Bortenfor stjernene - et farvel med Keith Emerson

Progrock-legenden Keith Emerson tar et siste farvel med verden, med kanskje sitt mest episke verk. Beyond The Stars er et tårevått samarbeid med venner og familie. Les vårt intervju med dirigenten.

Keith_Emerson_Beyond_the_Stars
forfatter

Det er første fredag i november, og jeg vet på forhånd at jeg skal få oppleve noe ganske spektakulært. Det er nemlig ikke hver gang man får høre et klassisk verk basert på komposisjoner og arrangementer til en progrocklegende. Rett fra testpressen, på et hi-fi-anlegg i mangehundretusenkronersklassen, i demorommet til Neby Hi-Fi Concept i Oslo.

Det er Keith Emerson, kjent fra 1970-tallstrioen Emerson, Lake & Palmer og som dessuten var sentral i utviklingen av den analoge, modulære Moog-synthen, som har en helt ny utgivelse på gang. To og et halvt år etter sin tragiske bortgang, en vårdag i 2016.

“Når jeg forlater verden en dag, så er det helt fantastisk å vite at noen av den nåværende generasjonens briljante keyboardister og musikere har oppdaget hva jeg har gjort siden 60-tallet og hele veien gjennom. Det er virkelig alt jeg ønsket meg.” – Keith Emerson, 2012


Hør hele vårt intervju med Keith Emerson fra 2012.

Dirigent med tyngde

Albumet med det passende navnet Beyond the Stars er dirigert av Terje Mikkelsen. Mannen har i bagasjen en lang karriere som sjef- og førstedirigent for flere anerkjente orkestre i Sentral- og Øst-Europa, og er en av de fremste dirigentene vi har her i landet. Med en karriere som strekker seg over tre tiår og fire kontinenter, og som dessuten omfatter turneer med verdenskjente orkestre og solister. Som dirigent turnerer han blant annet med orkestre som Academy of St Martin in the Fields og München Radioorkester, har gjort flere konserter med St. Petersburg Filharmoniske Orkester og opptrer regelmessig sammen med Den Russiske Stats Symfoniorkester. Så, nei, Mikkelsen er definitivt ingen smågutt!

Terje Mikkelsen
Terje Mikkelsen har dirigert “Beyond the Stars”. Her foran high-end-anlegget brukt for anledningen. Foto: Geir Gråbein Nordby

Three Fates Project

Det første platesamarbeidet Terje Mikkelsen hadde med Keith Emerson var i 2012, med albumet Three Fates Project. Et symfonisk, konseptuelt progrock-album med et utvalg låter skrevet av Emerson fra ELP-dagene og dessuten gitarist/komponist Marc Bonilla, og hvor man også har tatt med et arrangement på den amerikanske komponisten Aaron Coplands Fanfare For the Common Man. En låt fra repertoaret til Emerson, Lake & Palmer.

Three Fates Project
Promobilde fra Three Fates Project, 2012. Fra venstre: Terje Mikkelsen, Keith Emerson, Marc Bonilla.

 

Den gangen fikk jeg æren av å møte både Keith, Marc og Terje for å snakke om albumet. På spørsmålet om Keiths motivasjon for å gjøre Three Fates, svarte han:

– Du vet, det var aldri lett i gamle dager, på 60-tallet, og det ble ikke enklere på 70-tallet da ELP (Emerson, Lake & Palmer) turnerte med orkester. Så derfor, da jeg møtte Terje Mikkelsen og etter jeg hadde jobbet med Marc, var vi begge temmelig nøyaktig i samme kapittel i boka. Det var det riktige øyeblikket. Terje er også insisterende og fikk sammen det riktige laget. Jeg var ganske motvillig i begynnelsen, og trodde ikke det ville funke. Men om du kjenner Terje som jeg har blitt kjent med ham, vet du at han ikke lar deg komme unna med noe. Han er faen så insisterende! humret Keith den gang.

Annonse
Three Fates Project
Plateomslaget til Three Fates Project, gitt ut på Simax / Grappa.

