: McIntosh MC601

Muligens er det min inngrodde skepsis til mk II produkter, som jeg ofte synes har små endringer som ikke alltid er til det bedre, men McIntosh minste monoforsterkere stoppet kjeften på meg. Og det var ikke fordi jeg ikke hadde forventninger, for MC601 er en ny modell og ikke en oppgradering av MC501. Som vi testet i 2007, hvor vi mente at den 500 W kraftige monoforsterkeren kanskje var et av de beste kjøpene i high-end klassen.

Noe å leve opp til altså, for MC601, som naturligvis er på 600 W. Ikke at det har all verdens betydning, for forskjellen på 500 kontra 600 er ikke så hørbar som mange tror.

For det er mange andre ting som spiller inn, og i tilfellet MC601, snakker vi om en helt ny forsterker, men selvsagt basert på McIntosh teknologi. Altså gedigent bygget med klassiske transformatorer og autoformere som skaper et fjellstøtt lydbilde, nesten uansett høyttalerbelastning. Er det en ting de store Mc-ene kan, så er det å spille uanstrengt og oppføre seg pent uansett hvor høyt man presser høyttalerne.

Får man først smaken på kraftige forsterkere, og den lettheten de øser ut uanstrengt dynamikk med, er man hektet og klarer ikke slippe taket. Og er det noen som burde kunne et og annet om kraft og strøm, så må det være McIntosh. MC601 er nemlig den svakeste blant de transistorbaserte effektforsterkerne i mono med sine 600 W. Den neste leverer 1200 W, og toppmodellen hele 2000 W!

Power med kontroll
Forsterkeren er nesten bare en eneste stor strømforsyning. Sentralt er McIntosh etter hvert velkjente – i high-end kretser – autoformer, et begrep det kan være lurt å kjenne til. I en vanlig forsterker, også i high-end forsterkere, er utgangstrinnet ofte laget slik at forsterkeren leverer mer effekt når motstanden synker. Typisk 200 W i 8 Ohm og 400 i 4 Ohm. Men det er krevende både for strømforsyningen og transistorer, og øker forvrengingen i mange tilfeller. Ikke nødvendigvis kritisk, men i følge gospelet til Mcintosh som har drevet med autoformeren i en mannsalder, benyttes den fordi den skaper et mer stabilt elektrisk miljø uten mye varmeutvikling, og er mindre følsom for tilbakekobling.

Ulik impedans mellom forsterker og høyttaler kan skape forvrengning og tap av effekt og redusert båndbredde. Derfor er det en utgangstrafo på hver kanal, som i sin tur ender i kabelterminaler for 2, 4 og 8 Ohm høyttalerbelastninger. Slik at når man kobler en 4 Ohms høyttaler til 4 Ohms utganger, har man det eksakt samme stabile elektriske miljøet uten noe stress på utgangstransistorene. I tillegg benytter McIntosh noe de kaller ThermalTrak utgangstransistorer, som ikke blir så varme at de blir ustabile. Derfor kan man legge hånden på en MC601 på full gass, og knapt kjenne at den er varm. Prøv på en annen kraftig forsterker, og kjenn hvor varmt det kan bli.

En bonus med autoformeren og forsterkerens Power Guard, er at den beskytter høyttalerne, og ikke slipper noe uønsket strøm gjennom dersom en av forsterkerkretsene skulle ryke. Dermed svir man ikke av høyttalerelementer for tusenvis av kroner.

Organisk og muskuløs
For man skal kunne se at MC601 er en ny forsterker, sitter det et 20 cm bredt wattmeter med turkis LED-belysning, som viser effekten forsterkeren leverer til enhver tid. To kraftige håndtak flankerer den sortlakkerte glassplaten, og på baksiden sitter solide forgylte messingkontakter  – 2, 4 og 8 Ohm – med fjærbelastning og skrubart spenn som holder kabler på plass.

Kretsløpet i forsterkeren er balansert, slik at signalveien går fra inngangene til høyttalerterminalene med separat jord for å skjerme kretsene for interferens og dempe støy.

