Årets Hi-Fi produkter

Solid og rå spiller som kan «alt»

Digitale kilder og lydfiler får behandling av ikke én, men to ES9016S SABRE digitalkonvertere med 32-bit / 384 kHz oppløsning. Til sammen åtte kanaler er koblet i parallell, for å skyve støygulvet ned til avgrunnen, og gi musikken frie tøyler. [notdevice]

[/notdevice]

For å holde støyen nede på signalets videre ferd, er spilleren utstyrt med balanserte kretser i tillegg til vanlige ubalanserte. Bruk disse (XLR) dersom du har en forsterker som støtter dette.

Spiller det aller meste

Hva formatstøtte angår, trenger du ikke bekymre deg. Som sin forgjenger kan N-70AE spille de aller fleste musikkfiler fra nettverk eller USB-minne, og strømme musikk fra nesten uansett tjeneste. Spotify Connect er på plass, og har du iPhone lar AirPlay deg strømme trådløst fra mobilen. Enda kulere er det med innebygd Chromecast, som støtter en rekke strømmetjenester, som Tidal, Deezer, YouTube og SoundCloud, med høy oppløsning (inntil 24-bit / 96 kHz). Da brukes mobilen egentlig bare som fjernkontroll, siden all strømming skjer via spilleren. Hvis du for eksempel starter en spilleliste i Tidal, så kan du snakke så mye du vil i mobilen uten at avspillingen stopper, og du tærer heller ikke på mobilbatteriet, som du gjør med AirPlay. En annen fordel med Chromecast er at det åpner for å spille av på flere enheter samtidig – såkalt multiromsfunksjon.

Konklusjon

Pioneer N-70AE er en meget god nettverksspiller. I tillegg til å se ut som en massiv hi-fi-tanks og at den låter like seriøst som den ser ut, er den mer brukervennlig og fleksibel enn vi er vant til fra de fleste hi-fi-produsenter. Du kan også gjøre justeringer på den digitale klokka hvis du føler for den slags.

Med multiromsfunksjonalitet og støtte for de aller fleste musikktjenester, er det bare Pioneers egen app som henger litt igjen. Den er grei og oversiktlig nok, men den er ikke spesielt rask i vendingene. Vi opplevde også å måtte skru spilleren av og på igjen etter den gikk i stå, da vi gikk fra Tidal-appen med Chromecast, til å skulle bruke Pioneers app for å spille av fra Tidal.

En fabelaktig nettverksspiller, vel fortjent sin pris i gull. GN

Dragonflys storebror

Audioquest Beetle er en litt større, men fortsatt kompakt DAC med en rekke bruksområder. Via micro-USB-porten kan den brukes sammen med en datamaskin eller mobil med USB-utgang. En optisk inngang er nærliggende til bruk med TV eller spillkonsoll. Og sist, men ikke minst, er det innebygget Bluetooth-mottaker.[notdevice]

[/notdevice]

Hvis du mener at et stykke hi-fi helst skal være en estetisk nytelse som understreker din personlige stil, kan du allerede nå slutte å lese. Audioquest Beetle er en upretensiøs liten klump sort plast, som ikke kunne blitt styggere om man hadde satt en komite fra det forgangne DDR til å formgi den. Den overgås imidlertid av strømadapteren.

Vurdert på Bluetooth-inngangen spiller Beetle noenlunde som en rekke andre billige Bluetooth-adaptere.

Helt annerledes forholder det seg når man bruker USB-porten eller den optiske inngangen. Da trekkes en tykk imaginær fløyelsgardin til side, og Audioquest Beetle avslører et lydbilde som man ville forvente fra en langt større og dyrere digitalkonverter.

Selv om vi prismessig er i avdelingen for lommepenger, kommer det skikkelig hi-fi ut av hodetelefonkontakten. Den akustiske scenen er ganske stor og dyp, og instrumenter og korstemmer har godt med luft rundt seg.

Hvis du har bruk for god lyd på TV-en, men mangler optisk inngang på forsterkeren, er Beetle et nærliggende valg. Og Bluetooth-forbindelsen er et ekstra pluss. Skal du ”bare” ha en meget god USB-DAC billig, er Audioquest Dragonfly Black en sterk konkurrent, da den bygger på samme teknikk, men til en noe rimeligere pris.

