Det var september 2007. Lyd & Bilde hadde i samarbeid med Sony BMG og butikken Soundgarden i Cort Adelers gate i Oslo invitert vinnere av en konkurranse til en eksklusiv førpremiere av Bruce Springsteens nye album ”Magic”. De heldig utvalgte skulle få gåsehud der de satt og fikk høre CD-en for første gang, for anledningen spilt på et stereoanlegg til over en halv million kroner.

Men hva skjedde? De enorme JBL-høyttalerne sto der og låt som om de like gjerne kunne vært en reiseradio. Øyeblikket som skulle bli så stort, ville blitt en fadese, hadde det ikke vært for at vi etterpå satte på ”Live in Dublin” på Blu-ray, som ga en sjukt mye bedre lydopplevelse. Grunnen var at ”Magic” var, i tidens ånd, skamløst overkomprimert. Det var ingen topper og ingen bunner i lydbildet, og dypbass var fraværende. Soundgarden solgte ingen anlegg på denne demoen, for å si det sånn. Et av de virkelig kleine øyeblikkene i min karriere som lyd-og-bilde-journalist.  For ordens skyld: Vi snakker ikke om kompresjon som i datakomprimerte musikkformater. Men kompresjon av lyden som er gjort i mikse- eller masterstadiet av en lydinnspilling. Dette for å få en generelt høyere lyd på plata.

Bedre teknologi – dårligere lyd
Det kan nærmest synes som et paradoks, at jo lenger teknologien kommer og jo bedre innspillingsutstyr musikerne og teknikerne får å jobbe med, desto dårligere blir lydkvaliteten på musikken. I hvert fall i pop- og rocksjangeren, med få unntak. Hvorfor det? Jeg er klar over at folk flest kjøper stadig billigere lydanlegg, mange nøyer seg med mikroanlegg eller til og med datahøyttalere. Brorparten av omsetningen på lydmarkedet ligger i dette leiet. Betyr det dermed at plateprodusentene skal være nødt til å skru lyden på musikkinnspillingene med denne kundegruppen i bakhodet? Er det meningen at lyden på musikken som slippes på markedet skal låte best på MP3, i bilen og fra kjøkkenradioen? Vil ikke folk som handler dårlig lydutstyr være klar over at det er dårlig? Og hvis ikke, har de da noen rett til å uttale seg om hva som låter bra og dårlig av musikkinnspillinger? Er det dem vi skal skru lyden for?

Fredrik Wallumrød og Fridtjof Nilsen

Det kan være en misoppfattelse av bransjen at ”alle i dag har musikken sin på iPod”. Selvsagt har de ikke det. Men hva hvis de hadde det? Er argumentet at iPod ikke er i stand til å gjengi musikk med høy dynamikk eller dyp bass (popmusikken har nemlig også blitt strippet for dypbass de siste årene). Selvsagt er den det. Og selv om de begredelige øreproppene som følger med ikke er det, representerer disse langt fra alle brukerne. De fleste jeg ser på t-banen og på gata med musikk i øret fra iPod-en bruker propper eller hodetelefoner av bedre kvalitet.

Min påstand er at enten det er radio eller møkkahøyttalere som skal gjengi lyden, så låter faktisk dynamisk lyd bedre enn overkomprimert – uansett hvordan du vrir og vender på det. Med dårlig utstyr får man bare ikke spilt like høyt før det begynner å skurre. Og hvis det er der skoen trykker, så ønsker jeg platebransjens forfall velkommen.

Nytt kontra gammelt
Mange tror at lyden på ny musikk er bedre enn gammel, nettopp fordi den er høyere, som følge av den stadig pågående lydstyrkekrigen (The Loudness War). I min bransje er dette noe enkelte hi-fi-forhandlere og -produsenter vet å dra utnytte av. De gangene utstillerne på en hi-fi-messe spiller noe annet enn sær samtidsjazz, folkemusikk eller ren perkusjon på anlegget sitt, altså de gangene de spiller noe folk faktisk har hørt om, er det ofte i form av gamle innspillinger. Enkelte utstillere er til og med så utspekulerte at de sier at dette er for å bevise at ”selv med dårlige innspillinger låter våre produkter bra.” Så setter de på noe gammelt av Stones. Og om du ikke vet bedre, virker dette troverdig nok.

Problemet er bare det at musikken til The Rolling Stones fra et hi-fi-ståsted låter bedre enn det meste av dagens pop og rock, og vil med et bra anlegg oppleves som langt mer livlig og virkelighetstro. For, til tross for litt sus og brus, er det ett aspekt som eldre musikk har i bøtter og spann, som er totalt fraværende på dagens plater: Dynamikk.

