: Test av 7 partyhøyttalere

Send ut nabovarsel!

Kjære nabo. Til helgen blir det hagefest i nr. 10, med mye høy musikk. Det er ingen vits i å prøve å klage – vi kommer ikke til å høre deg.

Lyd & Bilde mener

Prisen! Fyldig bass Spiller høyere enn de ser ut
Litt lite definerte toner Ønsker litt mer mellomtone
Treveis bassrefleks
4–8 ohm
2 x 8’’ basser
Følsomhet 93 dB
220 W (450 W maks)

Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 4490 kr

Den diffuse, men umiskjennelige lyden av en minglende folkemasse bærer gjennom lufta. Matosen fra grillen flørter med luktesansen, mens den siste varmen fra kveldssola pirrer huden. Opptakten til en perfekt sommerfest er i full gang, og klimakset nås idet dj-en fyrer opp anlegget og pumper Lady Gagas ”Telephone” ut gjennom høyttalerne:

Stop callin’, stop callin’; I don’t wanna think anymore! I left my head and my heart on the dance-floor

Plutselig er hva som startet som et rolig selskap forvandlet til et hageparty uten sidestykke. Mens det finnes mange oppskrifter på en god rotbløyte, inkluderer de beste og mest minneverdige festene gjerne høy og gøy musikk. Og for å formidle musikken så grunnmuren skjelver, er det nødvendig med store høyttalere som tåler skikkelig juling og som kan pumpe løs med en stor og stram bass og lav forvrengning helt opp til forsterkeren tynes til bristepunktet.

Det er slett ikke barnemat, og kriteriene til høyttalerne blir noen ganske andre enn til høyttalere man nyter jazzmusikken til fra lenestolen. Detaljgjengivelse, punktformelighet og raffinement er sekundært, mens hovedkriteriet er å gjengi lyden med best mulig kontroll og balanse selv ved høyt lydnivå. Dette innebærer at høyttalerelementene må være større, tåle en lengre slaglengde og mer varme som følge av forvrengning fra forsterkeren, og høyttalerkabinettene må være overdimensjonert for å gjengi mer bass. Typiske festhøyttalere koster under 10 000 kroner, det gir verken budsjett til at kabinettene blir superstive eller med nøye kalkulerte indre og ytre flater for lavest mulig forvrengning. Alle festhøyttalere farger dermed lyden, og forhindrer en helt troverdig gjengivelse av musikkinstrumenter. Til gjengjeld klarer mange av dem å lage litt ekstra liv ut av musikk som er ganske flatt produsert, fordi de er konstruert for å gi et ekstra giv i den delen av bassområdet hvor punchen ligger.

Til tross for en stor og massiv bassgjengivelse, går de fleste festhøyttalere likevel ikke spesielt dypt. Den dypeste oktaven er nemlig amputeret til fordel for økt følsomhet og enklere belastning for forsterkeren. Dermed kan man spille høyt selv om forsterkeren ikke er av kraftigste sort. Men også her gjelder naturlovene, og jo kraftigere forsterker, desto mer kontrollert oppførsel fra høyttalerne. Med en kraftig forsterker er lyden renere og bassen bedre kontrollert – noe som virkelig vekker villdyret opp fra søvnen, og med mindre fare for hørselskader.

Sju heite partyløver
I kampen om festpokalen har sju kandidater fått stille til start. For hardtslående bass har vi satt minimumskravet til en 10-tommer eller to 8-tommere, og i dagens marked med fokus på stadig slankere høyttalere, er utvalget blant slike høyttalere begrenset. Vi har gravd frem det vi har funnet, og selvsagt stiller de to rockekongene JBL og Cerwin-Vega til start: JBL med to 10-tommere, CV med en 15-tommer i hver høyttaler.

Vi skulle så absolutt hatt med Klipsch, men produsenten er i skrivende stund midt i modellskifte og dermed ikke tilgjengelig.

Tilgjengelig er derimot Magnat, som er kjent for gode allroundhøyttalere med mye trøkk for pengene. At de stiller med testens billigste høyttalere (Supreme 2000), trenger ikke bety at de er dårligst.