Audioquest Beetle er en allsidig og virkelig vellydende digitalkonverter, som kan fungere som bindeledd til stereoanlegget for både datamaskin, spillkonsoll og mobil. Bak sitt ekstremt upretensiøse ytre har den et hjerte av gull, som vil få det beste ut av dine signalkilder. Har du en litt eldre CD-spiller, kan den til og med gi den en ny ungdom. Til prisen er det vanskelig å finne alternativer som byr på like mange muligheter. Og slett ikke i den kvaliteten. JAH

Digital perfeksjon

Hvis man ikke trenger analoge innganger og bare har digitale lydkilder, er en forsterker med utelukkende digitale innganger å foretrekke. Alternativet er en digitalomvandler.[notdevice]

[/notdevice]

Digitalomvandleren (DAC) fra tyske T+A, den lille DAC 8, ser så unnselig ut at den er lett å overse. Den lave vekten og de kompakte målene, kan lure noen og enhver. Men under det svært forseggjorte kabinettet bor en digitalkonverter sammen med en forforsterker. En ganske rå en, som støtter avspilling av blant annet DSD-filer.

Forøvrig det samme formatet som SACD-er er basert på.

Den kan erstatte en forforsterker og brukes som DAC for opptil åtte digitale lydkilder. To par analoge utganger – balanserte og ubalanserte – kan kobles til en effektforsterker. Eller et par aktive høyttalere. For eksempel T+As små CM Active. Slik kan den lille boksen bli sentralen i et stort eller lite anlegg.

Den kan også brukes om en vanlig DAC, koblet til en allerede eksisterende analog forsterker. Da stiller man bare de analoge utgangene til fixed. Så har man fast utgangspenning på utgangene, og den digitale volumkontollen på DAC 8 DSD, kobles ut.

Legg forresten merke til at den har hodetelefonutgang, den virker volumkontrollen på, selv om den er koblet fra bak.

Det finnes også en effektforsterker i samme serie, design og med samme fysiske mål, som passer sammen med DAC 8. Den heter rett og slett AMP 8, og er en stereoforsterker med 80 W effekt per kanal.

En avspiller finnes også. Nettverksspilleren MP 8, som også er en CD-spiller, bare med Wifi, FM-radio, DAB+ radio og digitale innganger i tillegg.

T+A DAC 8 debuterte allerede i 2012, men er nå oppgradert blant annet med støtte for DSD-filer. Den har, enn så lenge, ikke støtte for behandling av MQA-filer, som man blant annet finner på Tidals Masters-album.

T+A DAC 8 DSD høres mer ut som en kjedelig diagnose, men er en digital vitamininnsprøyting i et hvert anlegg. Den kombinerer en fleksibel digitalomvandler med forforsterker, hodetelefonutgang, pakket inn i tillitvekkende kvalitet. At fjernkontrollen ser ut som den kommer fra en barneleke, ser vi gjennom fingrene med, men det er lov å håpe på støtte for MQA. Da blir DAC 8 helt perfekt. LS

Ulv i fåreklær

De billigste platespillerne fra Rega har alltid hevdet seg i toppen. De er blant de enkleste og mest brukervennlige man kan finne, og en Planar 1 er et sikkert valg i budsjettklassen.[notdevice]

[/notdevice]

Nå finnes innstegsmodellen, med innebygget RIAA, eller platespillerforsterker, slik at den kan brukes med forsterkere som ikke har en slik inngang. Planar 1 Plus kalles den, og den er ellers lik en vanlig Planar 1.

Det betyr en lett og stiv spiller som er ferdigmontert, og enkel å pakke ut og plugge inn. Ikke noe fomling med jording eller antiskating. Ekte plug’n play. Den leveres med en enkel Rega-merket pickup fra Audio-Technica, og en innebygget utgave av Rega Fono Mini.

Som er et 1000-kroners RIAA-trinn med linje- og USB-utgang. Her er USB-delen fjernet, slik at man sitter igjen med linjeutgangen.

Lyd

Selv de rimeligste Rega-spillerne utmerker seg med et levende lydbilde, alltid med god rytmisk kontroll og god dynamisk kontrast. Plus-utgaven har alt av dette, og lyder både detaljert og kontrollert. Mye av æren for den gode lyden, skyldes den stabile 24V motoren, kvaliteten på det roterende lageret, og den håndbyggede Rega-armen.