Dynamikk er liv
På samme måte som kontrasten mellom svart og hvitt i et bilde i stor grad utgjør bildekvaliteten, er kontrasten mellom høye og lave lyder det som skaper liv i et lydbilde. Bare hør på Holsts ”Planetene” eller Mahlers femte symfoni, eller det meste av annen klassisk musikk. De beste innspillingene har så mye liv, at når du spiller høyt på et anlegg som tåler det, er det nesten som om orkesteret står i stua.

Dynamikk er også viktig i popmusikk. Tenk på trommeintroen på Dire Straits-låta ”Money For Nothing”. Trommene er spilt inn høyt, og når gitaren kommer inn etter crescendoet har nådd sitt høydepunkt, er denne en del lavere. Slik blir det at man venter i spenning på at trommene skal dundre i vei på nytt. Sånn er det i hvert fall med originalversjonen. I ettertid har plata blitt remastret, og låter i nyere versjon like flatt som alt annet. Så sørg for å få en eldre versjon om du skal kjøpe albumet ”Brothers in Arms”!

Hvis vi går videre til hardrock, kan dette være svært virkningsfull musikk. Men det blir aldri spesielt hardt hvis alle partiene er like høylydte. Stillheten er en nødvendig kontrast til de sterke lydene, det er derfor jeg er mer fan av industrial metal enn death metal. Industrimetall går litt saktere, rytmene er saftigere, og det er mer stillhet mellom anslagene. I hvert fall sjangermessig. Det er fremdeles mulig å ødelegge i produksjonen. Noe de siste platene til Rammstein er gode eksempler på.

Bjørn Eidsvåg trøkker mer enn Rammstein
Jeg satt i studio med produsenten på mitt nye bandprosjekt, som er nettopp industrimetall (musikken kan sjekkes ut her). Vi satt og hørte på all mulig slags musikk i studio, for å høre litt på hvordan andre har skrudd lyden. Konklusjonen var nedslående for nyere plater: De to første Rammstein-platene låter mye bedre enn de siste. Og noe enda mer bemerkelsesverdig: Bjørn Eidsvåg har vesentlig mer trøkk i lyden enn noen av Rammstein sine plater! Marilyn Manson, Rob Zombie og Ministry er også flatere enn godt skrudde singer/songwriter-viser. Et unntak er Nine Inch Nails sine skiver ”The Downward Spiral” og ”The Fragile”. Fantastiske produksjoner, med bøttevis av guffe! De låter ikke underkomprimert eller svakt på små anlegg heller, og dreper dermed myten om at man må overkomprimere lyden på plata for at det skal låte greit på et lite anlegg. Det er dessuten like klart at selv MP3-filer låter bedre om lyden er skrudd med dynamikk.

-Platebransjen konkurrerer med drittunger
Fredrik Wallumrød, trommis i tidligere band som Span og Dog Almighty, og nå aktuell med prosjektet Container sammen med Fridtjof Nilsen og en haug av gjesteartister, hadde følgende å si i et intervju jeg gjorde med ham og Fridtjof:

- Radio og plateselskap skal ha mye av skylda. Men jeg tror at det også har noe å gjøre med at det har blitt så enkelt å lage musikk sjøl. Det er ikke noe pes, du kan sette deg ned med computer’n din, og der får du så mange verktøy i softwareversjoner som blir lettere og lettere å bruke. Du får sånne factory-settings, det blir som loudness-knappen på stereoanlegget ditt. Det har blitt så enkelt å bare dytte på en limiter, du trenger ikke å vite noen ting lenger om du har spilt inn dette for lavt eller for høyt, du trenger ikke forkunnskapen lenger. Du kjører bare factory-settinga på den limiteren som bare knuser alt til dritt og helvete. Det som skjer da, er at de store plateselskapene, produsentene og artistene plutselig får konkurranse av en drittunge som har fått musikken sin ut på radio! Så sitter plateselskapet der med salgstallene eller billboardlista foran seg, så finner de seg sjøl konkurrerende med en eller annen jævla drittunge som faen meg får den låta sprutende ut av høyttalerne! Så tenker plateselskapet at: ”Fankern, den står sånn ut av høyttalerne, den ene lille låta! Her må vi gjøre noe!” Så blir det en konkurranse.

Fridtjof Nilsen, alias Joff, er enig og legger til:

- Konkurransen går på helt feil ting. Det er ikke om å gjøre å få det til å låte best lenger. Det er om å gjøre å få det til å være høyere enn den låta før og den låta etter. Og det går på bekostning av alt man konsentrerer seg om når man lager noe. Bandet kan være i studio med en produsent og en tekniker, som jobber med å få frem detaljer i det man holder på med, og spille inn noe som skal puste. Så skal man ha dynamikk i det, det skal være kontraster og greier. Og så, når de er ferdig, alle disse hodene som kun tenker lyd og kun tenker å formidle og bruker all sine evner av verdensklasse på dette her, så gir de det videre til noen som da sier: ”Den e’kke like høy som den Green Day-låta”, liksom. Og så må man bare få den til å bli det, da. Og så ender man med å mose alt mulig.

