77-årige Martin Scorseses nydelige mafiaepos spinner rundt det heller tvilsomme kompaniskapet mellom fagforeninger, politikere og mafia på USA østkyst på 1960- og ’70-tallet. I et samfunn i brytningstid oppstår et hårreisende samrøre som kulminerer i et av USAs mest omtalte, uløste drapssaker: Henrettelsen av den sagnomsuste fagforeningsmogulen Jimmy Hoffa (Al Pacino).
Den virkelige Frank «The Irishman» Sheeran (Robert De Niro, i sin 9. Scorsese-film!) kommer mentalt skadeskutt tilbake fra blodbadet i Europa etter andre verdenskrig. Desillusjonert og mentalt medtatt etter endeløse, meningsløse drap, får han seg jobb som lastebilsjåfør i Philly, og begynner raskt med å spe på inntekten ved å selge av lasset. Det ene leder til det andre, og Sheeran blir introdusert for mafiabossen Russell Bufalino (Joe Pesci) – deretter bærer det raskt nedover i moralsk fordervelse á la Dantes Inferno.
På mange måter kan The Irishman ses på som en oppfølger til Scorseses klassikere Goodfellas (1990) og Casino (1995), begge filmer basert på virkelige historier om mafiaens nådeløse kamp om makt, innflytelse og endeløse begjær etter penger. Her gjenforenes nærmest gjengen på nytt.
De Niro er i The Irishman ikke ute etter vold, et glamorøst gangsterliv eller action, han er simpelthen en særdeles pragmatisk mann som er på jakt etter måter å forsørge sin voksende familie på, samtidig er han så følelsesmessig avstumpet at vold ikke anfekter ham nevneverdig.
Der andre filmer har gitt oss enkeltscener med forynget skuespillere, ser vi her godt over to timer med De Niro og kompani i en 40-50 år yngre utgave av seg selv; og det fungerer godt.
Pesci overrasker med en herlig subtil tolkning av en av tidenes mest hensynsløse forbrytere i amerikansk historie. Mild og rund i fremtoningen, men samtidig, med den minst mimikk, hjerteskjærende brutal og hensynsløs; uten at han skitner til sine egne hender. En mann uten et snev av empati.
Tre og en halvtime varer herligheten, og det virker ikke et minutt for langt. Scorsese gir seg god tid til å bygge opp de komplekse karakterene, deres forhistorie, familieliv, kynisme, æreskodeks og samfunnssyn.
Vi kan tenke oss få andre regissører som ville mestret dette materialet på en så tilfredsstillende måte. Scorsese er en klassisk filmregissør i ordets rette forstand, som lykkes best når han forteller de store, episke historiene, om mennesker som lever på randen; helst strukket over en lengre tidsepoke. I typisk stil leverer han oss et tilbaketrukket foto, uten store fakter og bevegelser, der vi nærmest blir flue på veggen, akkompagnert av fortreffelig klipp med en dramaturgisk oppbygging som får timene til å fly.
Vi vil nok, dessverre, aldri oppleve det samme stjernegalleriet samlet i en film igjen. 6 stjerner.