annonse
annonse
annonse
annonse

Stereo­forsterker 2.0

Det gode gammeldagse stereoanlegget er på vei tilbake, men det skal kunne alle de moderne triksene.

I mange år har det stereoanlegget som vi hi-fi-nerder vokste opp med, lignet en utryddingstruet art. I den ene enden av spekteret har surroundanlegg med opptil et dusin høyttalere budt på helt nye romslige opplevelser. Og i den andre har livsstils- og convenience-høyttalere fylt stuen med designvennlig monolyd.

Men nå puster stereoanlegget igjen. I hælene på vinylplatenes gjenkomst er det blitt sosialt akseptabelt, ja enda attråverdig, å gjøre musikklytting til et ritual. Et ritual som gjerne må kunne ses i innredningen.

Forsterkeren er anleggets hjerte

Stereoanleggets hjerte er forsterkeren. Som navnet tilsier, er oppgaven å forsterke de mange svake signalene som kommer fra for eksempel en platespiller, så de kan drive et par høyttalere. En annen oppgave er å være samlesentral for alle anleggets signalkilder. I det klassiske stereoanlegget var det, utover platespiller, også tuner (radiomottaker), båndopptaker og CD-spiller. I dag er utvalget langt større og mer forskjelligartet.

Selv om stereoformatet er velkjent, er kravene til en forsterker anno 2019 nemlig helt moderne. Det kan godt være at formålet er å nyte en hyggestund med vinylene, men forsterkeren må fortsatt ha de digitale forbindelsene i orden.

Digitalt må det være

I denne testen har vi valgt ut det vi vil kalle ”moderne stereoforsterkere”. Det vil i dette tilfelle si forsterkere som minimum tilbyr en digitalinngang, samt mulighet for trådløs forbindelse. Noen av deltakerne i testen går imidlertid lengre, og byr på strømming og multiromsfunksjonalitet i tillegg. Det teller som et pluss. På analogsiden har alle minst en gammeldags analoginngang, men er det i tillegg en platespillerinngang, er det en fordel. Under alle omstendigheter må det kobles til et par gode gammeldagse passive høyttalere for å få ut lyden.

Mens det er krav til forbindelsene, har vi ikke satt spesielle forventninger til designen. Så her er feltet splittet. Halvparten av deltakerne er således klassiske stereoapparater i full størrelse og med knapper på fronten, mens de øvrige er kompakte bokser som kan gjemmes helt vekk, da de utelukkende betjenes fra en mobil.

Produkter i testen
Hvem sa liten?

SVS miniforsterker låter stort og flott, og er et interessant alternativ til de etablerte.

Amerikanske SVS er først og fremst kjent for sine subwoofere, som helt bokstavelig leverer slagkraft for pengene i hjemmekinoen. Selskapet lager imidlertid også utstyr til stereobruk. Prime Wireless Soundbase er en kompakt integrert forsterker med alt av analoge og digitale innganger. Den er litt større enn Sonos og Bluesound, men fortsatt ikke større enn en konfekteske som kunne blitt brukt som vertinnegave til noen man bare kjenner overfladisk.

I motsetning til de beste andre ultrakompakte forsterkerne, har SVS fysiske kontroller på fronten. To skruknapper til henholdsvis inngangsvalg og volum/avspilling. Et display viser innstillingen.

På baksiden finner man to par analoge linjeinnganger (RCA og minijack), subwooferutgang, et par uregulerte RCA-utgangskontakter, samt et par billige, men solide banan/skruekontakter til høyttalere. Det er også inn- og utgang til kablet nettverk, men ingen platespillerinngang (RIAA).

SVS prøver ikke å ta opp multiromskonkurransen med Sonos på egenhånd, men har benyttet seg av DTS Play-Fi. Det er en glimrende beslutning, og via Play-Fi-appen får man adgang til en lang liste av strømmetjenester, inkludert Spotify og Tidal.

