: Infinity Prelude Forty

Dynamisk fyrste

Infinitys jubileumshøyttaler og nye toppmodell har selskapets spissteknologi stappet inn i alle bauger og kanter. Et majestetisk unikum som låter like stort som det ser ut.

Lyd & Bilde mener

Enormt lydbilde Oppløst og detaljert Dynamikk
Krever riktig plassering Stiller store krav til forsterker
  • 3 ½-veis gulvhøyttaler
  • Komposittmembraner (metall og keramikk)
  • 2 x 8” bass
  • 42 Hz – 40 kHz (36 kHz v/ -6 dB)
  • 145,2 cm x 17,8 cm x 47 cm
Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 69995 kr

Infinity Prelude Forty er selskapets nye toppmodell og markerer 40 år med høyttalerproduksjon. Dette feires i form av en høyttaler som måler nesten halvannen meter i høyden! Likevel er ikke dette en avskrekkende stor høyttaler, den er nemlig meget slank – bare 15,6 cm, altså omtrent like slank som et CD-cover. Dette gjør den mer diskret enn man skulle tro, til tross for sin dybde på 47 cm for å få plass til to 8-tommes basselementer.

– Hva i all verden?
Det skal sies, at da vi først fikk høyttalerne, og endelig hadde kjempet dem ut av hver sin enorme eske, var vi ikke umåtelig imponert av synet. De er meget spesielle å se på, samtidig som de ikke ser ut som om de kommer til å gjøre stort ut av seg lydmessig.
– Hva i all verden har de tenkt denne gangen, tenkte jeg. Jeg har sett og hørt mange pretensiøse høyttalerkonstruksjoner gjennom årene, og dette kunne fort se ut til å være en av dem.

Flott renommé
Jeg tok meg selv i min forutinntatthet, og minnet meg selv på at det slett ikke er hver dag selveste Infinity lanserer en ny toppmodell. Og når det først skjer, slipper man gjerne det man har i hendene for å få seg en prøvelytt. Infinity er nemlig blant innovatørene i høyttalerbransjen. De var først ut med supereffektive neodym-magneter i høyttalerelementer, som ga mer dynamisk kontroll enn vanlige magneter. De kom også med membraner av polypropylen, i en tid da alle andre brukte papir.

Keramikk
Infinity var dessuten førstemann til å bruke membraner av keramikk i budsjettvennlige høyttalere. I budsjettklassene var det derfor ytterst få konkurrenter som klarte – og fortsatt klarer – å slå Infinitys dynamiske kontrast og klarhet i tonene. Keramikk har nemlig den egenskapen å være ekstremt stivt samtidig som det er meget lett, slik at elementene reagerer meget kjapt uten at membranene går i forvrengning selv ved ganske høyt lydnivå.
Infinity sverger fremdeles til keramikkmembraner – egentlig er det en blanding av keramikk og metall, som Infinity kaller CMMD (Ceramic Metal Matrix Diaphragm). I rimelige høyttalerserier bruker de materialet både til diskant- og mellomtoneelementene, og hos toppmodellen Prelude Forty også til basselementene.

Unike radiatormembraner
Prelude Forty benytter dessuten til mellomtone- og mellombassområdet en type membraner som er unik for Infinity. Prinsippet kalles MRS (Maximum Radiating Surface). Det går ut på at membranene ikke er kjegleformet, men snarere rektangulære og flate. En slags radiatormembran. Prinsippet er at hele membranen fungerer som et stempel hvor alle lydbølgene skyves i samme retning, som igjen bedrer den dynamiske kontrasten i musikken. Tidligere har slike løsninger hatt en del forvrengning, spesielt i bassregisteret. Infinity mener at keramikkmetalliske membraner har løst dette problemet.