MTX er best kjent for å lage bilhøyttalere og -subwoofere av meget hardtslående karakter. Når de her stiller med et par rockehøyttalere med to 12-tommere, er det grunn til forventninger.

Jamo har tidligere produsert flere serier av rocka natur. Nå har produsenten imidlertid blitt mer konevennlig. Den mest sparkende modellen vi fikk tak i var dermed den flunkende nye S 608, som er mer hi-fi-orientert, men som med en sidemontert 10-tommer i hver bør være livate nok. Nestemann opp ville blitt Jamo R 907, som med sine doble 12-tommere vil trøkke løs, men prislappen på svimlende 65 000 koner diskvalifiserer dem som om de skulle vært Ben Johnson i egen person.

Svenske Dynavoice kjenner vi som et av de virkelig gode ”billigmerkene”. De satser først og fremst på å lage god lyd for en rimelig penge, men med de gigantiske Finale 10 Tower med doble 10-tommere, er målet å formelig banke livskiten ut av lytteren. Og det fremdeles til lav pris, takket være merkingen ”Made in China”.

Norske Fence er også representert, her med Boost 212, som med sine doble 12-tommere har testens største areal av bassmembran og som dermed bør gi heftige opplevelser.

Ikke glem forsterkeren!
Det er fristende med et rimelig par festhøyttalere å også velge en rimelig forsterker. Problemet er at forsterkerkraften som er nødvendig for å holde kontroll på denne type høyttalere, koster en del penger. Det finnes et fåtall av hi-fi-produsenter som lager relativt kraftige forsterkere til en rimelig penge, som for eksempel NAD og Harman/Kardon. Men selv da må du regne med 10 000 kroner for nok kraft. Og hva er egentlig nok kraft?

I testperioden har vi brukt NAD C375BEE mye, ettersom denne prismessig står best i stil med høyttalerne i testen i forhold til ytelse. Men selv ikke denne er egentlig nok. Derfor har vi også testet alle høyttalerne med en av våre referanseforsterkere, Hegel H200 til 23 000 kroner. Denne er en kraftig 200-watter som dessuten låter oppløst, dynamisk og bra. Denne gir et enda bedre inntrykk av hva skikkelig lydtrykk dreier seg om. Men også herfra kan du ta den enda lenger.
Derfor har vi til slutt, på de høyttalerne som har doble terminaler, koblet NAD-forsterkeren til mellomtonen og diskanten, mens Hegel-forsterkeren har fått lov å kun kontrollere basselementene. Lydopplevelsen blir en helt annen, med langt bedre kontroll og mulighet til å spille enda høyere, med et roligere lydbilde.
Da er prisen på forsterkerkraften plutselig over 30 000 kroner, noe som er galskap til slike rimelige høyttalere. Poenget er at vi vil at du skal vite viktigheten av å legge så mye penger du har råd til i forsterkerkraft. Det får du igjen for i opplevelse.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
for å lese videre.

NYHET - nå kan du betale med Vipps!

Prøv Lyd & Bilde i 30 dager for 3 kr

Få full tilgang til alle +artikler, Nordens største testarkiv, guider, anmeldelser og ukentlig nyhetsbrev. Se flere muligheter her
Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.

Når de døve våkner

Å ha en test av partyhøyttalere uten Cerwin-Vega, blir som å nevne fast-food-kjeder uten å ta med McDonald’s, eller å kalle seg Michael Jackson-fan uten å ha hørt ”Thriller”. Cerwin-Vega har lenge vært ansett som selve definisjonen på partyhøyttalere.

XLS er navnet på den amerikanske produsentens nye toppserie, og XLS-15 er den nest største modellen med sitt 15-tommers basselement. Enda større er XLS-215 med to 15-tommere. De er da også sjukt mye større og trenger enda mer forsterkerkraft enn XLS-15 for å fungere optimalt. Da blir det fort dyrt.

XLS-15 er mer enn store nok. 103 cm i høyden, samtidig som de bygger hele 43 cm i bredden og 47 cm i dybden. For optimal kontroll kan de biampes, takket være doble terminaler.