Det trådløse oppsettet er ganske enkelt, og skjer via appen, men selv om anlegget sto nesten like ved siden av routeren, krevde det likevel en del forsøk før det lyktes å få Soundbase til å samarbeide med nettverket og installere oppdateringen. Generelt sett ble Soundbase aldri riktig gode venner med det trådløse nettverket. Spilling via Spotify Connect gikk fint, men tapsfri avspilling via Tidal HiFi led under mange avbrudd.

SVS Prime Wireless Soundbase er en fin ultrakompakt strømmeforsterker som kan gjemmes bort i reolen, men den er også pen nok til å stå fremme. Foto: SVS

Lydkvalitet

SVS leverer lydmessig opp til sitt rykte. Den lille Soundbase gjør alt den kan for å få meg til å glemme størrelsen – og lykkes med det. Hverken på kraft eller nyanser står den tilbake for fullvoksne stereoforsterkere i samme prisklasse.

Den leverer et nært og direkte lydbilde som kler rytmisk musikk. Feists When I Was a Young Girl er helt fremme i stuen, og føttene rocker automatisk med. Men det er fortsatt godt med rom bak høyttalerne. Korstemmene på Koyaanisqatsi står nydelig plassert i rommet, samtidig med at orgelet får den tyngde i bassen som det skal ha. Også på høyttalere som ikke er superlette å drive.

Konklusjon

SVS Prime Wireless Soundbase er en fin ultrakompakt strømmeforsterker som kan gjemmes bort i reolen, men den er også pen nok til å stå fremme. Lydmessig gir den Bluesound og Sonos kamp til døren og videre inn, men blir imidlertid forbikjørt av disse på strømming og multirom i kraft av en bedre fungerende programvare. Er man klar til å legge en fullvoksen forsterker i bokhyllen, får man dessuten enda mer for pengene hos både NAD og Onkyo.

<
>
Foto: SVS
Bare det essensielle

Hvis du kan unnvære trådløs strømming og multirom, er det mer penger til lyden.

Rotel A12 er i velkjent no-nonsens design med front i sort metallfinish, og en spinkel grå skrift som er helt usynlig i alt annet en perfekte lysforhold. Displayet er til gjengjeld blendende klart (men det kan justeres).

Det er bare en enkelt skruknapp på fronten. Den styrer volum. Resten, inkludert tonekontroller, balanse og nivåinnstilling for inngangene, styres via tre trykknapper og et omfattende hierarki av menyer. At skruknappen ikke brukes til å styre menyene, er overraskende, da den likevel er digital, og den faktisk brukes til en av menyfunksjonene. Alle inngangene velges via en lang rekke trykknapper på fronten.

Rotel A12 virker umiddelbart tyngre enn den større Onkyo, men det er et synsbedrag. Den veier i virkeligheten litt mindre, men da kabinettet bare er litt mer enn halvparten så høyt, føler man at den burde veie mindre.

Forsterkeren er utmerket utstyrt med inn- og utganger. Fire linjeinnganger, en pickupinngang for MM-pickuper og hele fem digitalinnganger bestående av to koaksiale, to optiske og en USB-host-port, så forsterkeren kan brukes som eksternt lydkort ved avspilling fra en datamaskin. Nydelig. To par høyttalerutganger gjør det mulig å benytte biwiring. Eller ha to par yndlingshøyttalere, som vi er noen som har.

Som den eneste i testen er det ingen Wifi-strømming på Rotel A12. Man kan strømme i nær CD-kvalitet via Bluetooth-protokollen aptX, men det er også alt.

Forsterkereffekten er rimelige 60 W per kanal. Det er ikke voldsomt mye, men det er tilstrekkelig til ikke altfor tunge høyttalere. Og i motsetning til de fleste i prisklassen i testen er det et klassisk klasse AB-effekttrinn. Det betyr vanligvis en varmere lyd enn mer strømeffektive klasse D-trinn.

