Anmeldelse: 101 dalmatinere

Nok en gang tar Disney oss med til London, her blir vi kjent med de noe naive romantikerne Roger og Anita. Dalmatinerhundene deres, Pongo og Perdita, skal ha valper; valper som Anitas eksentriske venninne, Cruella De Vil, nærer en mistenkelig interesse for.

 

Personene er, ikke overraskende, stereotype så det holder, og selve historien svært så enkel og konvensjonell. Men gjengen bak drar det hele i land ved hjelp av en meget elegant strek, der det er den myke, uformelle blyantstilen som dominerer, samt med et sjarmerende persongalleri.

Det er dyrene som er i sentrum, med den fantastiske hundealarmen, der alle byens hunder trår til i jakten på kidnapperne, som et av høydepunktene; men det er Cruella De Vil som stjeler showet. En av de mest minnerike og mest animerte Disneyskurkene er herlig ondskapsfull og bidrar til den spennende slutten. Definitivt ikke blant Disneys mest minnerike eller beste, men mer enn godkjent. Fire sterke stjerner.

Meget bra oppusset billedkvalitet, samt bra kvalitet på et relativt kjedelig lydspor. Som sedvanlig på Disneyfilmer er det et vell av bonusmateriell, deriblant spill og aktiviteter for de minste; det mest interessante er så definitivt bakomfilmen med blant annet Walt Disney som forteller.