Lydkvaliteten
Cerwin-Vega er noe for seg selv. Der hvor de andre høyttalerne kan bli litt runde i bassen og vel forsiktige i mellomtonen, har XLS-15 en helt annen spillestil. Her er det mye mellomtone samtidig som bassen er hardtslående som Lennox Lewis.

Bassresponsen er slett ikke av det dypeste slaget, men til gjengjeld er det ekstrem smekk i mellombassområdet, hvor basstrommeslagene har trøkket sitt. Og at bassen er så kjapp gjør at høyttalerne bedre tåler å stå inntil bakveggen. Med disse er det faktisk en fordel, da bassen blir fyldigere.

Rage Against the Machine låter steintøft, både bassgitaren og trommesettet sitter som plantet i brystkassa. Dessuten er gitarriffene mer utagerende enn med de andre høyttalerne, med unntak av kanskje JBL ES100. I tillegg kommer den brølende stemmen til vokalist Zach de la Rocha mer rett i trynet på oss med CV.

Cerwin-Vega har dessuten de mest tidslineære høyttalerne i testen, altså treffer diskant og mellomtone ørene på nøyaktig samme tidspunkt, noe som er viktig for den psykoakustiske plasseringen av instrumentene. Hør på Frosts ”Days Like These”, en rolig elektronikalåt med et stort synthlandskap som omringer stemmen til Aggie Frost. XLS-15 plasserer stemmen hennes bedre i sentrum enn både Dynavoice Finale 10 og Fence Boost 212, samtidig som synthlydene er tydeligere rundt henne.

Det CV mangler, er en luftig diskant. Det er dempet helt i toppen, noe som gjør lydbildet mindre enn vi ønsker, og om du er glad i å nidlytte til triangler og harper, er ikke dette høyttalerne for deg. De har også en resonans i nedre mellomtone, som man spesielt merker på den litt mørke klangfargen på mannlige sangstemmer av det dypere slaget. Det har likevel lite å si for festen. Høyttalerne kan spille vanvittig høyt, og det med morofaktor av dimensjoner.

Konklusjon
Det er noe helt eget ved lyden av Cerwin-Vega, og XLS-15 er intet unntak. Dette er høyttalere som slår så hardt fra seg at man nesten blir skremt. Bassen er ikke så dyp, men den slår kallhardt, og en forsterket mellombass gir illusjonen av dypbass.

All musikk er meget underholdende med CV. Dessuten er høyttalerne meget fasekorrekte, slik at instrumentene plasseres punktlig i lydbildet. En lite luftig diskantgjengivelse gjør at stereoperspektivet blir snevert, men også at høyttalerne ikke skjærer i ørene når man spiller høyt. Som festhøyttalere er dette i våre ører de beste i testen.

Oppsummering
Når det skal spilles opp til fest så naboforholdet rakner, holder det ikke med pinglehøyttalere. Med blødende ører har vi kåret de beste og mest høylydte.
Magnat Monitor Supreme 2000 er testens billigste og minste høyttalermodell. Likevel har den en fyldig bassgjengivelse og er underholdende lytting. Kontrollen er ikke helt på høyde, og det mangler litt aggresjon i mellomtoneområdet.

Jamo S 608 er musikalske, og med en kraftig nok forsterker funker de også bra på festen. Gode allroundere.

Enda bedre allroundere er JBL E100, som kan spille enda høyere og med mer slagkraftig bass. Lydnivået er definitivt i partyligaen, samtidig som høyttalerne gjengir musikkinstrumenter troverdig nok til å også bruke dem til jazz og klassisk. JBL-høyttalerne er rett og slett testens beste allroundhøyttalere. De er også dyrest.

MTX TP2400 har på sin side bare ett bruksområde, og det er som torturredskap. For selv om de har en kjapp og standhaftig bassgjengivelse, ødelegges dette av total mangel på mellomtonegjengivelse, mens diskanten skriker verre enn Edvard Munchs maleri. Den som ønsker hørselen i behold etter endt fest, bes holde seg unna.

Da er Dynavoice Finale 10 Tower balsam for ørene i forhold. Disse høyttalerne spiller virkelig høyt med mye bass, og det med en ørevennlig lydkarakter. De er en enklere belastning enn de ser ut, men sier selvfølgelig takk til masse kraft.