Klangen er varm og bassen fyldig. Mellomtonen er godt fokusert, med godkjent detaljrikdom, men diskanten er litt avslappet etter vår smak. Den rytmiske presisjonen er upåklagelig, og den dynamiske kontrasten er fremragende. Klassisk musikk, rock eller pop, behandles med samme respekt, og gjør Planar 1 Plus til den perfekte allround-spilleren.

Rega Planar 1 Plus er et av de beste kjøpene i prisklassen. Den er vellydende på alt av musikk, svært enkel å bruke og tåler oppgraderinger til bedre pickup godt. Slik er den en nybegynnerspiller som kan vokse med både musikk- og hifi-interessen. LS

Klangfull og engasjerende

Dette er platespilleren for folk med en – begynnende eller etablert – platesamling. Kanskje har de også eid en Garrard en gang, og funnet frem vinylplatene igjen, eller så er de rene nybegynnere i den analoge vinylverdenen.[notdevice]

[/notdevice]

Uansett har de én ting til felles: De er minst like opptatt av lyden, som estetikken. En platespiller er tross alt et instrument for avspilling av musikk, og tåler godt å stå fremme i møblerte hjem.

Særlig når de ser så forseggjorte og tiltalende ut som Pro-Ject The Classic Superpack.

Som er et 1000-kroners RIAA-trinn med linje- og USB-utgang. Her er USB-delen fjernet, slik at man sitter igjen med linjeutgangen.

Lyd

Mens vanlige The Classics nærmeste konkurrent heter Rega Planar 3, skal Superpack-utgaven hamle opp med den nyere Planar 6. En spiller hvor all elektronikken er plassert i en ekstern strømforsyning, med hastighetsskifter og start/stopp. Planar 3 leveres med enten en Rega Exact MM-pickup til omtrent samme pris som The Classic Superpack. Eller med en Rega Ania MC-pickup. Mot et tillegg i prisen.

The Classic Superpack tar det hele et steg til i retning varm og fyldig klang. Den lyder ikke like skarp og fokusert som en Planar 6, men har mer kropp i bassen.

Norske Maya Viks debutalbum ble gitt ut på vinyl i et begrenset opplag. Her er det enormt fin tyngde i bassen, og spilleren lyder fetere – om man kan si det slik – enn Planar 6. Rytmen har mer tyngde, det er mer kraft bak slagene i stortrommen, og på Pat Methenys 80/81, lyder gitarklangen fyldigere.

Hvis man kan strekke budsjettet fra en Pro-ject The Classic til Superpack-utgaven, vil jeg si at det er verdt de ekstra pengene. Bedre motorstyring og bedre pickup, er med på å løfte lydkvaliteten til spilleren til det øverste nivået i denne prisklassen. Spilleren er en god match for vår referanse i klassen, Rega Planar 6, og har sin egen måte å gjengi musikk på. Som er svært lett å like. En spiller med tydelige referansekvaliteter. LS

Himmelsk comeback

Technics er best kjent for spilleren som ble en favoritt blant DJ-er: SL-1210.[notdevice]

[/notdevice]

Men de laget også platespillere for high-end markedet. Et marked som på 70- og 80-tallet var ganske stort. Så kom CD-formatet i 1982 og bunnen falt ut av vinylmarkedet, og platespillerne fulgte etter. Millioner av vinylplater havnet på fyllinga, noen ble stuet vekk i garasjer, kjellere og loft, og det fantes snart ikke platespillere å oppdrive. Men Technics laget én spiller. SL-1210 for DJ-er.
Helt til også det fikk en ende.

Technics sluttet ikke bare med platespillere da de la ned produksjonen av SL-1210, de la like godt ned hele Technics-divisjonen. For godt så det ut til.

Men så steg den sorte vinylen overraskende opp av asken, og etterspørselen etter platespillere økte sakte, men sikkert.

Plutselig var det mulig å kjøpe både spillere og plater, og utgivelsestakten på vinyl økte kraftig. Fra å ha vært et format for spesielt interesserte, ble vinyl plutselig stuerent igjen. Nye platespillere dukket opp nærmest over natten, og produsenter som Rega, Thorens og Pro-ject fikk det travelt med å produsere nok spillere til å dekke etterspørselen. Denne nyvunne interessen for vinylplater dro med seg salg av elektronikk, høyttalere og tilbehør, og 20-30.000 kr var plutselig ikke dyrt for en platespiller, bare man var dedikert nok.