Førsteinntrykket
Først får høyttalerne, rett ut av esken, bryne seg på min egen elektronikk i form av CD-spilleren Hegel CDP4A mk2 og den integrerte Hegel H200, elektronikk som til sammen koster rundt 40 000 kroner. Forsterkeren er noe i underkant av hva såpass dyre høyttalere fortjener, men den er kraftig nok, og jeg er bedre kjent med hva den gjør med lydbildet enn andre forsterkere. Høyttalerne plasseres en meter fra bakveggen og en halvmeter fra hver sidevegg, med en moderat vinkling inn mot lytteposisjon. Det første som slår meg er høyttalernes hurtighet og dynamikk. Det skilles usedvanlig godt mellom instrumentene i et orkester, som når The Royal Philharmonic Orchestra fremfører Dvoráks Slaviske danser (utdrag av Op. 46 og 72, dirigent Douglas Bostock, gitt ut på Membran). I den rolige, mafiosoaktige oppbygningen av Slavonisk dans nr. 2 fra Opus 46, hører man fløytene stå klokkeklart ut fra fiolinene. Oppbygningen øker, og crescendopartiet avsluttes med et klimaks i form av en massiv hornrekke og dundrende trommer, før det blir brått stille igjen. Høyttalerne er med på alle skiftene, og det er aldri tvil om at dette er skikkelig high-end. Men høyttalerelementene er litt stive i opphenget, det låter litt hardt og brutalt, og bassen er ikke tung og dypt nok til at vi får skikkelig reisning.Det samme skjer med visesang, jazz og pop. Høyttalerne er kjappe, konsise og ekstremt dynamiske. Men lydbildet er for kaldt, klinisk og slankt til å oppfattes som særdeles musikalsk. Høyttalerne gir mer enn et hint om at de trenger noe innspillingstid.

Innspillingstid
Etter å ha latt høyttalerne spille musikk sammenhengende en god og lang helg, blir lydbildet mer pustende og mindre anstrengt, og dypbassen er mer utstrakt. Fremdeles er det litt frempå, så de får ytterligere fire dager.

Høyttalerne har blitt tydelig mer musikalske siden de først ble pakket opp. I tillegg til at instrumentene skilles usedvanlig bra, er tonestrukturen nå mer kompleks, med flere under- og overtoner rundt hvert instrument. Romklangen fra opptaket er større og dypere, og det er nå en fryd å høre på musikk. Fiolinistene står frem med mer ”kjøtt på bua”, kontrabassene og tubaene er plutselig mye mer til stede, og det er mer tydelig at alle musikerne faktisk sitter på samme scene og spiller. Klangbildet fra hvert instrument forenes, hvor de satt mer og spilte hver for seg før høyttalerne var spilt inn. Bassen er imidlertid ikke uproblematisk. Sidemonterte basselementer kan være vriene, og i tilfellet Infinity Prelude Forty mangler det noe energi i mellombassområdet. Det gjør at dypbassområdet ikke sømløst hektes til det øvre bassområdet. I praksis betyr det at en kontrabass gjengis med et stødig fundament og god slagkraft i bunnoktaven, men at den blir litt slank i mellomregisteret, før den igjen åpenbarer seg i sitt øvre toneområde. Det samme gjelder tubaer og bassangere, men at mellombassområdet er tilbakelent gjør også at andre instrumenter blir slankere enn de burde. Høyttaleren krever nennsom plassering. I vårt rom funker det bedre, i motsetning til hva man skulle tro, å sette høyttalerne litt nærmere bakveggen. Ca 70 cm skulle vise seg å gjøre susen for å oppnå et sømløst bassregister (dette kan variere i andre rom).

