Enkelhet framfor effekt

1970-tallet regnes som en gullalder for Hi-Fi-industrien. Babyboomerne var blitt voksne, og de hadde penger på lommen og en umettelig appetitt på rockemusikk. Og nest etter en seng, spikret sammen av sponplater og ølkasser, var et Hi-Fi-anlegg den viktigste investeringen til den første leiligheten.

De store aktørene var japanske elektronikkgiganter som Pioneer, Kenwood, Sony og Sansui. Og den viktigste målestokken var watt! I 1970-årene utspilte det seg en knallhard effektkrig, hvor produsentene kjempet om å levere mest mulig utgangseffekt for pengene.

Men i 1976 gikk Pioneer mot strømmen med effektforsterkeren M-22. Til tross for det barske og knivskarpe minimalistiske ytre leverte Pioneer M-22 beskjedne 30 watt per kanal. Det var en bevisst filosofisk erklæring. Et signal om at ekte kvalitet ikke måles i råstyrke, men i renhet.

Kursendringen skyldtes ikke mangel på teknologisk muskelkraft. Pioneer var selv en aktiv deltaker i wattkrigen og hadde i 1974 satt en ny standard med sin SX-1010-mottaker på 100 watt per kanal. Og det hører også med til bildet at selvsamme Pioneer satte effektmæssig trumf på med monsterreceiveren SX-1980 på hele 270 watt pr. kanal. Men det er en anden historie…

Lanseringen av Pioneer M-22 i 1976 ble sett på som et dristig trekk. M-22 var kronjuvelen i den nye «Series 20», som i dag ville blitt betegnet som high end.

Med sine 30 watt virket Pioneer M-22 på papiret som et tilbakeskritt. Men det var tvert imot en kraftdemonstrasjon. M-22s definerende trekk var dens kompromissløse, rene Klasse A-kretsløpsdesign.

Pioneer gjorde til og med et nummer ut av å fortelle at hvis M-22 hadde blitt bygget som en mer konvensjonell klasse B-forsterker, ville utgangseffekten vært 2 x 150 watt – men med «middelmådig forvrengning».

Budskapet var klart: Vi kan lett vinne det spillet alle andre spiller, men vi velger å forfølge et høyere mål. M-22 var ikke for massemarkedet, men for «seriøse lyttere» som vektla lydmessig renhet fremfor rå kraft.

Form følger funksjon

Pioneer M-22s design er like kompromissløst som lyden. Og har man først sett den, glemmer man den ikke. M-22 brøt radikalt med 1970-tallets forsterkerdesign med trekabinetter og blanke aluminiumsfrontplater. I stedet valgte Pioneer et minimalistisk, industrielt design, hvor de ingeniørtekniske prinsippene er umiddelbart synlige.

Pioneer M-22 hadde ikke noe kabinett i vanlig forstand. Alle sentrale komponenter var fullt synlige, og plasseringen av dem alene bestemt av hva som ga kretsmessig best mening. At den samtidig så ualminnelig tøff ut, er en annen sak…

Likesom Harman Kardon Citation 16 var effektforsterkeren oppbygget som et dual-mono-design. Men Pioneer gikk enda mer nådeløst til verks. To massive, uavhengige transformatorer i strømforsyningen – én for hver kanal – sikret maksimal kanalseparasjon og et klippestabilt stereoperspektiv.

De enorme aluminiumskjøleplater dominerte det visuelle uttrykket. Hvilket ikke var pynt, men en funksjonell nødvendighet, da klasse A-kretsen konstant avgav store mengder varme, selv når det ikke ble spilt musikk.

Forsterkeren var bygget som en stridsvogn og veide solide 22 kg, takket være et chassis i støpt aluminium, de massive transformatorene og fire solide ladekondensatorer på 33.000 uF stykket.

Og da den beste signalveien alltid er den korteste mulige, ble inngangsløsninger og høyttalerterminaler plassert sentralt på forsiden av forsterkeren. Lydkvalitet trumfet hensynet til de med kabel-fobi.

Spiller som moderne high-end

Pioneer M-22 ble produsert fra 1976 til 1980. Men lyden holder seg fortsatt den dag i dag. Tiår etter lanseringen beskrives den som musikalsk, varm og naturtro – i skarp kontrast til mange andre 70-tallsforsterkere, som huskes som harde, kliniske eller kalde.

De øvre tonene beskrives med ord som flytende og transparent i mellomtonen og diskanten, mens bassen er stram og detaljert. Den formidler musikkens energi og rytme på en levende og engasjerende måte. Altså egenskaper, som vi ville finne i en god forsterker i dag.

Det er også egenskaper som er vanlige for forsterkere bygget etter klasse A-prinsippet, som kjennetegnes ved ultralav forvrengning og spesielt fravær av den såkalte crossover-forvrengningen som oppstår når det skiftes mellom transistorene i utgangstrinnet. Den overdimensjonerte strømforsyningen, som er nødvendig for å levere opptil 460 watt til den effektkrevende konstruksjonen, gir som en bieffekt kraft til den kraftfulle dynamikken.

Klassisk – men kostbar

Lydmessig holder Pioneer M-22 fortsatt stand, og den kan gi mange moderne forsterkere kamp til målstreken. Hvis den parres med tilstrekkelig effektive høyttalere. Men du må være heldig for å finne en – og du må være forberedt til å betale prisen.

Ikke bare vil strømforbruket kunne merkes på strømregningen (men du får en del av pengene tilbake i form av «gratis» romoppvarming). Men som et ikonisk og ettertraktet samlerobjekt er bruktprisen høy. Et eksemplar i god kosmetisk stand ligger typisk rundt €1.500 – €1.800. Altså i området rundt 15 – 20.000 kroner. Det dukker dog av og til opp billigere eksemplarer.

Når forsterkeren er funnet og frakt og toll er betalt, kommer det sannsynligvis en betydelig utgift til restaurering av den nesten 50 år gamle elektronikken. Selv om Pioneer M-22 er bygget solid, vil den intense varmen fra Klasse A-designet ha satt sine spor. De mest vanlige problemene er uttørkede elektrolytkondensatorer og rustne kontakter i beskyttelsesreléene.

Men siden alt er direkte tilgjengelig i det åpne «kabinettet», regnes M-22 som en av de enkleste vintage-forsterkerne å betjene, og servicemanualer er lett tilgjengelige.