Høyttalerne er litt myke i bassen, og de mangler litt stereoperspektiv til å nå helt opp.

Fence Boost 212 er litt strammere i fisken, samtidig som de er enklere å plassere. De kan ikke spille fullt så høyt som Dynavoice-høyttalerne, men er til gjengjeld rimeligere, og de har litt bedre fokus i lydbildet. Fokuset er heller ikke her knivskarpt, men så er høyttalerne billigere priset og enklere å ha med å gjøre. Beste kjøp.

Best i denne testen blir Cerwin-Vega XLS-15. Maken til kjapp bassgjengivelse med så store elementer skal man lete lenge etter, og høyttalerne spiller grisehøyt, de er aggressive samtidig som det ikke bikker over til skarpt. Det vil si, om de får nok forsterkerkraft. Der hvor andre demper mellomtonen for å heve bassen, har CV en utagerende mellomtone som integreres problemfritt med den allerede maskuline og hardtslående bassen. Også disse er langt fra perfekte, det mangler i hovedsak overtoner her. Men til festbruk er de helt klart råest. Best i test!

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Her bli’ det liv RAI-RAI!

Fence Audio er et nytt høyttalermerke. Den norske designeren bak har imidlertid lang fartstid i bransjen. Det dreier seg nemlig om Roar Moen, kjent bak suksessmerket Patos, samt Electrocompaniets Prelude-høyttaler. I motsetning til Patos og Electrocompaniet lager Fence utelukkende prisgunstige høyttalere som de aller fleste har råd til. Og de ønsker ikke å assosiere seg med ”kjedelig hi-fi”, men snarere ungdommelig moro som konserter, tekno, rock, reggae og moderne dansemusikk. Det hører med til historien at Bob Marley-mausoleet i Jamaica benytter høyttalere fra Fence Audio. Nærmere bestemt Boost 212, som testes her. Et par store høyttalere med to 12-tommere i hver i tillegg til en mellomtone og et lite diskanthorn. På baksiden er to store bassporter, plugget igjen med skumgummiputer. Putene røskes ut og pælmes, dette er ingen søndagsskole!

Lydkvaliteten
Endelig en høyttaler som trøkker til så naboene kan finne på å ringe politiet, uten at lyden blir skarp og plagsom!

Jill Scotts ”Gettin’ in the Way” groover skikkelig, og stemmen hennes er ikke i nærheten av så skrikende som med MTX TP2400. Samtidig er det mer substans i mellomtonen, så stemmen kommer klart og tydelig ut. Bassen er litt svulstig og ikke den kjappeste vi har hørt. Men det fungerer bra, og det er rett og slett kult å høre musikk på Boost 212.Gitaren på Rage Against the Machines ”Killing in the Name” trøkker bra, selv om det er klart at mellomtoneområdet er litt dempet for å gi mer bassfølelse. Det er likevel litt mye lyd og rør, spesielt når man spiller høyt. Vi savner litt presisjon. Det er klart at en rimelig forsterker som NAD C375BEE blir i minste laget. Koble imidlertid til en ekstra forsterker som driver basselementene alene, og kontrollen blir mye bedre. Dette er mulig fordi høyttalerne har doble terminaler. Fokus i lydbildet er bra. Hør på elektronikajenta Frosts ”Days Like These” fra samlealbumet ”Prosjekt 101”, eller i en litt annen versjon fra hennes plate ”Love! Revolution!”, og stemmen hennes er greit plassert i midten, mens et stort klangbilde bres rundt oss. Dette forutsetter imidlertid at høyttalerne er vinklet mot lytteposisjon, da faktumet at mellomtoneelementet spiller helt opp til 5 kHz sørger for en sweetspot. Dette er selvsagt ikke noe tema på dansegulvet, bare når man lytter fra sofaen.