 

Vinylens manglende tredjedel

Three Fates Project ble gitt ut digitalt og på vinyl, hvor – skal vi tro Terje Mikkelsen – vinylen er å foretrekke når det kommer til Keith (“fordi du ikke skal spole!”). Men det var et problem, nemlig at hele albumet ikke fikk plass på én plate. I stedet tok man med et utvalg som utgjorde to tredjedeler av den opprinnelige spilletiden og kalte vinylutgaven Tarkus Concertante, fra åpningssporet. Den resterende tredjedelen var kun tilgjengelig digitalt. Inntil nå. For på B-siden av Beyond the Stars, som kun er tilgjengelig som vinylalbum, finner man endelig resten av musikken fra Three Fates.

– Det synes jeg var viktig, sier Terje Mikkelsen under seansen tilbake i nåtiden. – Jeg ville gjerne at Keith også skulle være med og spille på denne utgivelsen. Og det gjør han nå, på B-siden.

Rørende samarbeid

Men det er A-siden som er den fanebærende delen av Beyond the Stars. Dette er et knippe småverk skrevet av Keith Emerson, arrangert i orkesterform og spilt inn i Abbey Road i London. Fremført av Academy of St. Martin in the Fields og altså dirigert av Terje Mikkelsen. Og med to viktige gjesteartister, nemlig det unge musikktalentet Rachel Flowers, som spiller piano blind bedre enn de fleste profesjonelle musikere med synet intakt, og dessuten barnebarnet Ethan Emerson, som er 12 år under innspillingen av albumet. Et wunderkind av en pianist, som på slutten av siden får lov å hedre bestefar med sangen The Dreamer.

Drømmen om Abbey Road

Når jeg spør Terje om motivasjonen for å gjøre denne utgivelsen, utdyper han følelsesmessig:

– Keith og jeg satt i Abbey Road Studios og mastret Three Fates Project tilbake i 2012. Hvorpå Keith sa: “Å, her har jeg aldri spilt! Jeg hadde hatt så lyst til å spille inn musikk her.” Og da sa jeg til ham: “Vet du hva, det skal vi gjøre. Vi skal ta Studio 1, bruke det beste orkesteret vi finner i London, så skal vi gjøre det. Jeg lover deg det,” sa jeg.

Terje fortsatte.

– Så gikk det en stund. Three Fates Project kom ut, som ble ganske vellykket og ga oss stor oppmerksomhet. Vi gjorde konserter, og alt gikk bra. Så skjedde det tragiske at Keith tok sitt eget liv, for to og et halvt år siden. Da var en turné til Japan på trappene, det var mange ting som skulle ha skjedd, og vi hadde så vidt begynt å snakke om å kanskje gjøre en oppfølger. Det gikk jo da i vasken.

Annonse

Minnekonsert

Terje minnes videre.

– Så ble det først en minnekonsert i Los Angeles, hvor 25 av de store navnene innenfor amerikansk rock ‘n’ roll og progrock bidro. Jeg var også med, og vi gjorde Fanfare For the Common Man (av Aaron Copland, red. anm.). Vi hadde med messingblåsere slik originalen krever, og jeg dirigerte. Det var en veldig rørende seanse, hvor man fikk fokus på det Keith hadde gjort og takket ham for det. Hvor vi minnet ham.

En komiker blir sentimental

– Året etter ringte Jim Davidson meg, en kjent komiker fra England. Han sa: “Terje, jeg var en veldig god venn av Keith, han var min forlover i et av mine bryllup, og vi kjente hverandre i mange, mange år. Jeg vil gjerne gjøre en tributekonsert til Keith, med symfoniorkester. Vil du være med på det?” Da svarte jeg: “Ja, men det må ha et topp nivå. Vi må ha et meget godt orkester.” Davidson svarte at “ja, jeg skal snakke med Birmingham Symphony.” Som er et veldig godt orkester. Og da ble vi enige om å gjøre det i Symphonic Hall i Birmingham, som er en fantastisk konsertsal.