I mellomtiden hadde man angret seg i Tokyo, og bestemt seg for å puste liv i Technics igjen. Eksotisk elektronikk med ny teknikk, og egenutviklede høyttalere fikk pressen til å reagere. Var Technics virkelig tilbake?

Hvis man var i tvil, forsvant nok mesteparten av det da Technics lanserte en SL-1200GAE på CES-messen i Las Vegas, i januar 2016. En rendyrket high-end spiller, og ikke noen DJ-maskin. Først i et begrenset opplag, så som serieproduksjon i form av SL-1200G, etterfulgt av en rimeligere SL-1200GR.

Med ett hadde Technics tre platespillere å tilby markedet. Nå har de fire stykker.

Arven fra SP-10

Eksotiske platespillere er ikke noe nytt, heller ikke fra Technics. De mest legendariske er kanskje det direktedrevne drivverket SP-10 fra 1969 og den komplette spilleren basert på samme drivverk, kalt SL-1000.

Mens den første ble brukt hovedsakelig i kringkasting, var SL-1000 MKII den sivile utgaven, montert i en SH-10B3 plint, gjerne med en EPA-100 tonearm.

På samme måte som Technics har gjenskapt SL-1210, har de nå gjenskapt SP-10 og SL-1000 i to spillere, som egentlig bare har konseptet til felles med de 45 år gamle spillerne.

Det finnes så klart enda dyrere platespillere, som gispende dyre pickuper kan lyde enda litt bedre. Helt sikkert. Det går fint an å bruke en million og vel så det på en vinylrigg. Men jeg er slett ikke sikker på om det er verdt det. For Technics SL-1000R tar lyden til et nivå hvor alt annet vi har testet blekner. Skal det bli vesentlig bedre enn dette, blir det også vesentlig dyrere. Og mer komplisert. Og det vil vi ikke ha. LS

Nyklassisk stereo

Marantz PM8006 er en klassisk stereoforsterker, slik man lagde dem da far var en rocka tenåring: en stor og tung metallboks som opptar hedersplassen i reolen eller i stereoanlegget.[notdevice]

[/notdevice]

En elektronikkingeniør som ble vekket opp etter 30 års dvale ville med det samme føle seg hjemme her. Vedkommende ville imidlertid kanskje spørre om inngangen ”Network”, men bli beroliget med at det bare er snakk om en alminnelig linjeinngang, lik de som er merket med ”Tuner”, ”CD”, ”Aux” og Recorder”. Ja, det er inn- og utgang til (bånd)opptaker! Det kan ikke bli mer klassisk enn dette uten å bruke radiorør.

Marantz PM8006 er en ren analogforsterker. Det er ingen – som i slett ingen – digitale funksjoner under panseret. Da det ikke er noen digitale finesser, er oppsettet enkelt. Ingen nettverkstilkobling, Tidal-innlogging eller innlesning av drivere. Og den medfølgende CD-en inneholder bare en manual. Det er faktisk ganske behagelig.

Jeg har i løpet av de siste årene lyttet til et stort antall klasse D-forsterkere i alle prisklasser, som ofte har imponert med utpreget nøytral, men også noe kjølig og distansert lyd. Det er ikke tilfellet med PM8006. Marantz-en spiller musikk med hud og hår og varmblodig følelse.

Noen audiofile skyr tonekontrollen som pesten. Det er synd, når det på Marantz PM8006 er ofret et godt sett, og i tillegg med mellomtoneregulering. Har du ikke behov for å rette opp svakheter i høyttalere og lytterom, bør du imidlertid fortsatt ta snarveien gjennom elektronikken ved hjelp av ”Source direct”-knappen. Forsterkeren endrer ikke klangkarakter med Source direct, men rommet bak høyttalerne åpnes opp og blir langt større når man hopper over tonekontrolleren.

Hvis du bare vil lytte til analog musikk i stereo, er Marantz PM8006 et glimrende valg til en utmerket pris. Du får akkurat hva du har bruk for – ikke noe annet. Det betyr imidlertid ikke at strømmelyttere og hjemmekinofolk må holde seg vekke. Setter du den sammen med en DAC, CD-spiller eller hjemmekinoreceiver, vil PM8006 være en vellydende og allsidig hjørnesten i anlegget. JAH

Drømmeforsterker i miniformat

Naims nye uniti-serie er oppgradert på alle måter, og selv innstegsmodellen Uniti Atom ser ut som ”en million dollar”. Dens kompakte mål er meget praktisk om man vil gjemme forsterkeren ut av syne, men er samtidig så elegant at man ikke har lyst.