Konklusjon
Boost 212 er Fence sin største høyttalermodell. Med to 12-tommere banker den løs, og kan spille omtrent like høyt som Dynavoice Finale 10. Og det med enda litt bedre presisjon i mellomtonen. Bassen er dessuten bedre definert, med tydeligere toner.Som med andre rockehøyttalere fortjener Boost 212 skikkelig forsterkerkraft, da de ellers kan komme litt i ulage. De er imidlertid temmelig ørevennlige selv ved meget høyt lydnivå, og det er ingen tvil om at Fence-høyttalerne gir sjukt mye lyd for pengene.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Allroundalibiet!

ES-serien er laget i et forsøk på å tilfredsstille de som ønsker både gode musikkopplevelser og hardtslående hjemmekinounderholdning. Høyttalerelementene er laget for å tåle juling, skal vi tro importøren, og dessuten gjenskape detaljer på et høyt nivå. Og det til en pris mange kan leve med.

I denne testen er vi kun interessert i det mest brutale, dermed er toppmodellen ES100 den selvskrevne kandidaten med sine doble 10-tommers basser og 115 cm på sokkelesten.

Dette er testens eneste fireveishøyttaler, med diskantområdet delt i to: ett element tar det nedre diskantområdet, mens et annet tar overtonene over 12 kHz.

Lydkvaliteten
Det er litt merkelig hvordan JBL-ene umiddelbart skuffer med en langt slankere bassgjengivelse enn de to robuste 10-tommerne skulle tilsi. Verken Rage Against the Machines ”Killing in the Name” eller Lady Gagas ”Telephone” gir preg av å være gjengitt fra såpass store høyttalere som disse tross alt er.

Skuffelsen blir kortvarig. Løsningen er nemlig enda litt lengre innspillingstid enn de 50 timene de allerede har fått (for sikkerhets skyld dobles JBL-tiden til 100 timer), samt en kraftigere forsterker enn NAD C375BEE. Nærmere bestemt Hegel H200.

Høyttalerne kvitterer nå med en stram og kontrollert gjengivelse av musikken, med herlig skyv i bassrytmene. Høyttalerne går dessuten dypest i bassregisteret så langt, med en god markering av de dypeste tonene på Jill Scotts R’n’B-låt ”Gettin’ in the Way”.

Run DMC liver opp kåken med ”Walk This Way”, med Aerosmiths saftige gitarriff og tøffe trommerytmer, og høyttalerne tåler å spille høyt. Det blir ikke fullt så høyt som med Dynavoice, men til gjengjeld er det vesentlig bedre fokusert og oppløst.

Og det beste med JBL-ene er at de har skikkelig kvalitet på tonene. Dette er de eneste høyttalerne som kan gjengi Tsjaikovskijs 1812 Overture noenlunde troverdig. Og når kanonene smeller løs på slutten, ja, så kliner JBL til for fulle mugger!

Enkelte vil nok finne JBL litt lyse i klangen, spesielt når man skal spille grisehøyt. Og med en svak forsterker blir det stygg forvrengning i diskantområdet, noe JBL avslører nådeløst. Så sørg for nok kraft fra en kvalitetsforsterker.

Konklusjon
JBL ES100 er ikke like farget i bassen som de øvrige. Det gjør at de oppfattes som litt lysere i klangen, selv om de faktisk går like dypt eller dypere i bassen.

JBL-høyttalerne er kule på festen, og i tillegg låter de mer fokusert og troverdig enn de øvrige. Det betyr at man også kan høre på andre typer akustisk musikk.

Som rene festhøyttalere kan de nok likevel låte litt snilt i bassen for enkelte.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

To tårn

Da vi så bilder av de hele 1,66 meter høye(!) Finale 10 Tower, gjettet vi på at de måtte være dyre, minst 20 000 kroner. Da vi så prislappen på 7000 kroner, fikk vi hakeslepp og lurte: Hvordan er det mulig!?

Det viste seg at det var fullt mulig. Høyttalerne virker nemlig slett ikke like dyre når de pakkes ut av esken. Hver bestanddel veier ganske lite i forhold til sin størrelse, og både pigger (spikes) og høyttalerterminaler gir en ganske billig feeling.

Likevel, ved at hvert kabinett er totalt separert og eneste kontaktpunkt mellom hvert av dem er fire spikes, slipper man at ett høyttalerelement påvirker et annet. Hver høyttalerdel kan kobles parallelt til forsterkeren, eller bruk en til bassene og en til mellomtone og diskant. Eller om du vil ta den helt ut, koble én forsterker til hver av enhetene. Dette kalles tri-amping, og gir den desidert beste kontrollen … og den flateste lommeboka.

