annonse
annonse
annonse
(Foto: Produsenten)
annonse

– Alt er komplekst

Hun har spilt i band siden hun var liten, og hun har gitt ut et av årets mest spennende rockealbum. Hun er Hilma Nikolaisen, og her er vår samtale.

Om du ikke har hørt om Hilma Nikolaisen før, har du i hvert fall nesten helt sikkert hørt om noen av bandene hun har spilt i. Foruten å ha spilt i Loch Ness Mouse er hun nemlig også bassist i støyrockbandet Serena-Maneesh, hvor hennes bror Emil er frontfigur. Hun kommer for øvrig fra en musikalsk familie, hun har seks søsken, blant dem ingen ringere enn Elvira Nikolaisen. Endelig står Hilma på egne ben, med soloalbumet Puzzler.

puzzler

Hør Puzzler i Tidal her

Når man tidligere har spilt i band som Serena-Maneesh og The Loch Ness Mouse, og så skal gi ut et soloalbum, er det vel uunngåelig at man tar med seg elementer inn i sin egen musikk?

– Absolutt. Da jeg begynte med prosjektet, begynte jeg helt fra scratch med kassegitar, for jeg ville teste om låtene funker rent akustisk. Jeg har en sterk tanke om at en sterk melodi og en tekst med innhold skal klare seg med få elementer. Så kan man bygge på for å gjøre det mer spennende. Etter hvert la jeg til flere spor, jeg lagde demoer med trommeloops som jeg programmerte veldig enkelt, deretter la jeg bassgreiene som ble veldig viktig for hele uttrykket. Og da jeg hadde lagd det sammen, selv om det var helt sjangerubestemt i begynnelsen, så utviklet det seg til å bli noe i retning det vi gjorde i Sereena. Det er nok litt sånn broren min Emil jobber også (låtskriver og frontmann i Serena-Manesh, red.anm.), selv om hos han er nok melodien mer tilslørt, og jeg er nok mer tydelig på skjelettet i låten enn hva han er. Han er mer eksperimentell og mer svevende i det.

Jeg har skjønt at med Puzzler, så vidt jeg har forstått, så er det et slags oppgjør med hvordan folk ser veldig svart/hvitt på alt. At folk ser for enkelt på verden?

– Ja, det kan du vel si. Jeg reagerer på tanken om at vi kan si at noe er sånn, og dermed utelukker den andre muligheten. I en diskusjon går gjerne pendelen fra side til side, og til slutt lander man på at «da er det sånn det er.» Og så utelukker man alle andre argumenter. Men veldig ofte er det jo begge deler, og man kan se at det ene kanskje kaster et nytt lys over det andre, mer enn at det utelukker det andre. Jeg tenker at alt er komplekst, og hvis vi velger å tenke at ting bare er svart/hvitt, så har man skrevet ting i stein på en veldig fattig måte. Livet kan bli ganske fattig hvis vi bestemmer oss for at noe bare er sånn. For det er jo sånn at akkurat i dette øyeblikk ser jeg ting på en måte. Men jeg må likevel være åpen for at ting i det neste øyeblikket kan forandres. Vi må prøve å være åpne for at ting kan være begge deler. Vi må bli flinkere til å problematisere ting, og åpne opp for at det er farger i alt. Veldig ofte forenkler vi, kanskje fordi vi ikke har energi, tid og oppmerksomhet til å ta med hele spekteret. Derfor forenkler vi ting. I hvert fall for min egen livskvalitet trenger jeg å kunne akseptere at ting ikke er så enkelt. Det er både sånn, sånn og sånn, og til sammen blir det en helhet som jeg kan leve med. Jeg liker at sannheten består av mange små, kanskje motstridige elementer, og sånn vil jeg at musikken skal være også. At man kan dra masse greier inn, og får en eklektisk tilnærmelse til verden, til musikken og til livet. Ting blir så mye mindre skremmende om man har en slik tilnærming, og det gjør det mer interessant.

Betyr det også at du er en person som ofte kan forandre mening etter å ha hatt en diskusjon om noe?

– Jeg tror ikke jeg flakker så mye, men jeg tror nok jeg kan bli ganske diplomatisk. Men jeg synes ikke det skader heller, for jeg tenker at hvis man lander på en bestemt side i noe, så er det likevel rom for å forstå den andre siden. Jeg tror ikke jeg forandrer mye mening, men jeg er heller ikke redd for å forandre mening. Det er en ganske safe tanke å være åpen.