Rachel_Flowers
Multiinstrumentalist Rachel Flowers. Foto: Creative Commons

Rachel Flowers

– Jeg fløy og møtte Jim i London og snakket om alle muligheter. Jeg hadde lenge tenkt på muligheten å se om Rachel Flowers kunne gjøre noe med pianokonserten. I 2012, da vi satt i studio i Abbey Road, hadde Keith nemlig fått en henvendelse av Rachel, som spurte om hun kunne få lov å prøve Moogen hans. Da lagde jeg en liten video, som ligger på nettet som er sett flere hundre tusen ganger, hvor Keith sier “ja, nå er den overhalt, og du får gjerne lov å prøve den. Gi meg beskjed om hva du synes, og når jeg kommer tilbake igjen gleder jeg meg til å prøve den selv.” Vi sender dette opptaket til Rachel, hvor jeg på slutten sier: “Ja, og Rachel, hvis du skulle få lyst til å spille pianokonserten, så la oss gjøre det sammen.” Dette var i 2012. Da jeg og Jim Davidson så snakket om denne konserten i Birmingham i 2017, foreslo jeg å ta med Rachel Flowers. Det var han helt enig i. Men jeg måtte ha en prøve med henne først. Hun er jo blind, og ja, hun er en fantastisk pianist, men jeg måtte finne ut om hun kunne spille en konsert sammen med en dirigent og et orkester, noe hun aldri hadde gjort tidligere. Og det funket. Så jeg inviterte henne til å spille på tributekonserten. Der var hun var solist på toccata (sats 3) fra pianokonserten og spilte i tillegg fugen fra The Endless Enigma.

Barnebarnet Ethan

– I tillegg hadde vi barnebarnet til Keith, Ethan, som var tolv år og som Jim spurte om jeg ville akseptere at spilte et lite verk alene for bestefar. Jeg ringte og snakket med både Ethan og faren hans, og fikk dem til å sende meg et opptak. Etter å ha hørt opptaket, snakket jeg med Kjetil Bjerkestrand som laget et arrangement for piano og strykere. Vi oppførte dette verket, «The Dreamer» på konserten. Det gikk bra, så det var naturlig å inkludere Ethan og The Dreamer på det nye albumet.

Finansiering av album

– I etterkant av tributekonserten var jeg en dag innom og snakket med Øystein Hasnes, som spurte meg: “Hva skal til for å gjøre et nytt album?” Hvorpå jeg svarte at “Nei, jeg brukte så mye penger på Three Fates, så jeg tror ikke det blir noe av. Men bare få dager senere var det plutselig flere som ville være med på å finansiere. Dermed gikk det i orden, og jeg fikk med Academy of St. Martin in the Fields, et av mine favorittorkestre, på innspillingen. Deretter snakket jeg med Arne Akselberg, som gjør lyden på alle mine opptak, og Simon Kiln som produserer, og vi satt opp en session og gjennomførte innspillingen i Abbey Road Studio 1.

Keiths komponistdrøm

– Hele motivasjonen var jo å prøve å få Keith mer i fokus som komponist. Han ville jo gjerne være komponist. Han syntes han hadde spilt nok og gjort det han trengte, men hadde behov for å uttrykke seg videre. Men han følte at han kanskje ikke ble tatt helt seriøst av orkesteret, de gangene han brukte orkester.

Keith Emerson bekrefter, fra 2012-intervjuet:

Annonse

– Tilbake i 60- og 70-årene var byråkratiet blant orkestre slik at hvis du var en rockemusiker (…) det var en hard kamp. Det var det virkelig. Jeg tror at i dag er orkestre generelt mer sultne på nytt materiale.

Seks år senere utfyller Mikkelsen:

– Keith følte ofte at han ble motarbeidet på 70-tallet. Da var ikke de to musikerverdenene så godt forberedt på hverandre, og klassiske musikere var ikke så fleksible og interesserte i å se på andre løsninger. Det var ofte velutdannede, velskolerte og disiplinerte musikere, men som ikke satte særlig pris på rock.