Lydkvaliteten
Dette er den første konstruksjonen hittil i testen som virkelig lar deg ”skru opp til elleve” og kjenne lyden i hele kroppen så buksebeina rister!

Rytmene fra Lady Gagas ”Telephone” hamrer løs som om vi er veggen og høyttalerne slegga. Bassen dundrer løs, og jeg blir minnet om hvor moro det kan være å høre – nei, føle – musikk.

Høyttalerne er tydelig justert med en økning i bassen, men ikke sånn at det føles feil – i hvert fall ikke med synthbasert pop, tekno og hiphop. Metal er også særdeles tøft. En kontrabass vil riktignok aldri høres ekte ut, men det er heller ikke meningen.

Øvre mellomtoneområde er litt dempet, samtidig som diskantgjengivelsen er tålelig oppløst, noe som gjør at det aldri blir ubehagelig å høre på Finale 10 Tower, selv når det er ekstremt høyt. Det eneste du må passe på, er at de får nok forsterkerkraft.

Høyttalernes største svakhet er at det later til at mellomtone og diskant ikke henger helt godt sammen tidsmessig. Det høres ut som om et av elementene er ørlite tidsforsinket, slik at stereoperspektivet blir noe diffust. Fra et psykoakustisk ståsted står sangstemmene aldri helt i midten, samtidig som lydbildet heller ikke strekkes langt nok utover. Dette anser vi som et minus.

Konklusjon
Disse gigantiske skapningene fra Dynavoice kan spille virkelig høyt med mye bass. De blir aldri kjedelige og låter ikke skarpt. De sier ikke nei takk til skikkelig forsterkerkraft, men er samtidig en grei last for en rimelig forsterker. Ulempen, bortsett fra at størrelsen gjør plasseringsarbeid vanskelig, er at stereoperspektivet blir noe diffust. Vi mistenker at mellomtone- og diskantelementene ikke er helt tidslineære.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Øreblødning

Disse høyttalerne fra amerikanske MTX tilhører produsentens ”pro-sumer”-linje og befinner seg dermed i gråsonen mellom proff- og konsumentmarkedet. Høyttalerne er tiltenkt mobile dj-er, musikere og ”loud music fans”.

Modellen, som har stoffbekledd kabinett og en tøff metallgrill, besitter hele to 12-tommere i tillegg til et stort diskanthorn. At dette er en toveiskonstruksjon betyr at bassene også har som oppgave å gjengi mellomtoneområdet.

Kabinettene er konstruert med bærehåndtak på sidene, og som ekte proffhøyttalere kan de stables i høyden.

Lydkvaliteten
Rytmene fra Lady GaGas ”Telephone” slår hardt, og MTX-høyttalerne kan spille perverst høyt i forhold til sin kompakte størrelse. For at basselementene skal spille mellomtone, og høyttalerne ikke skal bli for tungdrevne, ruller de av ved 40 Hz, og er dermed ingen dypbasseksperter. De ruller av tidlig, slik at de dypeste basstonene på Jill Scotts ”Gettin’ in the Way” knapt høres i det hele tatt.

Hvilket ikke er annet enn forventet. MTX-høyttalerne er slett ikke alene om dette, men det som skiller dem fra røkla er den overraskende skarpe diskantgjengivelsen. Spesielt kvinnevokaler som Lady Gaga og Jill Scott skjærer sånn i ørene at jeg bare i små doser takler å høre på musikk høyt. For å dobbeltsjekke at det ikke er forsterkeren (NAD C375BEE) som er underdimensjonert, skiftes den til fordel for 200-watteren Hegel H200. Samme resultat. Bassen slår hardere, og det merkes at lydnivået kan dras opp enda mer uten at lydbildet flater ut. Men det er uholdbart skjærende i diskanten.Videre er det knapt noe mellomtone å snakke om, så det er vrient å skille tonene fra hverandre. Det er liksom bare rytmebanking kombinert med skriking.

