: Stello Ai500

Utvendig er Ai500 ingen spesielt stor forsterker. Den er bare 8,6 cm høy, og de krummete sidene stjeler litt plass fra forsterkerens innside. Likevel er vekten hele 16 kg, på grunn av mye tjukk aluminium og en heftig ringkjernetrafo på 800 VA. Med en kondensatorbank på hele 90 000 mikrofarad (µF) skulle den dessuten klare å lade opp kjapt mellom hvert strømkrevende krumspring i musikken. Noe som i praksis gjør at forsterkeren bevarer den dynamiske kontrollen selv om den tynes opp mot sin maksimale kraftlevering på 2 x 150 W i 8 ohm (2 x 300 W i 4 ohm).

USB-konvertering
USB-konvertering har blitt et nytt satsingsområde for forsterkerprodusenter. Ettersom April Musics ekspertise ligger nettopp i det digitale domenet, er det på sin plass at Stello Ai500 også har dette. Det dreier seg om å forbipassere lydkortet i pc-en eller Mac-en, og la forsterkerens digitalkonverter ta seg av jobben, ved å trekke en USB-kabel mellom disse. Dermed kan man nyte ekte hi-fi-lyd fra datamaskinen. Svineaktig mye bedre enn når den kobles til med en minijack-kabel.

USB-konverteren er den samme som sitter i MusicStreamer+ fra High Resolution Technologies (Testet i L&B nr. 12/09). Bransjen har verden over hyllet denne som en eksepsjonelt bra USB-konverter til en billig penge (2300 kroner). En konverter som etter sigende slår beina under eksempelvis Stellos egen DA100 Signature til 8000 kroner. Vi i Lyd & Bilde var også begeistret for lydkvaliteten til MusicStreamer+ i forhold til prisen, men den måtte se seg kraftig slått av Hegel HD10 (8000 kroner) og Abrahamsen V6.0 (4000 kroner) på lydkvalitet.

Optisk og koaksial inngang
Stello-forsterkeren trekker digitalkonvertering litt lenger enn USB, og tilbyr i tillegg både optisk og koaksial digitalkonvertering. På den måten kan du digitalt koble til både kabel-tv-boksen (PVR) og CD- eller BD-spilleren i tillegg for bedre lydkvalitet enn om disse kobles analogt (forutsatt at digitalkonverteringen i forsterkeren er av bedre kvalitet enn den som er innebygd i spilleren).
Eiere av iPod eller iPhone kan dessuten glede seg over at Ai500 tapper signalet fra denne digitalt og ukomprimert, for å kjøre det igjennom sin egen konverter og dermed gi MYE bedre lydkvalitet.

Lydkvaliteten
Hegel CDP4A mk2 med innebygget BASE-demping gir et glimrende utgangspunkt for best mulig lyd. Koblet koaksialt til favorittkonverteren Hegel HD10 løftes lyden enda et kraftig hakk, spesielt med tanke på tyngde i bassen og oppløsning i overtonene. Denne kobles balansert med XLR-kabler (Kimbe Hero) til Stello Ai500, som på sin side driver B&W CM9, blant de beste høyttalerne der ute til 20 000 kroner.

CD-en Mozart/Grieg Vol 1 av Dena Piano Duo, gitt ut på 2L, har to flygler som spiller mot hverandre i en leken symbiose. Første sats, Sonate i C-dur, K545: Allegro, er en fantastisk innledning til et vakkert stykke. Flyglene låter ikke så attakkert på denne innspillingen som på Mozart/Grieg Vol 2, men til gjengjeld er de kroppslige med komplekse klangstrukturer og en stor klang fra rommet. Forsterkeren holder meget god kontroll på høyttalerne og tegner opp et lydbilde med meget god dynamikk. Samspillet mellom flyglene kommer lekent frem med en god lagvis gjengivelse av klangfargene. Bunnen i tonene er autoritær, men uten å bli overdimensjonert. Overtonene er silkeglatte, og bakgrunnen i lydbildet er mørk, så man nesten kan høre stillheten.

Trip-hop
Med rytmisk og energisk trip-hop fra Massive Attacks album ”Mezzanine” briljerer forsterkeren med en langt bedre rytmikk og stramhet enn vi på forhånd hadde trodd. Forsterkerens minimalistiske, nesten sterile utseende kan gjøre en forutinntatt og tro at lyden må være slank og analytisk. Tvert imot er det skikkelig tyngde her, mens lydsignaturen er behagelig varm og åpen. Og bassresponsen er imponerende kjapp. Rytmene fra trommene smeller hardt, samtidig som bassgitaren ruver godt i bunnen.

