Anmeldelse: Koke bjørn

Det har snart gått hele tre år siden Disney+ annonserte at de var i den spede begynnelse med produksjonen av sin første nordiske originalserie, Koke bjørn. Mange kubikk vann har rent under Rialtobroen siden den gang, og tidligere i år kunne vi hygge oss kostelig med den første svenske serien fra strømmegiganten, Whiskey on the Rocks.

Men nå er det endelig dags for premiere på den etterlengtede serien basert på Mikael Nemis suksess-krimdramaroman satt til den lille nordsvenske småbyen Kengis på midten av det brutale 1800-tallet.

Romanen Koke bjørn utkom allerede i 2017, og med enorme salgstall og applauderende kritikere var det ikke uventet at en filmatisering raskt kom på trappene. Disney+ har alliert seg med den norske regissøren Trygve A. Diesen (Irvine Welsh’s Crime, Red) for å realisere Nemis visjon. Mens manuset er ført i pennen av kyndige Jesper Harrie (Solsidan).

Sammen tar duoen oss med tilbake til Det herrens år 1852, i en liten, stakkarslig, intolerant og illitterær bygdeby langt nord i Sverige, helt på grensen til Finland og Lappland.

 

Gudsforlatt

Til gudsforlatt Kengis ankommer den nyutnevnte prosten Lasse (Gustaf Skarsgård, Vikings), hans gudfryktige kone Brita Kajsa (Ane Dahl Torp, Skjelvet) og deres fire yndige barn – samt adoptivsønnen, den desillusjonerte samegutten Jussi (Emil Karlsen).

Like etter ankomst til byen forsvinner den unge gjeterjenten Hilda, og hele byen (frontet av den forfyllede latsabben av en lennsmann, Brahe (Magnus Krepper)) er samstemt om at en bjørn står bak udåden.

Den ukonvensjonelle prosten derimot, er overbevist om at en kriminell handling har funnet sted – men hvordan få de enfoldige landsbyboerne til å se saken fra hans side?

Intoleranse og ufordekt rasisme

I det nok en tenåringsjente forsvinner rettes mistanken mot «lapp-jævelen» Jussi, for hadde ikke han kurtisert jentene under den djevelske dansen på samfunnshuset lørdag kveld? Og en degenerert samegutt kan vel ikke ha rent mel i posen?

Nemi har skrevet et fascinerende portrett satt til en historisk tid med teknologiske nyvinninger, utvandringsbølge og belyser datidens Sveriges åpenbare rasisme og intoleranse mot samene, de som er annerledes tenkende og kvinners undertrykkede status i samfunnet. Prosten er seriens protagonist som belyser landsbyens mange mørke sider, innbyggernes uvitenhet og overtro, samt gir innblikk mot en ny, mer moderne og tolerant tid.

Selv om Lasse, som den reneste Sveriges svar på Sherlock Holmes, med sin omfattende og faktabaserte etterforskning åpenbart har rett, velger de enkle landsbyinnbyggerne å stole på lennsmann, legen og byens selvutnevnte matriark, rikmannsenken fru Sjödahl (Pernilla August, Star Wars)

Som en kontrast til det tilbakeskuende, umoderne landsbylivet dukker den flamboyante, verdensvante bohemkunstneren Beronius (Simon J. Berger, Exit) opp som en munter fargeklatt. Han er en opportunist som beleilig velger å ikke ta side, men som samtidig skaker opp grums i Kengis – ikke minst møter han mostand og forakt fra landsbyens ungkars-abderitter.

 

Mørkt, brutalt og dystert

Det er en mørk, intens og for så vidt historisk sirkulær historie som utfolder seg. Den tett sammensveisede landsbybefolkningen vil beskytte seg og sin levemåte mot «inntrengere», og den lille eliten kjemper for å opprettholde status quo. Intoleransen syder under overflaten, og den maniske prosten skaper kaos og irritasjon i det hans nitidig etterforskning skrider frem.

Selv har han ikke et plettfritt sin, i all sin åpenbare familiære favorisering av stesønnen, mens hans fire egne barn knapt enses en tanke. Gustaf Skarsgård gir en sterk, overbevisende og troverdig portrettering av den komplekse, gudfryktige mannen; som baler med sin indre tvil, fortvilelse og en iboende tro på det gode i menneskeheten. Han er av den oppfatning om at man skal «vende det andre kinnet til» – noe som blir en relativt dårlig match i møte med bygdedyrene.

Hans unge protégé, stesønnen Jussi, er helt sentral i serien og fungerer som prygelknabe samt bindeleddet mellom to sivilisasjoner. Karlsen gjør en sterk prestasjon som den plagede unggutten, som slites mellom to verdener, tradisjoner, religioner og familier – på søken etter anerkjennelse og kjærlighet.

Dessverre er brorparten av det resterende persongalleriet kraftig karikerte og stereotype. Her males det med meget bred pensel, der subtile nyanser ikke eksisterer, og man enten er stokk dum/enfoldig eller moderne og opplyst.

I tillegg har sminkørene gått fullstendig banans med å tilskitne samtlige karakterer, til enhver tid, slik at det ser ut som man kommer rett ut fra et 24-timers skift i en kinesisk kullgruve. Jo da, vi vet godt at såpe og varmt, rennende vann ikke var veldig tilgjengelig på midten av 1800-tallet, men her nærmer det seg en parodi.

Og som om ikke det var nok at redneck-menneskene fremstår kunstige, og smått stakkato, så har man bevisst gått for en kunstig, plastikkaktig belysning som gjør at mye av den majestetiske naturen ser KI-generert ut, mens innendørsscenene oser av kulisser.

Synd, for det er en sterk og medrivende historie som fortelles, men svak produksjonskvalitet og noen merkelige dramaturgiske valg skjemmer helhetsinntrykket. 4 stjerner til bjørnekokeriet.