Med Rotel A12 får man først og fremst en klassisk forsterker med de dyder Rotel er blitt kjent for. Foto: Rotel

Lydkvalitet

Mens Rotel A12 kommer på sisteplass når det gjelder digitale herligheter, er det ikke noe slinger i valsen når det gjelder det som det til slutt handler om, nemlig å spille musikk. Lydbildet er stort og varmt, og den klarer også kompliserte orkesterstykker med glans. Lyden er mer nærværende og foran høyttalerne, enn for eksempel Onkyo TX-8270, men det betyr ikke at dybden mangler. På et stykke som orkesterversjonen av Fishing Junks at Sunset med Prags symfoniorkester får man med hele salen. Og hopper i stolen når paukene kommer på slutten. Selv om effekten på papiret bare er en tredel av de fleste konkurrentene, er det ikke mangel på trekkraft.

Konklusjon

Med Rotel A12 får man først og fremst en klassisk forsterker med de dyder Rotel er blitt kjent for: god lyd og godt med rå styrke i en design uten unødvendig staffasje. Og lydmessig er den da også blant de beste i testen. I kraft av sine digitalinnganger og Bluetooth-forbindelser faller den også akkurat innenfor testbetingelsene. Men hvis strømming og multirom er et ufravikelig krav, må du lete et annet sted.

<
>
Foto: Rotel
Endelig en kraftig Sonos

Sonos Amp er kraftig nok til å drive skikkelige høyttalere overbevisende – med full multiromsfunksjon.

Sonos har mer enn noen annen vært drivkraften bak multirom. I mer enn 10 år har de gitt oss brukervennlige trådløse høyttalere til alle husets rom. Det forandret h-fi-markedet for alltid, og etter hvert må økonomianlegg se seg sammenlignet med Sonos.

For de av oss som fortsatt liker musikk gjengitt på fullvoksne høyttalere, har Sonos alternativ vært Connect:Amp, som ble populær som installasjonsforsterker, men for å si det som det er, var det litt for svakt til seriøs hi-fi.

Arvtakeren heter kort og godt Amp, og den har nøyaktig samme støtte av strømmetjenester og digital musikk som de trådløse Sonos-høyttalerne. Og den kan selvfølgelig integreres i et Sonos-system.

Sonos Amp har et godt utvalg av innganger: HDMI og optisk (krever adapter), samt et par riktige RCA-innganger til analog lyd. Det er også en utgang for subwoofer. Høyttalerterminalene er snedige: banankontaktene kan stikkes direkte inn i fire huller i bakplaten. Ønsker man derimot å bruke avisolerte ledninger eller spadekontakter, følger det med adaptere til dette.

Lydkvalitet

Lydmessig er det mye godt å si om Sonos Amp. For det første er det tydelig at den er kraftigere enn forgjengeren. Amp driver nå høyttalere fra virkelighetens verden. Sonos Amps begrensninger ligger nemlig først og fremst i dynamikken. Det er ikke samme trykk i bassen på Right Hand Man fra Hamilton, som hos Rotel og SVS. Og vinduet inn til jazzvertshuset Stampen på I’m Confessin er heller ikke så renvasket. Det er ikke direkte noe galt, og det er bare ved direkte sammenligning man vil legge merke til det. Men man kan få bedre perspektiv til samme pris.

En akilleshæl hos Sonos er høyoppløst lyd. Ingen Sonos-produkter støtte dette. Jeg tilstår at de færreste multiromshøyttalere kan formidle forskjellen. Men med fullvoksne stereohøyttalere tilkoblet er det en annen sak. Og – hørbart eller ikke – så er det irriterende når Sonos hopper over store deler av musikksamlingen ved avspilling!

Konklusjon

Med dobbelt så mye forsterkerkraft som forgjengeren er Sonos Amp blitt en riktig moderne forsterker, som driver selv tunge gulvhøyttalere overbevisende. Lyden er generelt sett fin og avbalansert. Ok, den er ikke verdens mest dynamiske forsterker (imidlertid heller ikke den dyreste). Men har du allerede overgitt deg til Sonos i husets øvrige rom, vil den være en gave i stuen. På brukergrensesnitt og antall strømmetjenester er Sonos uten konkurranse. Men det er på høy tid å støtte høyoppløst lyd!