Spiller ”alt”

Av tilkoblinger har Atom det meste man trenger, bortsett fra platespillerinngang og USB-B-inngang for tilkobling av PC og Mac. Men en av de viktigste funksjonene til Uniti Atom er musikkavspilling over nettverket. Den kan kobles til med kabel eller trådløst Wi-Fi, og antennene sitter skjult på innsiden i stedet for å ha stygge utstikkere opp fra baksiden av kabinettet. Du kan spille av musikkfiler fra nettverksharddisk, og både AirPlay, Chromecast og Bluetooth er på plass. Med andre ord finnes det ikke en mobiltelefon av smart type som ikke kan kobles til og spilles musikk fra. Atom har for øvrig hele 5 minutters bufferminne, som både gjør det mulig med en helt ekstremt god feilkorreksjon, men også at du kan miste internettforbindelsen, og musikken fortsetter å spille i fem minutter.

Av strømmetjenester finnes støtte for både Spotify og Tidal, og Uniti Atom kan styres direkte fra Roon-programmet på en PC eller Mac.

Forbasket bra

Naim Uniti Atom låter rett og slett forbasket bra. Den har ett kompromiss, og det er i ren kraft. Man kan ikke spille uendelig høyt. Men den kan presses ganske langt, og den driver selv store høyttalere med overbevisning inntil det punktet. Men den er perfekt med et par mindre høyttalere, som Focal Aria 906 eller System Audio Pandion 5 hvis du skal være fin på det.

For den som lytter til musikk med lydnivå av den mer normale typen, så vil du lett forelske deg i lyden, enten det er klassisk, jazz eller rock som står på menyen. Legg til at den har en meget potent hodetelefonforsterker innebygd, og det er klart at Naim Uniti Atom er den mest spennende og vellykkede strømmeforsterkeren i sin prisklasse. GN

Monster med vinger

AVC-8500H er alt annet enn noen smågutt, og byr på hele 13 forsterkerkanaler, hvor hver av dem er oppgitt til 150 watt i 8 ohm. Og med et maksimalt strømforbruk på 900 watt er det helt klart at dette er kraftige saker.[notdevice]

[/notdevice]

Det er ikke bare for å være eplekjekk, for det å ha nok kraft å rutte med i hjemmekinoen er viktig – også når man spiller med moderat lydnivå, fordi det som regel gir lavere forvrengning. Altså renere lyd.

I tillegg støtter den alt av snacks og formater som hjemmekinoverdenen kaster mot den. Mens vi venter på HDMI 2.1, har forsterkeren det nest nyeste (HDMI 2.0b) som gir bedre HDR-støtte og dessuten en utvidet lydreturkanal (eARC) som støtter høyoppløst lyd – også Dolby Atmos – tilbake gjennom HDMI-kabelen som går til TV-en. Senere vil man kunne oppgradere forsterkeren til HDMI 2.1, som øker båndbredden ytterligere, blant annet med støtte for fremtidens video med 8K-oppløsning.

Et monster som kan danse

Denon AVC-X8500H er den mest avanserte surroundforsterkeren på markedet i dag. Dens største fortrinn er at den har hele 13 kanaler, to fler enn andre beist, som åpner for et enda større lydbilde når man ser film eller hører musikk med Dolby Atmos, DTS:X eller Auro 3D. Og det høres, for den har det største lydbildet vi hittil har hørt fra en hjemmekinoforsterker. I tillegg har den en musikalitet som overgår det aller meste, og kraften til å følge det opp. Det betyr at enten det er film eller musikk som står på menyen, så forvandles stua di til et magisk rom av lyd.

Musikk i stereo funker også meget fint, men det er nok ikke her den har det store forspranget over andre receivere til 25.000 kroner. Skal du ha en forsterker som dette, anbefaler vi å bruke alle kanalene. Det betyr å fylle rommet med høyttalere, men skal det være, så skal det være!