Kjønnsdiskusjon i musikken
Hun fortsetter

– Noen ganger velger jeg å ikke ta stilling til ting, som for eksempel hele den kjønnsdiskusjonen, om hvorvidt kvinner i musikk ikke er likestilt. Det har jeg tatt litt avstand fra, og jeg er glad for at jeg slipper å forholde meg så mye til det. For jeg vet at både menn og kvinner står ulike steder i det. For min del blir det vanskelig å si at fordi det har vært uproblematisk for meg selv, så er det uproblematisk for andre. Derfor blir det vanskelig for meg å mene noe om ting som jeg ikke er en soleklar representant for. Da synes jeg også man skal ligge litt lavt. Som hvis folk i Holmenkollen skal si at «nei, vi har ikke fattigdom i Oslo.»

Favorittsanger
Albumet ditt er en helhetlig skive, men har du noen favoritter?

– Det varierer litt. Jeg liker veldig godt åpningslåta Hermitage, for det er et veldig fint eksempel på å være veldig direkte, men likevel rommer den masse sårbarhet. Det noe veldig insisterende og frekt med den, men allikevel er det flyt i det, og jeg føler låta er kompromissløs samtidig som den er samarbeidsvillig, på en måte. Så liker jeg veldig godt den jeg har satt nest sist på plata, den som heter Swings and Roundabouts. Det er nesten en slags shuffle-aktig groove i den. Da jeg lagde den, brukte jeg en sånn loop-boks til å lage grooven. Det var en inngangsport som var ukjent for meg, å bruke en steady groove som gjorde den nesten litt bluesaktig. Låten er veldig skranglete, men likevel voksen. Den har et visst gamliselement i seg, den er også veldig tekstbasert. Forresten er den mikset av Peter Holmström fra Dandy Warhols, som vi også turnerte med en gang. Han valgte å gjøre den, av alle låtene. Jeg synes også den oppsummerer plata på en fin måte tematisk sett, at man stadig ender opp steder der man tenker: «Ok, nå er jeg her, hva betyr det?» Så må man erkjenne krokene, krinklene og svingene i livet, som gjør at man er den man er. Jeg synes også at låta er kul sjangermessig. Jeg husker da vi skulle øve den inn på øvingslokalet, og jeg skulle si hvordan folk skulle spille den. Folk stussa litt, for de syntes nok den var litt corny. Men jeg synes den fungerer kjempebra, og den er kul å spille live. Ellers er jeg veldig glad i alle låtene på hver sine måter, for hadde jeg tatt bort en av dem, ville det manglet noe i puslespillet. Så sangene er fine brikker, selv om jeg synes de også står veldig godt for seg selv.

Det er du selv som har produsert platen. Betyr det at du har hengt mye over skulderen på lydteknikeren?

– Ja, absolutt. Men det har også å gjøre med hvordan platen ble gjort på. I forbindelse med at vi skulle spille på Bylarm i fjor, skulle vi spille inn et par låter for å komme i gang, for å kunne gi et lite bilde av hva slags musikk det var snakk om. Vi visste ikke helt hva det kom til å bli, men jeg spurte om Fysisk Format ville gi ut en dobbeltsingel. Så ventet vi på innspillingsstøtte, som ikke kom. Men så i fjor var jeg og spilte inn en julelåt til Alternativ Julekalender på Folkets Hus, drevet av Mads Johansen. Det funket veldig bra, vi var skikkelig effektive og gjorde det på ganske kort tid. Det var rett på, vi samarbeidet veldig fint og gjorde ting veldig enkelt men likevel rikt, så det funket kjempebra. Så jeg spurte om vi kunne komme tilbake og gjøre et par låter til, så vi fikk begynt på noe som kanskje kunne bli en plate en gang. Så vi gjorde et par låter, og et par til, og et par til. Og så plutselig hadde vi spilt inn en plate. Og så kom innspillingsstøtten. Hadde den kommer før, så hadde vi sikkert booket oss inn på et studio som vi anså som dødsfett, men nå føles det helt riktig at vi gjorde det på den måten.

– Jeg hadde låter som jeg ville spille inn, og at det ikke skulle bli gamle låter som skulle spilles inn retrospekt, men at det var fresht og nytt. Så kunne vi heller spille inn et album til når pengene kom. Så slapp vi å gå opp igjen gamle fotspor, mange av låtene ble tross alt skrevet i 2013. Jeg hadde lagd veldig grundige demoer, og jeg ville at det skulle låte som på demoene, og da ville jeg ikke la det gå for lang tid. Da passet det veldig godt å bare spille inn i kjelleren på Folkets Hus. Da ble det heller ikke sånn at man skulle få inn en produsent, det føltes helt unaturlig, siden jeg hadde lyst til å at det skulle låte som på demoene. At det skulle låte upåvirket.

