Anmeldelse: We Were Liars, sesong 1

2025 har så langt vært et godt år for fans av serier som tematiserer det føkket opp livet til de ultrarike.

Førts ute var den traurige The Perfect Couple, der Nicole Kidman og Liev Schreiber gav oss en glanset kiosklittertaurinnblikk i det virkelighetsfjerne rikmannslivet blant eliten i Nantucket.

Tidligere i sommer kom den fortreffelige Reservatet, der serieskaper Ingeborg Topsøe tok et skråblikk på den danske overklassen, og deres relativt tvilsomme forhold til sine au pairer.

Nå er filmatiseringen av E. Lockharts suksessromanen We Were Liars (2014) her. Og i et teknisk perfeksjonert serieformat dypdykker vi ned i de indre gemakker, og grumsete fortid, til dynasti-familien Sinclair.

 

Familieoverhodet er det selvutnevnte patriarken, og mediemogulen, Harris Sinclair (David Morse, Den grønne mil).

Hver eneste sommer holder han hoff for sine tre bortskjemte døtre og deres barn. I fremste rekke møter vi søskenbarna Cadence (Emily A. Lind), Mirren (Esther McGregor) og villstyringen Johnny (Joseph Zada). Alle Harris’ barnebarn; hvorav Cadence er den førstefødte. Fjerdemann i den sammensveisede «Liars»-gjengen er outsideren Gat (Shubham Maheshwari).

Vi møter dem som 16-åringer i det gjengen nyter sin 16. ubekymrede sommer i besteforeldrenes strandpalass, ved poshe Martha’s Vineyard. Men den idylliske sommeren ender dramatisk, i det Cadence blir utsatt for en ulykke (?). Halvnaken, forslått og med brannskader finner de henne nesten druknet på stranden – og Cadence har fullstendig blackout fra hendelsen.

Det kan saktens problematiseres i at det er lett å harselere og kritisere et liv fjernt fra virkeligheten, med alle pengene i verden til rådighet, der man vokser opp privilegert og med «ingen» begrensninger – men stereotypi og karikert eller ei, en slik verden kan det bli riktig så god underholdning ut av. Se for eksempel Succession.

Serieskaperne (Carina A. MacKenzie og Julie Plec) har vært tro mot romanen og makter fint å balansere drama, leken humor og dulgt spenning. De outrerte familiemedlemmenes hemmeligheter, begjær og menneskelige svakheter avkles lag for lag – til de (fleste) står ribbet tilbake.

Harris og hans yndige kone Tipper har oppdratt tre døtre, som alle i stor grad lever økonomisk på Pappas nåde.

Penny (Caitlin FitzGerald, Masters of Sex) lider av flink-pike-syndromet, og er kun opptatt av å opprettholde en perfekt fasade. Dessverre for henne har ekteskapet havarert, noe patriarken ikke ser nådig på. Bess (Candice King) har et tilsynelatende vellykket ekteskap, men mannen hennes er egentlig en svindler innen finansverdenen – og «dårlig karakter» aksepteres ikke av The Sinclairs. Hun søker så kjødelig trøst hun bryggeslusken Salty-Dan.

Carrie (Mamie Gummer) derimot er noe av familiens sorte får. Hun er tidligere narkoman, og etter mange år i rehab traff hun på inderen (!) Ed (Rahul Kohli), med lausungen Gat på slep. Når Ed, etter mange års samliv, søker datterens hånd fra Harris, får han en ganske så kald skulder.

Utad fremstår hele den «kongelige» familien perfekte – og skulle det oppstå eventuelle problemer, så vet man da hvordan det skal håndteres, og feies under teppet. Man møtes jevnlig til overdådige fester, det være seg farsdag, påske eller «Den store sitronjakten». Alltid står den eklatante selvdyrkingen av den enestående familien i sentrum.

Det er årlige fotoseanser, intervjuer med pressen og en rekke uskrevne regler som man forventer at en Sinclair føler og lever etter. Den som strever mest med dette rigide regimet er et stadig mer voksen og selvstendig Cadence. Siden sommeren de var 8 år har firkløveret hengt sammen, etter «hendelsen», som ingen vil nevne, får vi stadige hopp mellom «Sommer 16» og «Sommer 18». Hva var det egentlig som skjedde med Candence, og hva var forløpet?

Når Cadence så stiller familien spørsmål om hva som skjedde sommeren hun fylt 16, møtes hun av fravikende blikk og øredøvende taushet. Hennes misjon blir å oppklare mysteriet – men er sannheten noe familien kan leve med?

We Were Liars har blitt et lekkert, fascinerende, velspilt og lekent thrillerdrama. Den ungen firerbanden leverer alle sterke rolletolkninger av den brogete gjengen, og de kyniske søstrene gnistrer (med FitzGerald i fremste rekke) med sarkasme og utilslørt renkespill. På toppen av pyramiden sitter den uangripelige patriarken, som utad fremstår som verden godsligste bestefar, men Morse viser at han har et adskillig bredere modus operandi.

Manuset er elegant og småfrekt, der det til stadighet leker seg med referanser til et eventyrverdenens fortryllende vakre og lykkelige kongedømmer, mens fasaden slår sprekker og gørret tyter ut.

Dessverre blir handlingen tidvis litt for tabloid og henfaller til enkle stereotypier, og den grandiose avsløringen blir noe av et antiklimaks. Ikke fordi avsløringen ikke er finurlig og sjokkerende nok, men fordi veien frem til målet ikke helt understøtter utfallet. Det er også en del bihistorier som bare blir hengende i luften.

Serien er en flott kombinasjon av lettfordøyd sommerflørt, akkompagnert av en passe dose mystikk og spenning. Det hele toppet med fremragende skuespill og teknisk utførelse i den øverste klasse. 4 sterke stjerner.

Hele sesongen er nå tilgjengelig på Prime Video.