Anmeldelse: Black Rabbit

Både briten Jude Law (A.I.) og newyorkeren Jason Bateman (Ozark) har en lang, suksessrik og mangslungen skuespillerkarriere bak seg. Når de nå slår pjaltene sammen i dramathriller-serien Black Rabbit har Netflix virkelig truffet blink!

Serieskaper og manusforfatter er Zach Baylin (The Order) som i denne originale miniserien tar oss med bak kulissene til en av New Yorks hippeste restaurantbarer, ved foten av ikoniske Brooklyn Bridge; gründet av de to umake brødrene Jake (Law) og Vince (Bateman).

Vi hensettes til en utelivsverden langt fra det kaotiske kjøkkenet vi møter hos The Bear, ikke dermed sagt at miljøet hos «Black Rabbit» er problemfritt, så langt derifra – men på et helt annet nivå enn gourmetkjøkkenet i Chicago…

 

Dysfunksjonelle brødre

I det Baylin sparker i gang sin fortreffelige cocktail av krim, synd, bedrag og (dysfunksjonell) familierelasjoner, blir det poshe etablissementet, sydende av kjendiser og rikfolk, utsatt for et brutalt ran. Midt i ranssekvensen tas vi med to år tilbake i tid. Til en periode da det, tilsynelatende, hersket fred og fordragelighet mellom entreprenørbrødrene Friedkin.

Det var bohemen Vince’ idé at de tidligere rockebrødrene skulle starte opp i utelivsbransjen sammen, og det var han som fant det unike lokalet. En, til å begynne med, nølende Jake lot seg overtale av storebroren. «Black Rabbit» ble raskt en suksess og kontantene strømmet inn, men Vince’ svake sider kunne ikke holde seg unna, spriten, kokainen, pengene og gamblingen.

Det endte som det var dømt til, med et brutalt brudd mellom de uadskillelige brødrene, en skadet bar-ansatt, en skadet stolthet og ny mann (Wes, Sope Dirisu) inn på eiersiden.

To år senere får Jake plutselig en telefon fra sin bror, hvorpå han ber om penger for en flybillett hjem til New York. Han må komme seg ut av Reno så fort som mulig. Nok en gang, nølende, lar han seg overtale av den manipulerende storebroren. Ouch!

Problemene tårner seg opp

Med en gamblinggjeld til den russiske mafiaen (ledet an av den kompromissløse, døvstumme Mancuso; en skremmende god Troy Kotsur) på halvannen million, ingen fremtidsplaner og en hang til fortsatt avhengighet er Vince som en torpedo inn i Jakes organiserte liv.

Skjønt, Jake selv lever høyt over evne. Utad er han en gedigen suksess, men med sin rådyre leilighet, tilårskomne Jaguar og sønnen på privatskole må han «spe på» inntektene ved å trikse med regnskapet. Like fullt drømmer han om ekspansjon og nye høytsvevende restaurant-investeringer.

Men hans partnere, kokken Roxie (Amaka Okafor) og interiørarkitekten Estelle (Cleopatra Coleman), som han har et farlig godt øye til, forlanger at Jake må fjerne Vince fra ligningen. Valgets kvaler gir Jake søvnløse netter og ekstra inntak av whiskey – men blod er, som kjent, tykkere enn vann.

I det Mancusos enfoldige håndlangere, sønnen Junior (Forrest Weber) og sidekicken Babbitt (Chris Coy), begynner å kappe av kroppsdeler fra storebror, begynner det for alvor å brenne i det Friedkinske hjem – og store mengder kontanter må fremskaffes på rekordtid. Mindre komplisert blir det ikke ved at en tidligere bartender, Anna, viser seg å ha blitt voldtatt en av en restaurantens beste (og rikeste) kunder.

For hvert grep de tar havner de lenger ned i gjørmen, men det skal de ha brødrene, det skorter ikke på kreativiteten og oppfinnsomheten!

 

Fascinerende univers

Baylin har skapt et fascinerende gangsterunivers, der en tilsynelatende veldrevet og skikkelig restaurantdrift kolliderer med New Yorks undergrunnsverden og iskald kynisme toppet med personlige familietraumer fra fortiden.

Samspillet mellom Law og Bateman slår gnistrer, og de ulike karakterene (og skuespillertilnærmingene) utfyller hverandre på en forbilledlig måte. For i bunn og grunn er det nettopp det Black Rabbit handler om, relasjoner til familien, og at blod og en felles (broget) fortid, tross alt, fortsatt er tykkere enn vann.

Jake vet at Vince er trøbbel, men som Roxie så treffende sier så er brødrene begge avhengige. Vince av dop/sprit og gambling, mens Jake er avhengig av sin bror (uten at han vil innrømme det).

Law er utmerket som den konstant plagete mannen, og du kan se hans kvaler i de stadig mer lidende ansiktsuttrykkene, men det er faktisk Bateman som imponerer mest. Han har da også fått den mest komplekse rollen, der hans skuespillertalent blomstrer som nonchalant bohem, slask og sjarmtroll – alltid med en kjapp replikk på lur.

Serien byr på et fargerikt og interessant persongalleri og Bailey makter på en elegant måte av gradvis avsløre mer av karakterenes brogete fortid, beveggrunner og hvem av dem som har skjulte bånd til hverandre. Kløktig, spennende og velskrevet.

Peter Konczals lekre og kreative kameraføring gir oss følelsen av å være flue på veggen i denne dystre, håpløse gangsterverdenen.

Enkelte av karakterene blir dog i overkant lettvint karikerte, og Baylin trekker strikken tidvis litt for langt i finurlige trekk for å løse opp smått søkte handlingstråder.

Dystert til tross, serien er så absolutt ikke strippet for befriende (sort) humor. Her sitter dramaturgien som et skudd og vi trekkes inn i brødrenes univers og deres felles trøblete fortid. Til vi når det punktet at vi ikke vet hvem vi skal heie på. 5 knallsterke stjerner til denne dramathrilleren.

Black Rabbit får sin globale Netflix-premier den 18. september. Da slippes samtlige episoder av miniserien. Anmeldelsen er basert på alle åtte episodene.