Sammenliknet med Hegel H200 til 20 000 kroner får Stello-forsterkeren tydeligere frem undertonene i hvert instrument. Det understrekes ekstra av låta ”The Fragile” av Nine Inch Nails’ album av samme navn. Bassgitarens nesten grenseløse bunn kommer bedre frem med Stello.

Kvinnevokal er også noe Stello-forsterkeren er god på. Stemmen til singer/songwriter Sophie Zelmani er myk samtidig som den er luftig og nyansert. Den skilles meget godt ut fra lydbildet, med en nerve vi sjelden er forunt.

Og forsterkeren kan spille høyt. Mye høyere enn det slanke utseendet tilsier. Om du er glad i å spille ”festhøyt”, trenger du ikke engste deg. Den er likevel ikke like kraftig som Hegel H200, som drar fra når vi kliner inn høygiret. Stello går tidligere i kompresjon, og presenterer da et hardpakket lydbilde og litt stygt skingrende cymbaler.

Stello mot Chapter
Det vi savner kommer frem når vi kobler over til Chapter Précis 250, en forsterker til 70 000 kroner. Chapteren letter enda mer på sløret over musikken og presenterer et bunnløst lydbilde med enorm tyngde, mens cymbaler føles som englestøv og alle sangstemmer blir spøkelsesaktig luftige. Det er en helt annen klasse. Men i forhold til Hegel H200 står Stello prøven med glans. Stello låter enda mer raffinert og har en tyngre bass, men er bare ikke like kraftig når man spiller høyt.

Digitalinngangene
USB-inngangen på baksiden av Ai500 gjenkjennes lett av pc-en. Musikken strømmer ut, og når vi hører på ukomprimerte WAV-filer er det en meget stor kontrast til et hvilket som helst annet lydkort. Stello låter til dels glimrende her. Sammenliknet med Hegel HD10 er det et stykke igjen, det merkes spesielt i bassområdet, som blir slankere når Stello står for konverteringen. Hegel-konverteren har mer tyngde her, mens den også låter større og luftigere i bassområdet. Videre har ikke lydbildet samme dybde innover når det dekodes av Stellos USB-inngang.

Vi opplever også forskjeller når vi kobler CD-spilleren digitalt til koaks-inngangen, men lydkvaliteten er vesentlig bedre med CD-spilleren koblet til denne enn med en laptop koblet til USB-inngangen.

Det er litt lavere lydnivå ut fra Hegel-konverteren enn når digitalinngangen til Stello brukes, så signalet må forsterkes mer med volumhjulet. Spesielt nok har hver eneste inngang separat volumjustering, så når lydnivået justeres på en inngang, vil den forrige inngangen som var brukt fremdeles stå der det gjorde. Merkelig, og krever tilvenning. Men det gjør at man lett kan stille hver kilde til å låte like høyt, for deretter å sammenlikne lyden frem og tilbake. Det er klart at Hegel HD10s tonestruktur oppleves som mer kompleks og med høyere oppløsning oppover. Den låter rett og slett bedre.

La det være sagt, Stello-konverteren er meget bra den også. Den kan fort gi en CD-spiller til under 10 000–12 000 kroner et løft i lydkvalitet. Lydbildet er utstrakt og detaljert, og utnytter CD-formatet meget godt.

Konklusjon
Stello Ai500 fra April Music er en meget lekker forsterker. Med innebygd digitalkonverter for både koaksial, optisk, USB og iPod er den et naturlig nav i stereoanlegget.
Forsterkeren er vesentlig kraftigere enn den ser ut som, med sitt slanke og minimalistiske utseende. Bassresponsen er meget stram og punktlig, med en vanvittig dybde.
Overtonene gjengis detaljert og luftig, og lydlandskapet er meget storvokst.

Mellomtoneområdet grenser mot det varme uten å overdrive det, noe som gjør at instrumentene får en søtlig tonestruktur. Spesielt forførende er dette med sangstemmer, og da særskilt kvinnestemmer. USB-inngangen låter meget bra, det samme gjør koaksialinngangen. Bassen blir ikke fullt så tung og storslagen som med de beste konkurrentene (f.eks. Hegel HD10), men bra nok til å gi allerede gode digitalkilder et ekstra løft. Denne forsterkeren bør høres!