Elektronikkbytte
Orkesterverk låter nå meget bra, med glimrende markeringer av alle skifter, og med imponerende separasjon av instrumentene. Høyttalerne tåler også å spille meget høyt uten at de bryter opp i forvrengning eller at det blir plagsomt på ørene. Det samme gjelder for jazzmusikk, og alle andre typer akustisk musikk. Med saftige poprytmer imponerer de ikke like mye. Fremdeles låter det litt slankt, jeg føler ikke at høyttalerne formidler sjelen skikkelig når det er heftige trommerytmer og elektrisk bass som står på menyen. På tide å la høyttalerne få bryne seg på skikkelig heftige saker. Inn på teppet ruller Electrocompaniets største forsterkersett til 118 000 kroner, som vi testet i februarnummeret. Vi vet at dette settet har en fyldig klangbalanse, med superb oppløsning og med 600 saftige watt pr. kanal som veit å sparke fra…Det blir straks andre boller. Beyoncés stemme på hitballaden ”If I Were a Boy” kommer lenger ut i rommet, med en delikat fylde i sitt nedre register. Det er mykt, samtidig som det er super kontroll på alt som skjer. Bassgitaren har mye mer tyngde og sødme enn med Hegel-forsterkeren. Når så bassrytmene setter inn, er det endelig skikkelig tyngde i sakene. Høyttalerne er vekket til live, og for første gang låter de virkelig underholdende, med et fyldig og stort lydbilde. Samtidig kan man sitte og plukke ut og fokusere på hver eneste byggestein i lydbildet, for høyttalernes evne til å separere alt som skjer maskeres ikke av Electrocompaniets klangfylde. Går vi så tilbake til klassisk musikk, er lydbildet nå enda mer mastodontisk, det er mer fokus i bassrekka, og klangen fra katedralen kommer mer ut og rundt oss.

Sammenligning med andre høyttalere
Infinity Prelude Forty er eksepsjonelle på å separere instrumenter fra hverandre og plassere dem i forhold til hverandre. Kanskje enda mer i bredden enn i dybden, for gjør vi en urettferdig sammenlikning med de over dobbelt så dyre The Music fra Vienna (testet i dette bladet), er lydbildet hos Infinity grunnere, og et klassisk opptak i en katedral høres nettopp ut som en katedral hos Vienna, hvor det hos Infinity kanskje minner mer om en vanlig kirke – litt overdrevent beskrevet. Det er heller ikke samme uanstrengte klangbunnen i bassområdet. Med Vienna-høyttalerne blir man minnet på hvor stort et flygel faktisk er og hvordan det låter i virkeligheten – med en enormt kompleks klangstruktur, og med undertoner som runger godt helt nede i dypbassområdet. Infinity understreker ikke dette på samme overbevisende måte. Det blir litt som om to høydehoppere begge skal hoppe over to meter. Den ene sakser elegant over (Vienna), mens den andre anstrenger seg mer i satset og må yte sitt ypperste av teknikk for ikke å rive lista (Infinity). Ingen av de to river, men den første hopperen har mer autoritet i sitt hopp.

Men så er som sagt Vienna-høyttaleren over dobbelt så dyr. Dynaudio Focus 360 koster derimot 48 000 kroner og er en bedre sammenlikning. Den låter ganske så forskjellig fra Infinity Prelude Forty. Dynaudio-høyttaleren har en mer lineær bass enn den fra Infinity. Den går tilsynelatende dypere, og kan være mer behagelig å høre på for noen. Men Infinitys åpne og supernyanserte lydbilde kommer den ikke i nærheten av. Spesielt i mellomtonen og overtonene gnistrer tonene ut fra Infinity, med et detaljnivå jeg ikke kan huske å ha hørt til denne prisen. Dynaudio-høyttalerne er litt tammere og mer dempet.

En høyttaler som mer nærmer seg Infinitys spillestil er Dali Helicon 800 mkII. Den er åpnere og mer detaljert i toppen enn Dynaudio, og den har et mer detaljrikt lydbilde. Men den når heller ikke opp til Prelude Forty. Dalien er ikke like standhaftig i bassen, og den er litt lysere i toppen. Dette gjør at den låter litt slankere enn Preluden, og er mindre moro å spille høyt med. Nå maler vi med bred pensel her, for å få frem poenget. Men poenget er nemlig, at Infinity Prelude Forty er en forbasket god høyttaler.