Joff fortsetter:

- Det er en grunn til at taco smaker likt enten du steker den kjøttdeigen i to dager eller ti minutter. Den smaker akkurat det samme. Det krydderet er loudness, liksom. Du heller det på, så blir det høyt. Sånn funker det. Du trenger ikke være Hellstrøm. Hvis Hellstrøm lager taco til deg, smaker det akkurat som når mora di gjør det. Sånn blir også musikken, når du klemmer den sånn.

Stjernetekniker Alan Moulder bekrefter
Jeg dristet meg til å ta en prat med lydteknikeren på hva jeg mener er et av tidenes mest vellydende rockealbum, nemlig ”The Fragile” av Nine Inch Nails fra 1999. Alan Moulder, som han heter, har produsert og skrudd lyd for artister som Marilyn Manson, The Smashing Pumpkins, Moby, The Cure, A Perfect Circle og Interpol, for å nevne noen. Moulder svarer entusiastisk:

- Jeg mener lydnivåaffæren har gått for langt. Jeg skjønner frykten for at din plate låter svært stillere enn andre plater, men nå virker det som det har blitt en konkurranse, og jeg tror noen masteringteknikere har hengt seg opp i å se hvem som kan lage den mest høylydte innspillingen. Når det er sagt, har de blitt provosert inn i denne konkurransen av produsenter og A&R (Artists and repertoire, red.). Jeg er sikker på at de må ha måttet lide ved å hele tiden bli bedt om å gi albumene høyere lydstyrke og få arbeidet sitt sammenliknet med en annen plate som er meget høylydt, men som låter forferdelig. (…) Det uheldige biproduktet er ubehagelig forvrengning, og jeg har hørt plater hvor det ikke er dynamikk i det hele tatt. Jeg hørte en sang som var mikset av min favorittekniker som jeg vet er fantastisk, som hadde et brekk med bare en akustisk gitar, og nivåmeterne var fremdeles på maks, stillestående, og den generelle lyden var bare rett og slett forvrengt.

Vender folk vekk fra musikk
Moulder sier videre at han tror lytteren ubevisst blir påvirket av denne forvrengningen og kompresjonen, og at det vender folk vekk fra musikk.

- Jeg føler absolutt at det gjør lytterne mer trøtt og gjør at de vil skru av en god plate tidligere enn de ville gjort om lyden var bedre.

Alan Moulder sier også at han noen ganger han har fått sine mikser returnert etter mastering (etterproduksjon), og har bedt om å få jobben gjort på nytt fordi lyden var for komprimert. For mye var forandret, og smådetaljene han har brukt lang tid på å skape, var borte.

I ett tilfelle konfronterte Alan Moulder masteringteknikeren om dette, og han svarte at plateselskapet hadde bedt ham om å gjøre plata høylydt og dermed sammenlikningsverdig når den ble spilt på internett og gjennom de små høyttalerne til datamaskinen.

Datamaskinen skylda?
Så kanskje svaret ligger her. Har datamaskinen skylda? Det kan kanskje virke sånn, selv om lydnivåkrigen har pågått siden lenge før datamaskinen ble allemannseie. Alan Moulder har uansett tatt konsekvensen av dataalderen, og blir nå ofte enig med masteringteknikeren om å gjøre to masters; en for MP3 og databruk, og en for CD og vinyl (sistnevnte kan hende trenger en egen master).

Sangen ”Oh, the Guilt” av Nirvana. Originalversjonen fra 1993 i grønn (venstre kanal) og rød (høyre kanal). Skyggelagt svart er det remasterversjonen fra 2004 er knust ned til, fra CD-boksen ”With the Lights Out”.

- Jeg mener dette er den beste løsningen, sier Moulder. – For vi er nå i en verden hvor det å lytte til en datamaskin gjennom små høyttalere er reelt, og det er sånn mange mennesker lytter til musikk. Men jeg synes ikke de som faktisk kjøper produktet skal være nødt for å høre på opptak som har blitt forringet for å gjøre at de låter bra på billige systemer. Det er helt klart dårlig butikk.

Late teknikere
Micke Wennborn, en svensk produsent, er ikke imot komprimering for å lage kule effekter eller en bestemt lyd. Han er derimot meget skeptisk til såkalt multibånds limiting, som han mener er en lat måte å skru lyd på.