<
>
Foto: Sonos
Forkledd som dverg

Bluesound leverer høyoppløst lyd og musikalitet i kompakt emballasje.

Bluesound skriver på sin hjemmeside at merket er utviklet av en krets hi-fi-entusiaster. Det er sant nok, men det er ikke en flokk av hvem som helst. Sannheten er at produktene deres er utviklet av NADs ingeniører. Begge merker er en del av Lenbrook-konsernet, og de benytter også NADs distribusjonsnett. Og det er det ikke noe galt med, når man tenker på NADs mangeårige anseelse for å utvikle produkter som forener kraft og musikalitet til en fornuftig pris.

Bluesound Powernode 2i er en diskré liten boks: ”Set top box” (et begrep som er litt hjemløst, da man ikke kan balansere så mye som en fyrstikkeske på toppen av et moderne flatt TV). Kabinettet er delt av en vannrett stripe hele veien rundt, og utover et hodetelefonuttak er fronten helt bar. Et touchpanel på topplaten kan brukes til å skifte spor og stille inn volumet, men ellers skjer all betjening via mobilen.

Baksiden er stort sett like enkel, men viser seg å ha alle nødvendige tilkoblinger, da rekker av RCA-kontakter og Toslink-porter er erstattet av 3,5 mm-kontakter som tar både minijack og optiske kabler. Høyttalerkontaktene er billige, men solide.

Bluesounds grensesnitt er meget godt og intuitivt. Appen er rask og strømlinjeformet, og det er ikke mye hokuspokus ved den daglige bruken. Det eneste vi savner, er en fysisk fjernkontroll når man skal bruke forsterkeren med TV-en eller andre tilkoblede lydkilder.

Baksiden er stort sett like enkel som forsiden, men har alle de nødvendige tilkoblingene. Foto: Bluesound

Lydkvalitet

Man skal ikke la seg narre av Powernodes beskjedne størrelse. Det er masser av musikk i den lille boksen. Lydbildet er stort og presist, med en horisont som forsvinner lengre bakover enn hos konkurrentene, mens nære lyder kommer lengre frem. Og selv om vi fysisk er i sigarkasse-klassen, er det trøkk i stortrommene og bassen i Ginger Baker og Jonas Hellborgs Time be Time. Og Leonard Cohens stemme er like kraftfull som på en forsterker i full størrelse. Så lenge det holder. Det er fortsatt nødvendig å tenke på høyttalernes effektivitet. Når det skrus opp, og vi nærmer oss grensen, blir lyden litt mer anstrengt og hard. Det er det ikke noe unaturlig med, da 55 watt fortsatt er en forholdsvis liten forsterker, og konkurrentene tilbyr mer enn det dobbelte.

Konklusjon

Bluesound Powernode 2i er en solid og vellykket videreutvikling av Powernode og Powernode 2. Man merker imidlertid godt at Sonos også er ankommet. Powernode 2i leverer en musikalsk gjengivelse som tåler sammenligning med fullvoksne stereoforsterkere, og behersker samtidig alle de HD-formatene du måtte ønske å spille. Også de omstridte MQA-filene. Sonos har til gjengjeld fortsatt det beste grensesnittet og et stort økosystem av enheter. Og begge er i konkurranse med fullvoksne forsterkere som leverer på stil og funksjoner.

<
>
Foto: Bluesound
Trådløs kjempekiller

Tilsett høyttalere, en mobil, og du har et stereoanlegg som leverer langt mer enn det koster.

NAD har en nesten kultaktig status når det gjelder hi-fi-utstyr til rimelige priser. Så godt som alle i en design som ville få en gråspurv til å virke prangende.

NAD C338 er den minste i selskapets ”New Classic”-serie av forsterkere. Som man kan forvente av et apparat med navnet ”Classic”, er det fullt av inn- og utganger: tre analoginnganger, hvorav en til platespiller, fire digitalinnganger (optisk og koaksial). I tillegg kommer trådløse innganger for Bluetooth og Chromecast. Man kan altså strømme musikken trådløst i full kvalitet fra for eksempel Tidal.

