annonse
annonse

anmeldelse: 22 July

Drama
22 July

Et politisk terroroppgjør

Paul Greengrass gir ondskapen et ansikt og forteller den viktige historien om ytre høyres fremvekst.

Med 9-timers jetlag i bagasjen styrtet vi nedpå to bokser Red Bull innen pressevisningen av 22 July – frykten for å sovne var totalt ubegrunnet, Greengrass usminkede versjon av terrorangrepet på Utøya og regjeringskvartalet i Oslo den 22. juli 2011 treffer deg som en følelsesmessig knyttneve midt i mellomgulvet!

ADVARER MOT YTRE HØYRE
Britiske Paul Greengrass er nok meste kjente som regissøren av de actionpakkede Bourne-filmene, men har tidligere vist et sterkt sosialt og politisk engasjement med filmer som United 93 og Captain Phillips. United 93 gav en nærmest dokumentarisk og sterkt realistisk fremstilling av ordinære flypassasjerers kamp for å overleve meningsløs terrorisme under 9/11.

Det er en svært engasjert regissør vi møter etter fremvisningen av 22 July, han brenner for å fortelle terrorhistorien og om høyreekstremes fremvekst i Vesten de siste tiårene; og spesielt hamre viktigheten av politisk engasjement inn i hodet på de unge. Å vekke de unges engasjement er nettopp en av hovedgrunnene til at han denne gangen har valgt å samarbeide med Netflix.

Greengrass trekker paralleller til mellomkrigstiden og dagens høyreekstreme partier i blant annet Nederland, Ungarn, Østerrike og Sverige, og advarer om at stadig mer av deres tankegods, som for 10 år siden ble sett på som ekstremt, nå er omfavnet av massene. Heri ligger mye av fokuset i 22 July, hvorfor agerte «monsteret» Anders Behring Breivik, som var en av oss, som han gjorde?

HELE HISTORIEN
Å sammenligne 22 July med Eriks Poppes Utøya er i utgangspunktet en naturlig øvelse, men urettferdig. De to filmskaperne har valgt å angripe terrorangrepene på to vidt forskjellige måter.

Der Poppes Utøya kun skraper i overflaten av de forferdelige hendelsene og gir oss flate karakterer og bruddstykker av helhetsbildet, får vi med 22 July hovedroller av kjøtt og blod, med en bakgrunnshistorie, familie, venner og et levet liv. Og, ikke minst, et innblikk i det forvridde tankegodset til gjerningsmannen samt hvordan Norge som samfunn reagerte i etterkant. I så henseende ville nok Utøya fungert bedre som en del av 22 July.

Greengrass selv sier det er umulig å fortelle hele historien, men hans film gjør et solid forsøk på å få frem helheten, samt å belyse bakgrunnen til at terrorangrepene i det hele tatt kunne skje. Vi følger den virkelige personen Viljar (Jonas S. Gravli) som er en av deltagerne på den politiske AUF-leiren på Utøya i 2011. Han er der sammen med lillebroren sin og en kameratgjeng fra Svalbard. Samtidig ser vi terroristen, Breivik (Anders Danielsen Lie) gjøre sine møysommelige forberedelser, kalkulert og kynisk, til angrepene som skal ta livet av 77 og skade over 200. En thrillerstart, som raskt eskalerer til helvete på Jord!

BRUTALT VIRKELIG
Vi får se regjeringskvartalet sprenges til filler og hvordan Breivik unytter situasjonen til, skremmende lett, å komme seg ut på Utøya. Her går massedrapsmannen metodiske til verk og viser sin psykopatiske mangel på empati og medmenneskelighet. Som han selv sier: «Vi er i en krig og ungdommen var legitime ofre, barn av eliten og morgendagens ledere».

Angrepet er langvarig, hardt og brutalt, men oppleves aldri som spekulativt. Greengrass (som også har skrevet manuset, basert på boken En av oss til Åsne Seierstad), viser frykten, desperasjonen, angsten og kaoset som rådet denne mørke sommerdagen i europeisk historie. Kaldt, umenneskelig og brutalt – men ekte.

Greengrass er glad i håndholdt kamera og raske klipp, en effektiv måte for å forsterke kaos, panikk og terror – hele tiden med virkelige menneskeskjebner i fokus. Vi formelig suges inn i den ubehagelige handlingen, og vemmes av det vi blir vitne til.