Så det endelige produktet avviker ikke særlig fra demoene?

– Nei det låter veldig likt. Jeg har fortsatt demoene, og jeg blir veldig glad når jeg hører på dem. Jeg har også flere låter der som jeg absolutt vil ha med på plater seinere, men som vi ikke fikk plass til nå. Og da tenker jeg de er kjempekule å ha. For når man sitter hjemme og lager musikk på enkelt utstyr, blir det veldig direkte. Man overproduserer ingenting, man blir veldig tett på musikken, og arrangementene har blitt som de har blitt for en grunn. Og da ville jeg holde meg veldig tro til det i studio. Det var viktig, for da er det også et forsvar for meg selv at det tok såpass lang tid å spille inn. For jeg hadde egentlig lyst til å spille det inn og ha det ferdig i fjor, så det skulle føles tettere på opprinnelsen. Men nå føles det likevel som om det var tilbake der jeg først spilte inn demoene. Jeg kjenner at det er den samme gnisten.

I hverdagen, er du i en kontinuerlig skaperprosess, eller lager du sanger ved at du bestemmer deg for at nå skal du sette deg ned og lage en sang?

– Det er ideer som popper opp, så prøver jeg å bevare de ideene som jeg tenker jeg bør spare på. Så setter jeg meg ned med den ideen. Ellers kan det hende jeg finner en veldig fin akkord, som jeg tenker jeg har lyst til å lage en låt ut av, så spinner det nye ideer rundt det. Noen ganger kan to ideer treffes igjen, som danner enda en ny ting. Andre ganger kan det bare være en beat og kanskje en idé om et tekstlig tema, som også kan gi inspirasjon til hvor den låta skal gå melodisk, om det blir en dur eller moll. Det dukker bare opp her og der. Men det går også an å sette seg ned og tenke at: «Nå skal jeg lage en låt.» Men da begynner jeg gjerne på den akkorden som har poppet frem tidligere.

Hun fortsetter:

– Men da jeg demoutstyret i en lengre periode, så var det også veldig greit å kunne begynne på masse skisser med spor, man er nesten garantert en låt når man går så ryddig til verks.

4-spor
– Men da vi var små så jobbet vi på en sånn 4-sporsopptaker. Og det har jeg veldig lyst til å skaffe meg igjen. For hvis du klarer å få noe til å låte veldig kult på 4-spor, så er det en veldig bra låt tenker jeg. For det man kan gjøre nå med Garage Band og lignende, da blir det ofte til at man legger til ting som ofte kan få en lengre bort fra kjernen av ideen. Og jeg tenker jeg vil holde meg tett på kjernen hele tiden, i stedet for at det bare låter fett. For man kan ikke si hva det er for noe, når man har brukt alle effektene eller har lagt så mange spor at det låter psykedelisk fordi det bare er masse greier der. Men hvis du klarer å få det til å låte psykedelisk på en 4-spor, da vet du at det er kult, for du kan ikke gjemme deg bak noe. Og derfra kan man begynne å legge til ting, for å virkelig gjøre det spennende. I stedet for at man begynner der ute, uten å ha en klar idé. For jeg hører ofte ting nå som hører veldig bra ut, for folk er flinke til å produsere, og det låter proft. Og så venter jeg på at det skal treffe meg, men så kommer det aldri. Og det kan være at folk bestemmer seg for hvordan noe skal være, før det er laget. For alle kan få noe til å låte som Tame Impala eller hva det skal være, den sjangeren kan man jo lage bare ved å sette masse greier sammen. Man har blitt lært opp hvordan man skal få verktøyet til å lage det ferdige produktet, så man bestemmer seg for det først, og så begynner man å tenke ut hva man skal fylle inn med. Jeg ønsker å begynne i andre enden, at man begynner med en sterk idé, for da har man sikret seg en verdi. Det blir en tomhet hvis ting bare er flinkt og fint og flott og ser bra ut, men så er det ikke så veldig mye i det. Det kan jo hende noen vil tenke det samme om min greie, men musikken er i hvert fall basert på det jeg ønsker, og den er tro til demoene. Det er veldig direkte og ærlig, føler jeg. Og det er sånn jeg må gjøre det for at det skal være noen vits. For man vet aldri om noen kommer til å høre på det, men hvis du gjør det sånn og det betyr masse for deg, så er det likevel ikke bortkastet.

Du kommer fra en veldig musikalsk familie. Har musikk alltid vært en del av oppveksten?