Konklusjon
Infinity Prelude Forty er en vrien høyttaler å hanskes med. For det første er den høy og tung, så den er ikke bare å ta under armen. For det andre krever den nennsom plassering før den spiller bra. For ikke å snakke om innspillingstid. Når alt er på plass, blomster også høyttaleren i form av et usedvanlig stort og detaljrikt lydbilde. Det mest markante er den åpne og dynamiske spillestilen. Instrumenter skilles meget godt fra hverandre, to fioliner låter aldri likt, og et stort orkester får fint plass. Det er også bra trøkk i bassen, slik at kravstore kontrabasser og tubaer får en vitalitet og tonestruktur som er forbeholdt high-end-klassen. For at alt skal sitte skikkelig, bør høyttalerne ha elektronikk med litt fyldig klang, da det ellers kan bli vel analytisk og strengt tatt litt kjedelig. Electrocompaniets største forsterkersett gjorde susen for oss. Da kvitterer høyttalerne med å levere et gigantisk og detaljert lydbilde, samtidig som det er nok fylde til at musikken er forførerisk på alle måter. Høyttalerne er likevel ikke for alle, spesielt utseendemessig er de litt spesielle. Noen ønsker nok dessuten en enda saftigere bassgjengivelse når man først bruker 70 000 kroner på et høyttalerpar. Er du derimot mer opptatt av hva som skjer over dypbassområdet, er det få høyttalere med samme siklefaktor.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
for å lese videre.

NYHET - nå kan du betale med Vipps!

Prøv Lyd & Bilde i 30 dager for 3 kr

Få full tilgang til alle +artikler, Nordens største testarkiv, guider, anmeldelser og ukentlig nyhetsbrev. Se flere muligheter her
Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
Kommenter

Legg igjen en kommentar

    Les også

    En nettverksspesialist og et high-end-lydselskap har sammen laget en smart-høyttaler i hi-fi-kvalitet.
    Lyden fra den enorme V8-eren klarer ikke å overdøve anlegget, som er et selvsagt valg på en BMW.
    Annen utgave av den minste Citation-smarthøyttaleren.
    For prisen av et par støykansellerende hodetelefoner gir Philips Fidelio X3 uendelig mye bedre lyd.

    Aktuelle tilbud

    Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
    Xperia 5 II er ikke bare like bra som Xperia 1 II, den er i flere tilfeller bedre!
    Sony A85 er en jevnt over glimrende OLED-TV med flott bilde og usynlig, men tydelig lyd!
    Denons jubileums-spiller kan ta seg kjærlig av CD-ene dine i mange år fremover. Men strømmingen får en kald skulder.
    Vi spurte, leserne svarte. Med nesten 4500 stemmer er iPhone 11 kåret som vinner av kamerablindtesten.
    Sonus faber Lumina III er det opplagte valg av høyttalere til mindre rom
    Samsung HW-Q950T er den nyeste toppmodellen, og den skuffer ikke. Denne lydplanken er det krutt i!
    Med sin saftige kontrast og fargestrålende Ambilight-lys, gir Philips OLED805 en virkelig heftig bildeopplevelse.
    OnePlus 8T er et kompromiss. Derfor må man holde tungen rett i munnen hvis man vurderer et kjøp. For de fleste er OnePlus 8T blant de beste mobiltelefonene på markedet, mens forbrukere med spesielle behov bør se etter noe annet.
    Endelig et Wi-Fi 6 meshnettverk som folk flest har råd til. Er det bare å spenne sikkerhetsbeltet og gjøre klar for superhastigheter?
    Dyson Lightcycle Morph er noe helt for seg selv. Den kan det meste, men samarbeider dårlig.
    Hvis du er villig til å gi avkall på Dolby Atmos og DTS:X, finnes det neppe noen bedre lydplanke til prisen, enn Samsung HW-Q66T.
    Det er få lydplanker som klarer å simulere surroundlyd som Sony HT-G700.