Konklusjon
MTX TP2400 tåler juling og kan spille høyt. Det anbefaler vi derimot ikke, da faren for hørselsskader er formidabel.
Visst byr høyttalerne på hardtslående rytmer, men disse blir ødelagt av en diskantgjengivelse så skrikende at ørene nesten blør.
Disse høyttalerne kan i beste fall anbefales til omreisende dj-er som hovedsakelig spiller musikk i utendørs omgivelser, hvor den skarpe diskanten ikke forsterkes av et rom med harde vegger. Campingen på sommerens musikkfestivaler er et mulig alternativ.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Festsjarmøren

Jamo S 608 er en høyreist og elegant høyttaler, men som tilsynelatende ikke kan skyte noe særlig til brystkasse med sine tre 5-tommers elementer. Det er før man tar en titt på siden av kabinettet. Gjemt bak et deksel sitter nemlig et heftig 10-tommers basselement.

En titt på fronten igjen, og det er klart at alle de tre 5-tommerne brukes til å gjenskape mellomtoneområdet! Straks er forventningene snudd, for dette kan tyde på at vi har med en svært standhaftig og presis høyttaler å gjøre.

Lydkvaliteten
Jamo-høyttalerne er mer tungdrevne enn resten, med sin følsomhet på 90 dB. Det betyr at en del forsterkerkraft er nødvendig for å vekke naboene.
Med en kraftig plugg av en forsterker, som for eksempel NAD C375BEE – eller enda bedre, Hegel H200 – er det bare å ta på seg dressen eller partykjolen og riste rumpa. Da blir bassen slagkraftig nok til at man kjenner rytmene i kroppen, samtidig som tonene holder seg rene. Det er dessuten mye energi i mellomtoneområdet, så instrumenter og sangstemmer kommer klart frem.

Stemmen til Jill Scott er klokkeklar. Hva hun derimot mener med ”You splashed my face with no water”(!) er derimot ikke fullt så klart, selv om det er lett å ty til kofferttanker. Bassen går omtrent like dypt som Magnat, og den er strammere og med flere klangfarger. Dette er rett og slett en mer raffinert og oppløst høyttaler. Jamo mangler den siste lille luften i overtonene for å karakteriseres som en skikkelig hi-fi-høyttaler. Men så er det heller ikke det vi er opptatt av her!

Hva partyfaktor gjelder, skal det nevnes at Jamo-høyttalerne ikke funker spesielt godt med en svak forsterker, da de suger livskraften ut av den ved høyt lydnivå. De kan heller ikke spille like høyt som testens større og kraftigere saker. Men de er et virkelig godt allround-alternativ, som heller ikke går av veien for jazz, vise og klassisk. Noe som er et stort pluss.

Konklusjon
Jamo S 608 er et høyttalerpar som blander musikalitet og slagkraft. De er ikke de mest følsomme og lettdrevne, derfor trenger de en kraftig forsterker for å bli festens midtpunkt. Selv da er de ikke helt i liga med de verste. Det de kan er å gjengi instrumentene med oppløsning nok til en troverdig musikkgjengivelse, også for den som er glad i å høre på akustisk musikk. Det gjør Jamo-høyttalerne til et spennende kompromiss.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Kompakt underholder

Monitor Supreme er navnet på Magnats rimeligste høyttalerserie. 2000 er den største modellen, utstyrt med to heftige 8-tommers basselementer i en treveiskonstruksjon. Høyttaleren er så kompakt som det omtrent er mulig å få til med disse høyttalerelementene, med en bredde på under 27 cm. Ok, den er ikke blant de minste gulvstående vi har testet – den blir Godzilla i forhold til dverghøyttaleren Tannoy  DC4 – men vulgær er den aldri.