– Helt klart. Pappa var organist i kirken. Og vi var syv barn i ett hus, på et lite sted. Og da blir man litt i sin egen verden. Og vi hadde ikke TV, så man kunne ikke bli passivisert. Vi lagde veldig mye greier, jeg husker vi drev mye med sånne hobbyting, hvor vi bygde ting. Og det å spille var en veldig naturlig del av det. Pappa spilte hele tiden, så begynte vi, jeg og broren min Ivar som spilte i punkbandet Silver, vi spilte sammen fra jeg var 5 år. Og han er fem år eldre enn meg, så det er helt utrolig at han gadd! Men det var en naturlig ting: «Hva skal vi gjøre? Vi går og spiller.» Vi kunne spille en time, så gjorde vi noe annet, så gikk vi og spilte igjen. Det ble en fin rytme i det. Bandgreiene ble veldig naturlig, for vi fortsatte å spille til Ivar flyttet til Oslo. Så det ble seriøst etter hvert, hvor vi spilte konserter rundt i Norge allerede da vi var ganske små. Og hver lørdag satt vi og sang. Det var veldig sånn rytme i det.

Kristenmusikk
– Emil bestilte mye musikk fra USA. Nesten alt var kristenmusikk, jeg hørte nesten ikke noe sekulær musikk før jeg var rundt 17-18 år. Alt var veldig beskyttet, som gjorde at vi sikkert også lagde ting som var litt nytt, for vi ble ikke så påvirket av andre norske band. Jeg har sikkert gått glipp av mye, det tror jeg, men jeg har samtidig fått gjøre noe helt eget, og har ikke stått i fare for å gjøre noe som er helt likt noe annet, fordi det nesten ikke kan bli det, fordi det kommer fra et rart sted.

Royal Trucks
– Men etter hvert fikk jeg øynene opp for nye ting, jeg jeg husker jeg hørte et band som heter Royal Trucks da jeg var kanskje 16. Jeg ble nærmest slått i bakken, det var liksom ingen grenser for råhet i det. Vi hadde hørt mest på punk og hardcore, og også metal da jeg var fjortis, men jeg begynte å bli litt mer åpen for andre sjangere da jeg ble litt eldre, og da hørte jeg at: «Shit, sånn kan man også gjøre det.» Sånn som Royal Trucks, de var veldig drøye folk som sikkert tok mye drugs, men i hvert fall kom ekstremiteten frem på en sånn vill måte, og hun dama som synger er skikkelig uredd på en ekstremt stilig men drøy måte. Så selv om vi hørte mye på amerikansk kristenpunk, som også var veldig hardt og drøyt fra undergrunnsscenen i USA, det var noe helt annet enn det polerte amerikanske. Det ble rått, for det ble en slags opposisjon til det som skjedde i Norge. Men da jeg fikk høre den verdslige punken, ble jo det sterkt igjen på en annen måte igjen.

Har du noen favorittartister?

– I senere år har jeg hørt mye på Todd Rundgren, for eksempel. Og da har jeg tenkt: «Shit, at jeg ikke har vært klar over hva som finnes der ute.» Og nå har jeg ikke engang hørt gjennom katalogen hans. Og Prefab Sprout er også noe jeg har hørt på i de siste årene. Det er spennende å høre ting man kjenner seg igjen i. Etter jeg allerede hadde skrevet låtene mine, tenkte jeg: «Her kan man jo høre likhetene.» Musikk jeg ikke engang hadde hørt før. Det blir litt sånn som da vi var små, da jeg ikke hadde hørt Ramones, men vi spilte jo så å si Ramones. Og så hørte jeg musikken fra folk på skolen, og bare: «Hæ? Det høres ut som oss!» Det ble litt sånn, for vi hadde mye av de samme sterke grunnelementene. Og Spiritualized har også betydd mye for meg, det samme med Primal Scream. De har punkånden, men kan også gjøre vakre ting. Jeg hører i det hele tatt mye på musikk, jeg er bare dårlig til å sjekke ut nye ting.

Hører du på radio?

– Ja, jeg hører bare på P2. Jeg leser veldig lite aviser, og jeg føler det er en slags samfunnsplikt for meg å holde meg oppdatert, så da får jeg med meg hva som skjer kulturelt sett også. Og da får jeg også med meg spennende ting som jeg kan sjekke ut videre. Men så går jeg også innom P13 innimellom for å høre hva som skjer der ute. Så, ja, jeg hører veldig mye på radio, men det blir mye snakkeprogrammer.

