anmeldelse: Molly’s Game

Basert på den fascinerende historien til den virkelige Molly Bloom (Jessica Chastain) følger vi hennes liv og levnet fra OL-deltager i fristil til pokerassisten og til slutt storarrangør av pokerturneringer med millioner i potten. Det hele kulminerer med at FBI banker på døren og anklager henne for å ha tjent av potten.

TV-serie-mogulen, Aaron Sorkin, debuterer som regissør med Molly’s Game, han bør muligens holde seg til produsentrollen, for her skorter det på mange kanter. Mye av spenningen skusles bort i svært langdryge scener med tomt prat, spesielt mellom Chastain og hennes advokat (Idris Elba); og forsøkene på å forklare pokerspillet faller på (forvirrende) stengrunn.

Chastain gjør så absolutt en god figur som den komplekse personen med en så uventet karrierevri, mens Kevin Costner dessverre brukes alt for lite som hennes ambisiøse far. I spenningsfeltet mellom far og datter ligger det mye uforløst drama, som vi bare skraper i overflaten av. Den alltid solide Elba reduseres her til en idealistisk advokat i scene etter scene med fullstendig fravær av dramaturgisk utvikling. Innimellom glimter filmen til, med det holder definitivt ikke til mer enn 3 stusselige stjerner til dette kortspillet. Se heller de adskillig mer virile Rounders eller 21.

Billedkvaliteten byr på et noe blasst bilde, men med god skarphet og lite støy. Et nydelig surroundspor (dts-MA 7.1). Det fattigslige bonusmaterialet består kun av en treminutters «bakomfilm».