Viljar (Jonas S. Gravli) stirrer onsdskapen i øynene (Foto: Netflix, Erik Aavatsmark)

ETTERSPILLET
Der Poppes Utøya for en utenforstående som ikke kjenner til historien nærmest ikke gir noen mening, tar 22 July oss med på hele reisen. Etter litt over en halvtime er angrepene overstått, den resterende tiden av filmen handler om hvordan samfunnet taklet hendelsene, samt de overlevedes kamp for å komme seg videre i livet.

Breiviks håndplukkede advokat, Lippestad (sobert fremstilt av Jon Øigarden), fremstår som den rettskafne forsvarer av rettsstatens prinsipper, samtidig som han personlig viser avsky for personen Breivik og hans uforståelige handlinger. Vi får innblikk i den langvarige rettssaken, med krav om psykiatrisk evaluering, nazihilsner og en iskald Breivik som ikke viser et snever av anger eller empati.

Vi får vite at Norge satte rettsstatens prinsipper foran den langt enklere veien: Å behandle terroristen som en annenrangs borger uten rettigheter. Et fascinerende innblikk, som også ble lagt merke til i det store utlandet, men nok litt ensidig fremstilt her. I tillegg skurrer dramaturgien litt når filmen kommer inn på «kjedelige» rapporter og sikkerhetsrutiner som sviktet.

Det mest givende er Viljars vei tilbake til livet. Etter månedsvis på sykehuset kommer han, hardt kvestet, tilbake til det karrige landskapet på Svalbard. Omgitt av snø og øde fjelltopper sliter han med å finne livsgnisten. En sterk historie som Gravli lykkes godt med, i det han svinger fra den dypeste fortvilelse til kampvilje og stahet om å ta tilbake kontrollen over sitt eget liv.

Den mest utfordrende rollen har tilfalt Anders D. Lie som har fått den «umulige» oppgaven å gi massemorderen et menneskelig ansikt, en oppgave Lie mestrer til det fulle. Ansiktsmimikken, det selvtilfredse, arrogante smilet, kroppsbevegelsene, alt sitter som et skudd. Han tar den narsissistiske, selvhøytidelige, psykopaten på kornet; men, samtidig som han fremstår som hjernevasket gal ser vi glimtvis tegn til «normal» menneskelighet bak masken.

picture2
<
>
Staben ved verdenspremieren under Filmfestivalen i Venezia (Foto: Netflix)

ENGELSK PÅ NORSK?
Mange spaltemeter har blitt viet til Netflix’ valg om å skyte filmen med norske skuespillere som snakker engelsk. Innen vi satte oss godt til rette i kinosalen var vår skepsis høyst tilstedeværende, men etter fem minutter var den forsvunnet som dugg for solen. Det fungerer overraskende bra, og er kun en lille mental barriere man skal komme over. Ingen utlendinger vil i det hele tatt tenke over problemstillingen, og diksjonen sitter mens aksenten er nedtonet.

Greengrass har kommet som en utenforstående og sett på et av verdens alvorligste terrorangrep (det største terrorangrepet gjennom tidene utført an en enkeltperson) med objektive øyne. Han tar et klart politisk standpunkt, med en klar agenda mot høyreekstremes fremgang, med det gjør så absolutt ikke 22 July mindre severdig og/eller viktig.

Brutalt sterk, ekte og opprivende, men samtidig med glimt av håp. Det hele akkompagnert av gode skuespillerprestasjoner, foto og klipp. Tidvis tværes historien litt for mye ut, og rettssaksscenene kunne med fordel vært mer komprimert og rett-på-sak. Fremstillingen av Stoltenberg er nok også i overkant endimensjonal, og enkelte av scenene fremstår noe uferdige og «lettvinte». 5 svake stjerner til Greengrass viktige film.

 

(Foto: Netflix)

FAKTA

  • Netflix
  • Release: 10. oktober 2018
  • Regi: Paul Greengrass
  • Med: Jonas S. Gravli, Anders Danielsen Lie, Jon Øigarden, Thorbjørn Harr, Maria Bock, Ole G. Furuseth, Seda Witt
  • Genre: Drama
  • Land: USA
  • År: 2018
  • Tid: 2:13 t.

Har du noe å tilføye?

Velkommen til Lyd & Bildes diskusjonsforum. Vi vil gjerne vite hva du mener. Hold deg til temaet og vær saklig, så slipper vi å slette eller moderere innlegg. Andre spørsmål eller synspunkter rettes til redaksjon@lydogbilde.no.

Alltid oppdatert!

Full tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned

0,-