– Det var tydelig at når Keith nå endelig fikk jobbe med et symfoniorkester på de premissene som orkesteret selv satte – og de ville gjøre det – ja, så fikk han plutselig gode svar og tilbakemeldinger på hva han hadde skrevet, og hva han hadde gjort, noe som han ikke syntes han fikk tidligere.

Three Fates Project
Promobilde fra “Three Fates Project”. Fra venstre: Marc Bonilla, Keith Emerson, Terje Mikkelsen.

Anerkjennelse av klassiske komponister

Keith Emerson var lenge beryktet blant klassisk skolerte. Men ikke alle.

­- De resterende låtene fra Three Fates kler B-siden veldig godt, fortsetter Terje. – Det er to komposisjoner av Marc, og det er verk av både Aaron Copland og Alberto Ginastera, som Keith fremførte mye, og som på mange måter var med på å gi meg legitimiteten til å forsvare Keith og fremføre hans musikk.

Han utdyper:

– Da jeg var student, sa mine lærere: “Du må ikke høre på han der, han radbrekker komponister, det er forferdelig.” 30 år senere kunne Keith vise meg et brev fra Alberto Ginastera hvor han skriver: “Værsågod, du får lov å gjøre hva du vil med min musikk, du er en av de få som virkelig forstår hva jeg driver med. Det du gjør er helt diabolsk, og jeg føler at du tilfører noe i musikken min.” Noe av det samme uttaler Aaron Copland i et radio-intervju: “Ja, disse guttene gjør noe spennende og rart, jeg skjønner ikke helt hva de gjør, men så lenge de starter og slutter med min originale musikk, så har jeg stor forståelse for at de gjør det. De for lov av meg.” Dermed har man to aktuelle komponister, som gir Keith Emerson tillatelse til å gjøre det han gjør. Og plutselig føler jeg at, ja, han har ikke bare tatt seg til rette.

Annonse

Sint pianokonsert

Finalen fra Pianokonsert nr. 1, Toccata Con Fuoco er første verk på albumet. Det kan ikke være tilfeldig?

– Jeg ville begynne med pianokonserten. Når jeg skal vise noen av Emersons nye komposisjoner til blodfans av gamle dagers Emerson, Lake & Palmer, så er jeg redd for at de sovner litt, for de venter jo det trøkket. Jeg vil jo vise den lyriske sansen, den harmoniske utviklingen, kontrapunkter, stemmeføringer som en komponist virkelig forstår seg på, og Keith gjorde det. Men for å sette stemningen starter jeg altså med pianokonserten med Rachel Flowers som solist, som nå har fått minst det samme trøkket som da den først ble spilt inn i 1975, kanskje noen hakk til.

Neby Hi-Fi anlegg
Det rådure high-end-anlegget hos Neby Hi-Fi Concept, brukt til avspillingen av Keith Emersons “Beyond the Stars”. Vi snakker platespiller og forsterkersett fra McIntosh, samt høyttalerne Kef Blade Two. Foto: Geir Gråbein Nordby

Avspilling på superanlegg

Plata, av typen testtrykk, legges på platespilleren MT2 fra McIntosh, spilles gjennom en heftig forsterkerrigg fra McIntosh (C2600 og 2 stk MC611) og ut gjennom de fantastiske KEF Blade Two.

Pianokonserten starter rett på. Bang! Tenk deg Haisommer på både speed og syre, hvor Rachel Flowers hamrer ned pianotangentene, nesten så hun prøver å banke dem helt ned i gulvet. Det er blåsere, pauker, og alt som er moro. Et deilig bråk. Eller som Terje sier: – Jeg synes den er sint og god.