Det er ingen surroundforsterker det skinner mer gull av enn denne. GN

Å høre den er å tilbe den

Hegel H590 erstatter ingen andre forsterkere, men plasserer seg godt over den til nå største integrerte H360 på alle måter. [notdevice]

[/notdevice]
For det første er den oppgitt til hele 2 x 301 watt i 8 ohm. På spørsmål om hvorfor akkurat 301, svarer sjefskonstruktør Bent Holter: ”301 watt er jo faktisk mer enn 300 watt, som er utgangseffekten til flere andre store integrerte forsterkere. Så da kan vi for eksempel si at H590 er kraftigere enn Gryphon Diablo!” Så var det avgjort. Eller, for å sitere Nigel fra Spinal Tap: ”Denne går til 11!”

H590 bryter håndbak med de aller kraftigste, og prisen på nesten 100.000 kroner er også godt over hva Hegel noensinne har krevd for en integrert. Faktisk en god del mer enn forsterkersettet P20 og H20 til samme pris! Det er det gode grunner til.

Hvis vi tar den integrerte H360, som allerede har en imponerende strømbank, så vit at H590 har økt antallet transistorer med 50 prosent, fra 8 til 12 pr. kanal (H20 har 10). Og selve strømforsyningen er dobbelt så stor. Dette for å gi enda bedre kontroll over høyttalerne. Videre har man jobbet hardt for å undertrykke støy og forvrengning, blant annet ved å gi forforsterkedelen sin egen strømforsyning og en helt ny volumkontroll med lavest mulig forvrengning og best mulig kanalseparasjon selv ved de laveste lydnivåene.

Et fantastisk fyrverkeri

Hegel H590 gir både lydkvaliteten og kraften fra separate komponenter, i ett og samme forsterkerkabinett.

Her er masse kraft, mer enn de fleste noensinne vil trenge. Men det som virkelig slår oss er hvor musikalsk den er. Den starter og stopper på femøringen. Musikken gjengis med så mange klanger og fasetter at verdens dødeste komponist vekkes til live. Skulle du lure på om den kan drive den eller den høyttaleren, er svaret et rungende ”ja”. Og det fullstendig uten respekt.

Nettverksfunksjon og innebygd AirPlay gjør forsterkeren meget brukervennlig, og den innebygde DAC-en er helt konge.

Mindre konge er utseendet, som ikke minner om en forsterker til nesten 100.000 kroner. Skjønt, en svart boks kan ha sine fordeler, ved at samboeren ikke trenger å finne ut av at man nylig har oppgradert fra H360 til H590 – såfremt man kan skjule bankutskriften.GN

Lysende vinylklang

Man skulle ikke tro det var mulig å revolusjonere vinylavspillingen. Det er tross at bare en mikroskopisk stein som skal dras gjennom plogfurer av vinyl, og så kommer det lyd ut av høyttalerne.[notdevice]

[/notdevice]

Det er klart, en ekstra skarp stein kommer dypere og kan gi bedre lyd og mindre knitring, men prinsippet er det samme.

Bortsett fra når det ikke er det.

Laser og lys har vært prøvd tidligere, uten suksess. Men i Japan – hvor ellers – børstet en gjeng ingeniører nylig støvet av en Toshiba-oppfinnelse fra 70-tallet: En optisk pickup.

Resultatet er Digital Stream Corporation, forkortet til DS Audio, og produktet er en moderne utgave av Toshibas optiske pickup, C-100 P.

DS Audio DS-002 er slett ikke billig, men den leveres med et tilpasset phonotrinn, så den utgiften sparer man. Men det er lyden den magnetløse konstruksjonen leverer, som likevel gjør den verdt hver krone.

I den ene enden av nålearmen sitter en skarp Shibata-slipning, i den andre enden brukes optisk avlesning i stedet for bevegelige magneter eller spoler. Det frigjør masse, demper friksjon og fjerner magnetisk flux, til fordel for en fotosensor som registrerer lyset fra en LED.

Lys veier som kjent ingenting, og har heller ingen friksjon. Det gir lavere forvrengning, raskere dynamikk og bedre sporingsegenskaper.

Det høres. Klangen er silkemyk, fokusert og enormt detaljert. Det er som om en gardin er trukket fra, for vokaler, instrumenter og atmosfæren på opptakene kommer ekstremt god frem i lydbildet.

Bassen er bunnsolid, stram som et trommeskinn, og det er en sjokkartet mengde med klang i lydbildet.

Lyden fra den optiske konstruksjonen er intet mindre enn oppsiktsvekkende god. Revolusjonerende god. LS