Anmeldelse: Kongens nei

Etter løsrivelsen fra unionen med Sverige velges (av folket) den danske prins Carl til Norges konge: Haakon VII. Med seg har han kronprins Olav (tidl. Alexander). Regissør Erik Poppe har laget et intenst, dog subtilt, drama rundt de historiske aprildagene da Norge sist var i krig.

Ut av de mest dramatiske dagene i Norges nyere historie serverer Poppe oss storslått krigsdrama, som uten de store fakter og effekter, på en forbilledlig måte får frem den intense dramatikken og de tunge, store personlige valgene og kvaler som lå på beslutningspersonene. Ikke minst er det et særdeles sterkt personlig portrett av kongen, som tolkes aldeles superbt menneskelig og nært av Jesper Christensen. Med mimikk og kroppsspråk får Christensen frem hele følelsesspekteret i den komplekse kongen.

Filmen faller heldigvis ikke i fellen med å portrettere Haakon som den ubestridte helten som aldri tvilte, her er det rom for tvil, samvittighetsnag og nyanser. Og tyskerne blir ikke demonisert, men gjennom Tysklands diplomat (en glimrende Karl Markovic) blir vi vitne til hans streben etter en fredelig kapitulasjon.

Poppe har hevdet at teamet bak har gjort sitt ytterste for at filmen skal være mest mulig historisk korrekt, vi tviler dog på om daværende statsminister, Johan Nygaardsvold (AP), ville hatt samme oppfatning etter å ha sett filmen. Filmen fremstiller det nærmest som om det var Haakons ultimatum som tvang regjeringen til å avslå den tyske okkupasjonsmaktens utspill om å legge ned våpen og godta Vidkun Quisling som statsminister.

Regjeringen Nygaardsvold fremstilles som svak, famlende, fullstendig handlingslammet og mer enn villig til å forhandle med tyskerne. Selv om historikerne ikke er særlig nådige mot Nygaardsvold, så er det enighet om at også regjeringen (to ganger) sa et tydelig nei til Tysklands «fredstilbud». Heller ikke kronprins Olav fremstilles i et særlig heldig lys. Han (Anders Baasmo Christiansen) fremstår nærmest som en trassig tenåring som mest av alt er ute etter å motsi sin far.

Til tross for enkelte historiske friheter, for å spisse konflikten og dramaturgien, er Kongens nei en meget solid film, med mengder av kvaliteter. Med enkle grep får vi et tydelig inntrykk av kaoset som rådet, det sterke mellommenneskelige aspektet og hva som stod på spill; det hele toppet med glimrende skuespill, fantastisk foto og elegant klipp. 5 stjerner.

Billedkvaliteten er jevnt over meget god, med naturlige farger og skarpe kontraster, men plages tidvis av enkelte artefakter i de mørkeste scenene. Lydsporet er tilfredsstillende, men mangler dybde i bassen og har et litt for overfokusert, skarpt dialogspor. Det fullstendig irrelevante bonusmateriellet består av 3 mini-mini dokumentarer om premiere på eldresenter, trefningen på Midtskogen og spesialeffektene rundt senkningen av Blücher.