Utvendig er NAD C338 så minimalistisk som man kan forvente. Et display og en skruknapp samt to trykknapper til å velge kilden. Baksiden er godt fylt opp. Kontaktene er solide og i ok kvalitet, uten å være overdådige. Høyttalerutgangen er i plast, og ligner noe fra et fysikklokale på skolen. Akkurat som man forventer hos NAD. Alt det gode skal jo gjerne komme innenifra. Tre dreibare antenner gir forbindelse til Bluetooth og Wifi.

Effekten leveres av et par 50 watt klasse D-forsterkermoduler, designet av hollandske Hypex. Den mest interessante funksjonen er imidlertid Chromecast. Når først C338 er innlemmet i nettverket, kan man strømme til den fra de fleste musikkapper på mobil og datamaskin.

Høyttalerutgangen er i plast, og ligner noe fra et fysikklokale på skolen. Akkurat som man forventer hos NAD. Foto: NAD

Lydkvalitet

NAD C338 tegner et åpent og sammenhengende bilde av den akustiske scenen. Luften mellom instrumentene er naturligvis ikke så ren og gjennomsiktig som langt større og dyrere forsterkere makter. Men helheten er helstøpt og varm. Dybdeperspektivet er kanskje opplevd bedre, men det utlignes til fulle med musikalitet og nærhet i bøttevis. På I’m Confessin fra Jazz at the Pawnshop fornemmer man virkelig spillegleden og livestemningen. Samtidig imponerer dynamikken. Selv om effekten er begrenset, er det energi nok helt ut i spissene. C338 har et voldsomt overskudd for en så liten forsterker. Så lenge man ikke prøver å spille umulig høyt, er det ro og kontroll over lydbildet.

NAD C338 låter på mange måter som en langt større og dyrere forsterker. Der hvor den tross alt møter sin begrensning, er når det skal spilles høyt. Når volumknappen vris til høyre, kommer virkeligheten i funksjon igjen: bassen mister kontroll, og mellomtonen blir hard og presset. Men det skjer altså ved et høyere lydnivå enn vi er vant til for en forholdsvis billig 50 watts forsterker.

Konklusjon

Man får veldig mye forsterker for pengene med NAD C338, som kombinerer Chromecast-strømming, behagelig lyd og velvalgte funksjoner i en velkjent minimalistisk NAD-innpakning. Selv om vi har med en fullt utstyrt forsterker å gjøre, med masser av innganger, er prisen i det laveste sjiktet av feltet. Dog blir NAD av og til forbikjørt av Onkyo, som trumfer med radio, multirom og innebygde strømmetjenester.

<
>
Foto: NAD
Alle mann på dekk!

Hvis du vil ha alt fra AV-receiveren, men bare har bruk for to kanaler, er Onkyo svaret.

Hvis man trådde sine audiofile barnesko på 1970-tallet eller bare liker vintage-hi-fi, er det ikke et øye tørt ved synet av Onkyo TX-8270! Med sin sølvblanke frontplate med store innbydende knapper kunne den vært tatt ut av en hi-fi-katalog fra 1979.

Det er ikke snakk om en forsterker, men om en receiver. Tro mot sitt 70-talls forbilde domineres fronten av et bredt ”vindu” i nesten hele apparatets bredde. En knapp på størrelse med en ishockeypuck sitter der hvor stasjonsinnstillingen skulle være, men er selvfølgelig volumknappen, da all tuning skjer digitalt.

Fire skruknapper styrer inngangsvalg, bass, diskant og balanse. Det er helt i tråd med den klassiske stilen. En knapp merket Pure Audio slår av tonekontroller og videokretsløp, slik at det ikke er noe som forstyrrer de analoge kretsløpene.

