data-srcset
AnmeldelseThe Irishman
Drama
The Irishman

Scorseses mesterlige mafiaepos

Mesterregissør Martin Scorsese gir oss med The Irishman en av sine beste filmer på flere tiår, og en umiddelbar episk klassiker.

Det er en stund siden en Netflix-film var synonymt med B-skuespillere/-regissører og små budsjetter. Etter at Paramount takket nei til Scorseses The Irishman, var ikke Ted Sarandos hos Netflix sen med å slenge 2 milliarder kroner på bordet – og takk og pris for det!

La nå heller de foreldede filmstudioene, og kinoene, beskjeftige seg med remakes, rebooting av filmserier og endeløse dataanimerte superheltfilmer, så kan strømmegigantene fokusere på «smale» dramakunstverk som Roma, The Crown og The Irishman.

Sann (?) historie
77-årige Martin Scorseses nydelige mafiaepos spinner rundt det heller tvilsomme kompaniskapet mellom fagforeninger, politikere og mafia på USA østkyst på 1960- og ’70-tallet. I et samfunn i brytningstid oppstår et hårreisende kompaniskap som kulminerer i et av USAs mest omtalte, uløste drapssaker: Henrettelsen av den sagnomsuste fagforeningsmogulen Jimmy Hoffa (Al Pacino).

Filmen er basert på biografien I Heard You Paint Houses av Charles Brandt. Brandt fikk selveste Frank Sheeran (1920-2003) til å åpne seg om sitt liv og levnet, på gamlehjemmet, mot slutten av sitt liv. En kreftsyk, og tilsynelatende angrende synder, bekjenner i boken hele 25-30 drap. Regelrette henrettelser begått på oppdrag av mafiaen – og Jimmy Hoffa (!). Det skal sies at Sheeran hverken ble dømt eller tiltalt for noen av drapene, samt at andre kilder motsier hans versjon av hendelsene.

Den virkelige Frank «The Irishman» Sheeran (Robert De Niro, i sin 9. Scorsese-film!) kommer mentalt skadeskutt tilbake fra blodbadet i Europa etter andre verdenskrig. Desillusjonert og mentalt medtatt etter endeløse, meningsløse drap, får han seg jobb som lastebilsjåfør i Philly, og begynner raskt med å spe på inntekten ved å selge av lasset. Det ene leder til det andre, og Sheeran blir introdusert for mafiabossen Russell Bufalino (Joe Pesci) – deretter bærer det raskt nedover i moralsk fordervelse á la Dantes Inferno.

Al Pacino (Foto: Netflix)

 

Siste kveld med (mafia)gjengen
På mange måter kan The Irishman ses på som en oppfølger til Scorseses klassikere Goodfellas (1990) og Casino (1995), begge filmer basert på virkelige historier om mafiaens nådeløse kamp om makt, innflytelse og endeløse begjær etter penger. Her gjenforenes nærmest gjengen på nytt.

annonse

Både De Niro og Pesci hadde hovedroller i begge mafiafilmene, men det er andre sider av mafiaen vi blir presentert for i The Irishman. I Goodfellas møter vi den unge Ray Liotta som alltid har drømt om å være en gangster, mens Casino fokuserer på mafiaens grep om underholdningsindustrien, begge filmer med store mengder særdeles eksplisitt vold, og nærmest voldsforherligende i sitt stilistiske uttrykk.

annonse

De Niro er i The Irishman ikke ute etter vold, et glamorøst gangsterliv eller action, han er simpelthen en særdeles pragmatisk mann som er på jakt etter måter å forsørge sin voksende familie på, samtidig er han så følelsesmessig avstumpet at vold ikke anfekter ham nevneverdig. I tillegg er Frank blind for hvordan hans gjerninger endrer hans families syn på ham.

Sheeran er som en maskin som kaldt og rolig utfører mafiabossenes skitne drapsordrer, uten å stille spørsmål, og ei heller føler anger eller empati med ofrene. All form for romantisering av mafiaen er befriende fraværende, i stedet får vi korte stopp i filmen, der Scorsese nøytralt forklarer hvor ille de gikk med de impliserte; for å si det sånn, de færreste sovnet stille inn på gamlehjemmet i en alder av 85…

Volden er så visst tilstede i The Irishman, men den er raskt over, kald og kalkulerende, som et nødvendig onde. Når så Sheeran, på dødsleiet, ser at han har mistet familien på grunn av sitt heller tvilsomme «yrke», kommer det snikende en form av anger og ettertanke til den tidligere så nyttige håndlangeren.

Teknologisk kvantesprang
De senere årene har vi sett flere filmer der skuespillere har fremstilt versjoner av seg selv som både 60- og 30-åringer, som for eksempel Michael Douglas i Ant-Man (måtte ta med denne referansen på grunn av Scorseses «forkjærlighet» for superheltfilmer…).

annonse

Men, der andre filmer har gitt oss enkeltscener med forynget skuespillere, ser vi her godt over to timer med De Niro og kompani i en 40-50 år yngre utgave av seg selv; og det fungerer overraskende godt.

Det skal sies at teknologien ikke er helt der ennå, det er fortsatt noe som skurrer med ansiktet til den yngre De Niro, som om han har fått seg en litt for stram facelift, men etter hvert blir man vant til det. Alternativet (og langt rimeligere) var at man hadde castet yngre skuespillere til de eldste scenene. Vi foretrekker dog en litt merkelig De Niro i toppform, fremfor en middelmådig nykommer.