McIntoshs balanserte krets kalles Quad Balanced, og beskriver egentlig to sett forsterkerkretser, som arbeider sammen hvor signalet fasevendes 180 grader, og sammenlignes med signalet som er i fase, for å minimere signalstøy i forsterkeren. Det må virke, for MC601 har et ekstremt lavt støygulv på 124 desibel. Oppnår man 100 dB i en vanlig forsterkerkrets, har man vært flink.

Med alt dette og massive krefter til rådighet forventer man naturligvis at forsterkeren lyder godt. Det er en mild underdrivelse, den spiller fletta av mye annet jeg har hatt stående på testbenken. Når jeg omsider hadde fått pakket dem ut av de store kartongene og buksert 2 x 45 kilo amerikansk rå kraft på plass og koblet til forforsterkeren McIntosh C50, forventet jeg at de hadde et strammere, kanskje mer detaljert og gjennomsiktig lydbilde enn MC501. Jeg tok feil. Alt er nemlig forbedret, og det høres godt. Kraften leveres med om mulig, enda mindre anstrengelser. Jeg klarte ikke å få vekket beskyttelseskretsene i forsterkeren en gang. Og jeg spilte høyt! Ta bunnen hvor bassen er fantastisk kontant kontrollert, til den enda mer gjennomsiktige mellomtonen og en merkbart mer luftig diskant, og jeg er tilbøyelig til å kalle MC501 for myk, litt grovkornet og nesten innesluttet.

Ikke slik å forstå at MC501 plutselig ble en dårlig forsterker, den er fremdeles steinbra, men dette folkens er bedre. Og slett ikke noe typisk mk II produkt.

Den fikk selv Musical Fidelitys 500 W kraftige M6 500i til å virke puslete, og klarte å vekke til live gamle monoinnspillinger med Furtwanglers tolkninger av Beethovens symfonier, slik at innspillingene lød glassklare og tredimensjonale. En kvalitet MC601 deler med Devialets fantastiske 240 W kraftige D-Premier. Uten sammenligning forøvrig. For her er det så uendelig mye mer krefter.

Og trøkk. Jeg fikk nesten basselementene i fanget da jeg lyttet til Totos I Will Remember på øredøvende volum. Trommene i åpningen av låten veltet ut i rommet, men med total dynamisk kontroll fra forsterkeren. Elvis Fever lød skremmende nært og levende, men en organisk og silkeaktig gjengivelse av vokalen. Små detaljer i live-innspillinger med Keith Jarrett, Willy DeVille eller Alison Krauss, kom fantastisk god frem og krydret lydbildet med verdifulle små toner, som trakk meg enda nærmere musikken.

Sammen med for eksempel PMC PB1i Signature – en supernøytral høyttaler – fikk jeg både nyansene og den dynamiske kontrasten fabelaktig godt frem.

Det er en finesse, et raffinement i gjengivelsen av musikk som jeg ikke kan huske å har hørt i noen McIntosh-forsterkere tidligere. En så høy grad av åpenhet og klangrikdom, at strykeensembler og symfoniorkestre, begge får komme til sin rett i det store lydbildet man presenteres for av MC601. Man lulles inn i et varmt og romslig lydbilde hvor alt fremstår som mye nærmere enn det egentlig er. Uten at det lyder farget, eller at klangbalansen favoriserer de dypere toner, for jeg mener bestemt at det er langt luftigere diskant her enn på MC501.

Konklusjon
Man skal vokte seg for å si at noe er verdens beste, men MC601 er definitivt verdensklasse. Hvis den representerer den nye generasjonen forsterkere fra McIntosh, kan vi glede oss til fortsettelsen. Her er en forsterker som behersker det umuliges kunst til fulle, som passer til alt og lyder nydelig uansett hva man ber den om å gjøre. Plass og pris er det eneste hinderet slik jeg ser det, men med store høyttaler som eksempelvis KEF Reference 207/2, Sonus faber Amati eller Wilson Audio Sophia 3, klarer jeg ikke helt se hvorfor man skulle ønske mer.