Det er ikke mange japanske høyttalere som fortjener legendestatus. Stax, Onkyo og Yamaha er stort sett de mest interessante produsentene, sett med europeiske øyne. For mange vil den lille Yamaha-monitoren NS-10 være best kjent. En rimelig og kompakt høyttaler som er svært utbredt i studiosammenheng. Den er langt fra det siste ordet innen kompakte hi-fi-høyttalere, da er den større NS-1000 en langt mer interessant høyttaler.
Høyttaleren ble første gang vist så tidlig som i 1974. Den gang var den Yamahas toppmodell, og etter den kom en strøm av NS-høyttalere (Natural Sound) i større og mindre utgaver. Selv om de ble kalt bokhyllehøyttalere, måler de 67,5 cm i høyden, og vekten på 31 kilo egner seg dårlig til bokhyller.
Bestykningen består av en 30 cm bass med papir/fibermembran, en 8 cm dome med et berylliumbelegg på en aluminiumsmembran og det samme på den 3 cm store diskantdomen. De var, og er, svært følsomme med en virkningsgrad på 90 dB. Det oppgitte frekvensomfanget er 40 til 20 000 Hz. Høyttalerne utmerket seg ved å være lynraske og svært dynamiske for sin tid. Mange testere sammenlignet NS-1000 med presisjonen til elektrostater på den tiden, bare med fet bassgjengivelse i tillegg.
De hadde små potmetere som gjorde det mulig å justere mellomtone og diskantnivået, og metallgriller som dekket elementene. Andre versjoner med oppgraderinger og endringer kom etter hvert, NS-1000M (for monitor) hadde et redesignet kabinett, NS-1000X fikk en ny laminert karbonbasert bassmembran, og helt på slutten av høyttalernes storhetstid lanserte Yamaha en NS-2000. Hundreårsjubileet til Yamaha i 1987 ble feiret med en påkostet utgave kalt NS-10000, som er langt sjeldnere enn NS-1000 og NS-1000M. Man kan få tak i både kabinetter, delefiltere, elementer og hele høyttalere på bruktmarkedet.
Yamaha NS-1000 er en av historiens mest legendariske japanske høyttalere, en japansk JBL, kan man si, bare med langt mer spennende elementteknologi.