- En viss kompresjon er alltid nødvendig, og kan til og med være bra når man skal skape noe. Jeg personlig opplever problemet i to steg. Til dels ved mastering, det er noe som er pådrevet for å låte høyest, for eksempel i radio. Den andre delen er at man bruker multibånds limiting og andre ting allerede i miksestadiet, eller innspillingsstadiet, av ren latskap. Dette fordi det hjelper med å legge saker på plass i miksen uten at man behøver å kunne mikse, det er noe som skjuler inkompetanse. Det er lettere å mose i stykker alt med en multibåndslimiter enn å faktisk mikse noen ting – altså bruke EQ og annet utstyr omsorgsfult. Jo mindre kompresjon du foretar deg, jo mer må du jobbe med dine spor for å få alt til å låte bra. I teorien, og også i praksis, går det an å få et album til å låte bra, veldig bra, helt uten kompresjon. Micke føyer til:

- Det stiller høye krav til anlegget. Absolutt. Og det låter ikke like kult ved lavt lydnivå. Men som jeg sier: ”Turn it up, or turn it off!”

Gjelder ikke i klassisk musikk
Mens popmusikk er gjenstand for overkompresjon og hard limiting, kan tilhengerne av klassisk musikk glede seg over langt mer organisk lyd. Men tro ikke at dynamikken ikke blir holdt igjen noe også her. Morten Lindberg fra musikkselskapet 2L er blant de som produserer klassisk musikk, og gjør det til og med i surround.

Morten Lindberg fra 2L er tilhenger av dynamisk musikk med surroundlyd.

- Dynamisk kontroll er i seg selv et godt musikalsk verktøy. Problemet oppstår når målsetningen ensidig blir at “min skal låte høyere enn din”. Den onde spiralen blir drevet frem med individuell prosessering av alle instrumentene og kompressor på helheten. I mastering går lyden ofte i en ny kompressor før en ”brickwall limiter” setter en absolutt grense. Det hele toppes med loudness og maximizer før det sendes til fabrikken. Det er denne kaskaden av dynamisk prosessering som ødelegger den musikalske opplevelsen. I klassisk musikk har det heldigvis aldri utviklet seg et slikt kommersielt press. Når vi som studio også driver vårt eget plateselskap har vi en gjennomgående kontakt fra musikerne og komponistene helt frem til sluttbruker. I en typisk klassisk produksjon beholder vi full dynamikk i innspilling gjennom redigering og frem til mastering. Som en siste finpuss følger vi musikken og holder dynamikken manuelt tilbake i de mest voldsomme utbruddene slik at vi kan øke totalvolumet tilsvarende. Tro meg, det er ingen som ønsker et fullt symfoniorkester ukontrollert hjem i stua. De færreste har høyttalere og et lytterom hvor dette kunne fungere. Som teknikere og produsenter er det en umulig oppgave å flytte en konsertsal inn i et hjemmemiljø, men vi kan skape en fantastisk illusjon.

Morten Lindberg er videre en meget stor tilhenger av surroundlyd.

- Jeg vil uten å blunke foretrekke et middelmådig surroundanlegg over et high-end stereoanlegg, fordi den ekstra dimensjonen er så utrolig sterk. Stereo begrenses til et flatt lerret, hvor man selvfølgelig kan illudere et dybdeperspektiv, men 5.1 surround gir oss en tredimensjonal skulptur hvor musikken oppleves som en helhetlig kropp. Dette forutsetter selvfølgelig at innspillingen har utnyttet potensialet i formatet maksimalt.

Forbrukerne har makta
Er du fan av dynamikk og trøkk, later det fremdeles til at det ikke finnes noe alternativ til klassisk musikk. Innen pop og rock virker det som det stadig blir verre, til tross for at teknikerne og produsentene selv egentlig ikke ønsker det.

Derfor ligger det nå i forbrukernes makt å snu denne fæle trenden med at musikk stadig låter skarpere og dårligere. Men før de kan gjøre dette, må de faktisk være klar over hvor mye bedre lyden kunne vært. Ta derfor en tur til din lokale hi-fi-butikk, og få dem til å demonstrere Natalie Imbruglias ”Come To Life” fra 2009 mot Michael Jackson’s ”Thriller” fra 1982 i original (ikke remastret) utgave, så skjønner du hva som står på dagsordenen.
Har du betalt for musikken, har du rett til å få musikk som låter bra. Når en gammel plate blir lansert om igjen i ”remastret utgave”, og du mangler den i samlingen din, kjøp den originale versjonen.

Mars 2010 organiserte masteringtekniker Ian Sheperd den første ”Dynamic Range Day”, en dag med online-aktiviteter som skal øke bevisstheten rundt saken og fremme ideen om at dynamisk musikk låter bedre. Den offisielle datoen for dette er nå den 25. mars. Men du som musikkforbruker kan gjøre mye resten av året også. Har du en blogg? Blogg om den dårlige lyden, så alle får vite om det!

Hvorfor i all verden skal musikken behøve å låte så sjukt høyt på plata i utgangspunktet? Du har en volumkontroll. Bruk den!