Ikke bare stor og sterk

På midten av 1970-tallet var transistorforsterkeren fortsatt en forholdsvis ung teknologi. Målt på salgstall hadde rørforsterkeren allerede på 1960-tallet måttet vike førsteplassen. Og transistorkonstruksjonene lovet kraft og presisjon. Men de mest fanatiske hi-fi-entusiastene var ikke overbeviste når det gjaldt lyden.

De tidlige transistorforsterkerne lød ofte harde og kliniske – det som audiofile nedsettende kalte ‘transistorlyden’.

Det var denne utfordringen Harman Kardons ingeniører tok med Citation 16 i 1975. Forsterkeren ble designet med ett klart mål: å kombinere transistorteknologiens kraft med rørforsterkerens musikalitet. Og i store trekk lyktes det.

Citation-serien ble produsert av Harman Kardon over et tidsrom på mer enn 30 år, og teller rundt 30 modeller. Med ‘Citation Sound’ skapte Harman Kardon et begrep som ble synonymt med referansekvalitet blant musikkelskere verden over. Man kan betrakte dem som den tids high end, hvor høy kvalitet var viktigere enn prisen. De første modellene i serien var rørforsterkere, men på 1970-tallet hadde transistoren tatt over.

 

”På mange måter kan man sammenligne kampen mellom transistorer og rør i 1975 med kampen mellom klasse D og klasse AB i dag. Den nye teknologien lover høy effekt og ren lyd, mens den gamle lover varme og musikalitet.

 

Kampen mot transistorlyden

Det største problemet med tidlige transistorforsterkere var den såkalte transiente intermodulasjonsforvrengningen (TIM); et fenomen som ble oppdaget og påvist av den finske elektronikkingeniøren Matti Otala. TIM-forvrengning oppstod når forsterkeren ikke kunne følge med de raske endringene i musikksignalet, og den var sterkt medvirkende til den karakteristiske ‘transistorlyden’ som mange fant slitsom å lytte til.

Slew rate er utrykk for en forsterkers reaksjonshastighet, og Citation 16 hadde en slew rate på over 30 volt per mikrosekund. Det betød at den kunne følge selv de raskeste transientene i musikken.

Arbeidet med å bekjempe transistorlyden fortsatte i senere Citation-modeller. Citation 20-forsterkeren fra 1980, designet av Matti Otala selv, ble senere kåret til verdens mest vellydende forsterker.

To monoforsterkere i samme kasse

Med en utgangseffekt på 2 x 150 watt i 8 Ohm var Citation 16 i det kraftige sjiktet, uten imidlertid på noen måte å sette rekord. Men Citation 16 var bygget som en kampvogn. Med to separate strømforsyninger var den nærmest to monoforsterkere i ett felles kabinett. Store transformere og kondensatorbanker garanterte at forsterkeren ikke gikk tom for strøm, selv i røffe belastninger. Og med en vekt på knappe 25 kg var de store bærehåndtakene absolutt nødvendige.

Det karakteristiske V-formede LED-displayet i fronten var ikke bare til pynt, men viste utgangseffekten raskere og mer presist enn de tradisjonelle VU-metre.

Livet med en klassiker

I dag, hvor klasse D-forsterkerne dominerer markedet, og hvor hundrevis av watt er hverdagskost, kan Harman Kardon Citation 16 synes som en levning fra en svunnen tid. Men for dem som kjenner forskjellen på kraft og kvalitet, står den stadig som et vitnesbyrd om hva som var mulig da hi-fi var en livsstil mer enn en forbruksvare.

Femti år etter dens debut er Harman Kardon Citation 16 (og den oppdaterte Citation 16A) fortsatt blant de mest ettertraktede vintage-forsterkerne. Avhengig av stand og flaks ligger prisen på en fungerende utgave omkring 11 500 kroner (EUR 1000). Og i tillegg kommer sannsynligvis en investering i renovering av den gamle elektronikken. Hvis kondensatorene i strømforsyningen er de originale, vil det være på høy tid å skifte dem ut.

En varig arv

Harman Kardon Citation 16 hadde ikke Crown DC-300s rå kraft eller Macintoshs blå VU-metre og karakteristiske design. Men den hadde noe annet: en balanse mellom teknisk perfeksjon og musikalitet som få forsterkere har klart å oppnå.

Og når Pink Floyds Money fyller stuen med den karakteristiske Citation-lyden – ren, kraftig og musikalsk – forstår man hvorfor denne forsterkeren fortsatt har sine dedikerte tilhengere. Den beviste at transistorforsterkere ikke trengte å låte som transistorforsterkere. De kunne låte som musikk.