Robert De Niro og Joe Pesci (Foto: Netflix)

Pesci stjeler showet
Scorsese måtte visstnok overtale pensjonerte Joe Pesci hele 50 ganger innen han takket ja til rollen som den psykopate mafiabossen. Heldigvis ombestemte han seg, for i The Irishman leverer han intet mindre enn soleklart Oscar-materiale. Hvem skulle trodd det om den rappkjeftede «tullingen» fra Dødelig våpen II?

Der Pacino har en tendens til å overspille, og gjenta seg selv, overrasker Pesci med en herlig subtil tolkning av en av tidenes mest hensynsløse forbrytere i amerikansk historie. Mild og rund i fremtoningen, men samtidig, med den minst mimikk, hjerteskjærende brutal og hensynsløs; uten at han skitner til sine egne hender. En mann uten et snev av empati. Den eneste som gjennomskuer hans virkelige jeg er Sheenans datter, Peggy, glimrende portrettert av Lucy Gallina og Anna Paquin. Hun fremstår som filmens moralske kompass.

Vi har etterhvert gått lei av alle de middelmådige komediene De Niro har takket ja til i det siste, i The Irishman er han igjen i sitt ess. Han får frem den komplekse karakteren på en elegant og virkningsfull måte, og samspillet med Pacino og Pesci, der han konstant er underdogen, er en nydelse i seg selv. Sterke biroller serveres fra Harvey Keitel, Ray Romano, Bobby Cannavale, samt Little Steven i en liten cameo.

(Foto: Netflix)

Årets beste film!
Tre og en halvtime varer herligheten, og det virker ikke et minutt for langt. Scorsese gir seg god tid til å bygge opp de komplekse karakterene, deres forhistorie, familieliv, kynisme, æreskodeks og samfunnssyn.

Martin Scorsese tar oss med på hele reisen, volden og handlingene forherliges ikke, han kun kjølig beskriver dem, i et forsøk på å forstå mennene, deres beveggrunner og, ikke minst, samtiden de opererer i.

Vi kan tenke oss få andre regissører som ville mestret dette materialet på en så tilfredsstillende måte. Scorsese er en klassisk filmregissør i ordets rette forstand, som lykkes best når han forteller de store, episke historiene, om mennesker som lever på randen; helst strukket over en lengre tidsepoke. I typisk stil leverer han oss et tilbaketrukket foto, uten store fakter og bevegelser, der vi nærmest blir flue på veggen, akkompagnert av fortreffelig klipp med en dramaturgisk oppbygging som får timene til å fly.

Ved å trekke opp de lange linjer gir Scorsese oss et unikt innblikk i en fordervet verden, med et samrøre av sorte penger, mafia, korrupsjon, korrumperte fagforeninger, lyssky underholdningsindustri og politikere som lukker øynene til hvor valgkampmidlene kommer fra. Det hele særdeles subtilt og fascinerende fortalt, med skuespillere, fra øverste hylle, i sitt livs form. Vi vil nok, dessverre, aldri oppleve det samme stjernegalleriet samlet i en film igjen. 6 stjerner.

The Irishman har premiere på enkelte, utvalgte, kinoer den 22. november, kan strømmes fra Netflix den 27. november. Anbefales på det store lerret.

Fakta

  • Netflix
  • Release: 27. november 2019
  • Regi: Martin Scorsese
  • Med: Robert De Niro, Joe Pesci, Al Pacino, Jesse Plemons, Anna Paquin, Harvey Keitel, Bobby Cannavale, Jack Huston, Steven Van Zandt
  • Genre: Drama
  • Land: USA
  • År: 2019
  • Tid: 3:29 t.
  • Karakter: 6

IMDB Rating

Summary:
Har du noe å tilføye?
Velkommen til Lyd & Bildes diskusjonsforum. Vi vil gjerne vite hva du mener. Hold deg til temaet og vær saklig, så slipper vi å slette eller moderere innlegg. Andre spørsmål eller synspunkter rettes til redaksjon@lydogbilde.no.
Motta varsler
Varlse meg om
1 Comment
eldste
nyeste mest poulære
Inline Feedbacks
View all comments

Les også

Jusqu'au Declin - Photo Credit: Netflix / Bertrand Calmeau

Rednecks på skogstur

Enhver tenkelig katastrofe lurer rundet neste sving. Om du vil overleve må du ta ansvar for din egen sikkerhet og helse.

 data-srcset

Like kunstig som Belgisk blå!

Belgias første originale Netflix-serie er akkurat like kunstig og oppblåst som en Belgisk blå genmodifisert superokse.

SWEET MAGNOLIAS

Såpeoperaktig sørstatsklisjé

Tre barndomsvenninner ler, gråter, kjemper og drikker seg igjennom det høyst ordinære, men akk så kunstige, livet i den sjarmerende sørstatsbyen.

Schofield (George MacKay, left) with fellow soldiers in

Imponerende krigsbrutalitet

Få kriger er skildret like ofte på film som «the Great War», like fullt makter Mendes å tilføre genren noe nytt og imponerende.

 data-srcset

Toer’n stinker!

Bortsett fra forventninger om et overskudd for produksjonsselskapet, så kan det ikke ha vært en eneste annen tanke bak dette mølet.

 data-srcset

Nok en solid Bosch-sesong

Inne i sin sjette sesong viser krimserien om LA-etterforskeren, Bosch, få svakhetstegn – men her er det heller ikke mye som minner om fornyelse.

Extraction (Foto: Netflix)

Actionfest á la Thor!

Chris Hemsworth kan mer enn å kaste en stor hammer. Han er også svært kapabel med store håndvåpen.