Lydkvaliteten
Lady Gagas ”Telephone” med gjesteopptreden av Beyoncé er underholdende og fysisk, og høyttalerne tåler definitivt en trøkk. Bassen går dypere enn de fleste andre partyhøyttalere av denne typen, noe vi hører på Jill Scotts ”Gettin’ in the Way” fra albumet ”Who Is Jill Scott?”. Her er det nemlig noen toner som er for dype til at mange høyttalere får dem skikkelig frem. Heller ikke med Magnat får vi den dypeste tonen helt klart ut, men flere andre høyttalerpar klarer knapt å registrere den. Magnat har tatt den populistiske fremgangsmetoden med en litt dempet mellomtone for å tydeligere understreke bassen, samtidig som man får inntrykk av mer overtoner. Tøft med ruvende bassmusikk, men samtidig kommer sangstemmene mindre tydelig frem. Visst er trommene og basslinjene på The Prodigys ”Poison” tøffe, men stemmen til Maxim Reality er mindre fokusert. Vi legger også til at bassen ikke er like kontrollert som hos de beste, det blir tidvis litt rotete når det blir heftig. Høyttalerne er ikke tungdrevne, så en veldig kraftig forsterker er ikke nødvendig for å få mye ut av dem. De er heller ikke skapt for å spille like høyt som eksempelvis kandidatene fra Cerwin-Vega og JBL, som har mye mer å hente på en kraftigere forsterker. Men husk, jo kraftigere forsterker, desto mer basskontroll og dermed tøffere opplevelser, samt mulighet til å spille høyt over lengre tid uten å gå lei. Harman/Kardon HK 980 er minimum av hva vi anbefaler, men helst en NAD C375BEE eller kraftigere.

Konklusjon
Magnat Monitor Supreme 2000 er et par tøffe, gulvstående høyttalere som ikke opptar for stor gulvplass. Byggekvaliteten er grei, men ikke noe spesielt. Høyttalerne spiller underholdende og fysisk, og går ikke av veien for å plage naboene – selv om de ikke er blant verstingene.

Mellomtonen er litt dempet for å fremheve bassregisteret. Dette gjør instrumentene mindre fokusert, men gjør også totalopplevelsen heftigere. Bassen mangler bare litt mer kontroll for å imponere. For å holde den i skinnet, bør du kjøpe den kraftigste forsterkeren du har råd til.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.
Kommenter

Legg igjen en kommentar

    Les også

    En nettverksspesialist og et high-end-lydselskap har sammen laget en smart-høyttaler i hi-fi-kvalitet.
    Lyden fra den enorme V8-eren klarer ikke å overdøve anlegget, som er et selvsagt valg på en BMW.
    Annen utgave av den minste Citation-smarthøyttaleren.
    For prisen av et par støykansellerende hodetelefoner gir Philips Fidelio X3 uendelig mye bedre lyd.

    Aktuelle tilbud

    Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
    Xperia 5 II er ikke bare like bra som Xperia 1 II, den er i flere tilfeller bedre!
    Sony A85 er en jevnt over glimrende OLED-TV med flott bilde og usynlig, men tydelig lyd!
    Denons jubileums-spiller kan ta seg kjærlig av CD-ene dine i mange år fremover. Men strømmingen får en kald skulder.
    Vi spurte, leserne svarte. Med nesten 4500 stemmer er iPhone 11 kåret som vinner av kamerablindtesten.
    Sonus faber Lumina III er det opplagte valg av høyttalere til mindre rom
    Samsung HW-Q950T er den nyeste toppmodellen, og den skuffer ikke. Denne lydplanken er det krutt i!
    Med sin saftige kontrast og fargestrålende Ambilight-lys, gir Philips OLED805 en virkelig heftig bildeopplevelse.
    OnePlus 8T er et kompromiss. Derfor må man holde tungen rett i munnen hvis man vurderer et kjøp. For de fleste er OnePlus 8T blant de beste mobiltelefonene på markedet, mens forbrukere med spesielle behov bør se etter noe annet.
    Endelig et Wi-Fi 6 meshnettverk som folk flest har råd til. Er det bare å spenne sikkerhetsbeltet og gjøre klar for superhastigheter?
    Dyson Lightcycle Morph er noe helt for seg selv. Den kan det meste, men samarbeider dårlig.
    Hvis du er villig til å gi avkall på Dolby Atmos og DTS:X, finnes det neppe noen bedre lydplanke til prisen, enn Samsung HW-Q66T.
    Det er få lydplanker som klarer å simulere surroundlyd som Sony HT-G700.