Noen nedtonede mellompartier her og der, men man får som lytter aldri lov å slappe av. Dette kunne vært lydsporet til den mest intense scenen i en Kubrick-film, eller Hitchcock, for den saks skyld. Men det er noe mer her, for denne er ikke avhengig av det visuelle for å komme til live. Det klarer den fint på egenhånd. Det er helt sjukt fett. Bråkete, stakkato, på grensen til dissonant til tider. Særdeles heftig! Det avsluttes i en fanfare av galskap. Helt i tråd med Emerson, Lake & Palmer, men da i en deilig orkesterversjon.

– Dette er ikke lett å spille, dette er komplisert musikk på mange måter, sier Terje. – Det krever god disiplin, alle må spille akkurat like lange noter, alle må være helt på slaget og slutte på likt, så man får plass til og muligheten til å oppfatte alle de parallelle elementene i musikken.

Keith Emerson - Beyond the Stars
“Beyond the Stars”, coverbilde.

Beyond the Stars

Fra pianokonserten ledes vi ut i neste sats, Beyond the Stars.

– Min tanke er at nå har vi dratt folk inn i Keith Emersons verden. Nå er det på tide å presentere noe de ikke kjenner. Noe som er blant hans nyere komposisjon.

Annonse

Sangen begynner, og det starter med deilig og harmonisk stryk, som åpner himmelen og vi ser for oss en reise ut i galaksene. Ut i verdensrommet. Oppbygningen er magisk og kunne definitivt vært filmmusikk. Dette står slettes ikke tilbake for John Williams i undertegnedes ører. Og det er full dynamikk! Når det bygger seg opp mot slutten, er det enda et lag, og enda ett. Hvor stopper det? Dette er glimrende. Blåserne, strykerne, perkusjonen. Det er spennende og heftig!

Glorietta Pass

– Neste stykke er Glorietta Pass. Dette er et verk som Keith skrev som minner om et slag under den amerikanske borgerkrigen. Det er nesten som man hører soldater som marsjerer, og det er et rytmisk kaos mot slutten her.

Han fortsetter:

– Det er interessant, at når man skal gjøre rytmisk kaos, så må du ha et veldig bra orkester. Det må være organisert kaos. Det må være riktig. Et godt kaos må være korrekt gjennomført og ha fullstendig disiplin!

Vi lytter og nyter videre. Dette låter jo helt fantastisk!

– Dette er et orkester som er lynraske til å oppfatte musikk. De tar alt på strak arm, og har en enestående kunstnerisk og klanglig kvalitet, konkluderer Mikkelsen.

“Når jeg forlater verden en dag”

Det er bare å konstatere at Beyond the Stars er et fantastisk testament, som etter undertegnedes mening skriver Keith Emerson inn i historiebøkene som en av samtidens store komponister. Forkledt som en rocker. Dessverre fikk han aldri hørt dette albumet selv, men det er all grunn til å tro han ville vært stolt.

Som Keith selv sa, tilbake i intervjuet om Three Fates:

Annonse

­- Jeg bare håper dette albumet oppmuntrer en ny generasjon musikere til å føle seg frie til å fortsette å… du veit, når jeg forlater verden en dag, så er det helt fantastisk å vite at noen av den nåværende generasjonens briljante keyboardister og musikere har oppdaget hva jeg har gjort siden 60-tallet og hele veien gjennom. Det er virkelig alt jeg ønsket meg.”

Fantastisk album

Jeg må bare konstatere at Beyond the Stars er et fantastisk album, både det rent symfoniske på A-siden, spilt av musikere i verdensklasse, men at også B-siden er en perfekt avslutning. Musikken på den siden er fabelaktig gjennomført, med symfoni og rock hånd i hånd, og det er deilig at Keith får lov å spille på plata, at han får det siste ordet. Sjeldent har jeg vært mer soleklar på full pott, med seks stjerner. Og bortenfor.

Keith Emerson skal også få det siste ordet her:

– Jeg skjønner ikke hvorfor musikk skal være atskilt og delt opp i ulike sjangere som jazz, blues, klassisk musikk… jeg skjønner ikke hvorfor ikke alt bare kan slås sammen til én ting. Omtrent på samme måte som at: hvorfor kan ikke verden komme overens uten å krige mot hverandre?

Touché.