Og strømmetjenester?

– Når jeg skal sjekke ut noe spesifikt tyr jeg til streaming. Og spesielt når jeg i intervjusammenheng blir bedt om å lage en spilleliste med for eksempel norsk musikk. Da må jeg gå inn og se litt hva som finnes. Det er gull verdt å ha musikken tilgjengelig på den måten. Men til hverdags får jeg en større ro av å høre på plater, og jeg liker å ta et valg om hva jeg skal høre på. Du går til anskaffelse av noe, og da gir man musikken tid. Selv om du ikke ved første avspilling ble slått i bakken, så spiller du det en gang til, og så blir det en liten del av livet på en måte. Musikken synker inn på en annen måte. Men jeg hører også på Spotify, og synes det er fint at det går an å få musikk på den måten. Musikk som er laget i et univers langt der ute, så kan jeg få det direkte ned på mobilen. Det fyller meg med så mye godt, så det skal man ikke kimse av. Har du et åpent sinn og ro nok til å ta musikken skikkelig inn, så er det helt strålende at du også kan få musikken på den måten. Men at det gjør det lett å bare børste det bort er et tankekors.

Plater, ja. Så du har altså platespiller.

– Ja, er du gal. Og det gjør at jeg rullerer mer mellom de samme platene. Jeg håper det skal være litt sånn med denne også, man lar jo ofte den nyeste plata stå litt, den får flere gjennomganger og låtene får sette seg litt mer, når plata ligger fremme som en påminnelse om at dette skal faktisk spilles.

Når du kjøper en vinylplate, har du den altså framme litt?

– Jeg hører kanskje litt for lite på musikk til vanlig. Eller, jeg hører mye på musikk men det er mye som går om igjen. Så er det at jeg vet at når jeg hører på, så vet jeg at det vil gi meg noe. Så ofte har jeg en bunke plater som står der, så hører jeg på det over en lengre periode. Så revurderer man noe av det etter hvert, og bytter ut. Men jeg kjøper ganske lite musikk for tiden, men jeg prøver å kjøpe tingene jeg liker. Ikke bare for å støtte artistene, men for å la ting synke inn.

Jeg har kjøpt en del vinyl i det siste, men har liksom ikke fått tid til å høre på det.

– Ja, akkurat. Det er litt dumt, men det er da det er bra at man lar det stå fremme til man virkelig har hørt på det. For tanken med å kjøpe musikk er jo at man ønsker å gi det en sjans. Det er ekstremt viktig at det blir spilt.

Uansett strømming, vinyl eller CD, hvis du ikke har sjekket ut Hilma Nikolaisens nyeste plate Puzzler, så gjør deg selv en tjeneste og gjør det med én gang.

Les også

Springsteen on Broadway: En følelsesmessig tour de force!

Springsteen on Broadway: En følelsesmessig tour de force!

Bruce Springsteen gjennomfører i disse dager sin mest unike konsertserie – på selveste Broadway. Lyd & Bilde var, andektig, tilstede i romjulen.Legg til som favoritt
Spotify forsvinner fra en rekke produkter

Spotify forsvinner fra en rekke produkter

Har du tidligere kjøpt et lydprodukt med innebygd støtte for Spotify, kan du være blant de som nå sviktes.Legg til som favoritt
Denne musikken gjør julen lunere

Denne musikken gjør julen lunere

Blir julesangene på radio for masete for deg? Kom i lunere stemning med vår 2 ½ timers velklingende spilleliste.Legg til som favoritt
Keith Jarrett, ECM

ECM-katalogen kan strømmes

Nå kan du strømme hele ECM-katalaogen på Tidal, Spotify og andre tjenester.Legg til som favoritt
Springsteen inntar Broadway

Springsteen inntar Broadway

I natt inntok Bruce «The Boss» Springsteen legendariske Walter Kerr Theatre midt i smørøyet av Broadway i New Yorks teaterdistrikt.Legg til som favoritt
Lovende takter hos SA

Lovende takter hos SA

Livemusikk og snikpremiere på System Audios første digitale, trådløse høyttalere. Legg til som favoritt
Ellen Andrea Wang

Ståbassens forkjemper

Albumaktuelle Ellen Andrea Wang elsker sin kontrabass, og bygger hele lydbildet rundt den. Les vårt intervju.Legg til som favoritt
Kari Rueslåtten

Norsk folkveteran med sans for god lyd

En av våre mest kjente folkartister har også en fortid fra metalmiljøet. Vi har tatt en prat med plateaktuelle Kari Rueslåtten.Legg til som favoritt
annonse