annonse

anmeldelse:
The Handmaid’s Tale, sesong 3

Rødhette slår tilbake

Vi er rimelig sikker på at Brett Kavanaugh ikke har Handmaid’s Tale som sin favorittserie.

Drama
The Handmaid’s Tale, sesong 3
annonse

Med erkekonservative Brett Kavanaugh trygt plassert i USAs høyesterett forsøker nå delstat etter delstat å stramme inn abortlovene, i fremste rekke anført av redneck-land Alabama. I lys av disse hendelsene fremstår skrekkhistoriene vi serveres i The Handmaid’s Tale desto mer dagsaktuelt skremmende.

Over to sesonger har vi fulgt Margarets Atwoods dystre fremtidsvisjon av USA (Gilead) der erkekonservativ kristne menn på verst tenkelig vis undertrykker kvinner – og de som undertrykkes mest er de (få gjenværende) fruktbare kvinnene. Kvinner som benyttes som serievoldtatte «fødemaskiner» for regimets fascistiske elite.

Fremst av disse «tjenerinnene» finner vi den standhaftige June/Offred (Elisabeth Moss). I halvannet år har hun fungert som fødeslave hos familien Waterford, Fred (Joseph Fiennes) og hans yndige kone Serena (Yvonne Strahovski). Sesong to avsluttet med at vi så June på flukt med sitt nyfødte barn, mens hovedfokus i tredje sesongen er at tjenerinnene, anført av June, nå forsøker å slå tilbake!

I andresesongen forsøkte June å komme seg unna, samtidig dannet hun et stadig tettere, og merkelig, bånd til sin «herskerinne», Serena. I Canada sitter fortsatt hennes ektemann, mens deres felles datter er «donert» bort til et annet ektepar blant republikkens elite, en datter June igjen (smertefullt) får møte.

Midtpartiet i forrige sesong var noe av et dødpunkt, men så tok det seg solid opp i siste tredjedel. Men nå har serien behov for ny dynamikk, nye konflikter samt et utvidet persongalleri for å holde interessen ved like. Inn på banen kommer selveste Bradley «The West Wing» Whitford. Som en mystisk, tåkelagt hovedarkitekt bak dagens terrorregime står han frem med flere ansikter og nyanser – eksakt en slik person serien har behov for i et persongalleri som i hovedsak er alt for sort/hvitt.

Starten av tredjesesongen begynner noe haltende, der det kan stilles spørsmål ved flere av Junes handlinger, og dere tingene faller litt for enkelt på plass – rett og slett for å tilfredsstille dramaturgien mer enn troverdighetene. I tillegg begynner det unyanserte mannshatet å ta litt outrert overhånd, slik at June nærmest virker oppkonstruert og unaturlig.

annonse

Den mest interessante karakteren er nå faktisk Serena, en kvinne som 110 % har hatt som livsmotto å «stand by your man» begynner nå å tvile på både mannen og hele deres felles galimatias-prosjekt. Hun gjennomgår en særdeles troverdig og fascinerende karakterutvikling, der vi gleder oss til å bivåne hennes fremtidige handlinger og emosjonelle utvikling.

Intenst blikk fra June (Elisabeth Moss) (Foto: HBO)

Colin Watkinson (foto) har i Handmaid en særegen og distingvert stil, der han konstant zoomer ekstremt inn på hovedpersonene, i særdeleshet June, i et forsøk på å komme under huden på personer som er tvunget til å legge bånd på sine meninger og følelser. Der vi aner sinne, sorg, fortvilelse og et hav av innestengte følelse bak de dype kysene mens tjenerinnene forsøker å opprettholde den iskalde fasaden – på dette punktet briljerer Moss.

Fargepaletten er fortsatt dyster i brungrønne, skitne toner, det er ikke mye som øyner om håp eller lys i enden av tunnelen. Litt i overkant dramatisert, men definitivt passende for plottet og de undertrykte karakterene. Det bugner av gjennomgående solid håndverk og habile skuespillere.

Vi følger fortsatt Handmaid med spenning og forventning, i det den beveger seg stadig mer bort fra sitt boklige opprinnelsesmateriale, men er mer usikker på om tredjesesongen som helhet makter å innfri de store forventningene, samt gi oss en tilfredsstillende dramaturgisk progresjon – den står i fare for å kjøre seg litt fast i opptråkkede spor. 4 solide stjerner.

The Handmaid's Tale, sesong 3_4 The Handmaid's Tale, sesong 3_3
<
>
(Foto: HBO)

Anmeldelsen er basert på de 3 første (av 13) episodene. Første episode har premiere den 6. juni på HBO Nordic. Den teknisk kvalitet sliter, på dette feltet skuffer HBO Nordic, noe som blir ekstra påfallende i en serie med såpass mange mørke scener, der sort blir grått og detaljene gror sammen.

annonse
(Foto: HBO)

  • HBO
  • Release: 6. juni 2019
  • Regi: Mike Barker
  • Med: Elisabeth Moss, Max Minghella, Yvonne Strahovski, Joseph Fiennes, Ann Dowd, Alexis Bledel, Bradley Whitford
  • Genre: Drama
  • Land: USA
  • År: 2018
  • Tid: 11:55 t.

Film
Ekstra
Lyd
Bilde
Har du noe å tilføye?
Velkommen til Lyd & Bildes diskusjonsforum. Vi vil gjerne vite hva du mener. Hold deg til temaet og vær saklig, så slipper vi å slette eller moderere innlegg. Andre spørsmål eller synspunkter rettes til redaksjon@lydogbilde.no.

Les også

Pavene underholder!

Storspill fra gamle ringrever gjør The Two Popes til en særdeles fornøyelig, og fascinerende, filmaften.

Sprengkåte tenåringer

Hormonene løper fortsatt løpsk hos de sjarmerende tenåringene på Moordale ungdomsskole.

The A-Team på speed!

Hva skjer om du gir adrenalinjunkie Michael Bay ubegrenset budsjett og fullstendig frie tøyler? En av tidenes dummeste, og berg-og-dalbane-actionmettede, filmer.

Blir det sex før jul?

Før jul lyver Johanne på seg en fiktiv kjæreste – nå har hun 24 dager på å skaffe en.

Teknisk briljant!

Avslutningen på den episke Star Wars-sagaen innfrir dessverre ikke de store forventningene.

Woody takker av

24 år etter sin banebrytende debutfilm takker Toy Story-gjengen for seg, i en solid, men ganske så overflødig, fjerdefilm.

Die Motherfucker!

Gerard Butler har to ganger reddet presidenten – denne gangen må han redde seg selv.

Johansson og Driver imponerer!

Scarlett Johansson og Adam Driver gir alt i en opprivende skilsmissefilm, slik kun amerikanerne gjør det.

Adrenalinjunkies!

De to muskelbuntene fra Fast & Furious-serien har fått sin egen spin off, uten at vi hever Champagneglassene av den grunn.

Dyredokumentar med voiceover

Disneys nyinnspilling av The Lion King er en blandet opplevelse. Aldri har vi sett bedre, mer naturtro, animasjon – men teknologien står i veien for det emosjonelle.