Det er innganger til den helt store gullmedaljen på Onkyo TX-8720s godt utstyrte bakplate: tre alminnelige linjeinnganger, samt platespiller (kun til MM-pickup), tre digitalinnganger (koaksial og to optiske) samt hele fem HDMI-innganger når man tar med ARC på TV-en! Det er to par høyttalerutganger, og i tillegg en linjeutgang til en ekstern forsterker til en annen sone. Endelig er det et par RCA-kontakter, som enten kan brukes til en separat effektforsterker, eller som subwoofer-utgang.

Som sagt har Onkyo TX-8270 innebygd radiomottaker – og det av alle typer. FM-radio, DAB+ og internettradio (TuneIn). I tillegg kommer musikkstrømming og multiromsfunksjonalitet via Play-Fi. Og skulle det likevel lykkes å finne en digital kilde som ikke er innebygd, kan signalet strømmes via Chromecast, AirPlay eller hvis alt annet glipper, Bluetooth.

Det er totalt så mange funksjoner i Onkyo TX-8270 at det ville fylle flere sider å ramse opp alt, men blant høydepunktene er 384 kHz / 32-bit digital oppløsning, avspilling av DSD-filer og en utgangseffekt på 160 W per kanal.

Det er så mange funksjoner i Onkyo TX-8270 at det ville fylle flere sider å nevne alt. Foto: Onkyo

Lydkvalitet

Med så mange funksjoner og en lekker design kunne man frykte at det ikke var blitt råd til lydsiden. Det er ikke tilfellet. Onkyo TX-8270 låter faktisk helt riktig! Det er en god live-fornemmelse på konsertopptak, med høyde til taket og langt til veggene, prisen tatt i betraktning. Det mangler heller ikke krefter i bunnen, og lydbildet er behagelig på en litt tilbakelent fasong. Når det skrus opp, og musikken blir kompleks, ryker noe av den akustiske oversikten. Men vi er altså også i en prisklasse hvor man må gi det samme for en ren strømmemottaker eller effektforsterker – og fortsatt være i økonomiklassen.

Konklusjon

Hvis du leter etter noe diskré som bare skal levere musikk fra strømmetjenester, er Onkyo TX-8270 ikke svaret. Til det har den for mye personlighet, og du ender også opp med å betale for funksjoner som du ikke har bruk for. Til gjengjeld vil den være helt perfekt som sentrum i ditt private stereotempel, hvor du kan hygge deg med både vinylplater, radio, strømming og en TV-lyd i høy kvalitet. Lyden feiler det definitivt heller ikke noe, så lenge du ikke stiller urimelige krav.

<
>
Foto: Onkyo

    Les også

    Monsterforsterker fra Dan D'Agostino

    Monsterforsterker fra Dan D’Agostino

    Den integrerte forsterkeren kan utstyres med DAC og phono-trinn.Legg til som favoritt
    Geneva Touring S+

    Geneva Touring S+

    Geneva ypper seg med en særdeles potent reiseradio.

    Legg til som favoritt
    Yamaha M-5000 og C-5000

    Yamaha M-5000 og C-5000

    Lei av hi-fi? Yamahas high-end forsterkere vil få deg på bedre tanker.

    Legg til som favoritt
    Gold Note IS-1000

    Gold Note IS-1000

    Gold Note sjarmerer og imponerer.

    Legg til som favoritt
    Tivoli Audio PAL+ BT

    Tivoli Audio PAL+ BT

    Reiseradioen til Tivoli er nylig forbedret, er det nok til å holde konkurrentene unna?

    Legg til som favoritt
    Ruark Audio R1 Mk3

    Ruark Audio R1 Mk3

    Bedre lyd får du ikke i denne klassen, men batteriet er latterlig dyrt.

    Legg til som favoritt
    Pure Evoke H4

    Pure Evoke H4

    Pure-radioen er et godt valg for de som trenger et håndtak, men husk å kjøpe batterier.

    Legg til som favoritt
    Geneva Acustica Lounge Radio

    Geneva Acustica Lounge Radio

    Det Genevas kompakte radio mangler av funksjoner, tar den igjen på lyden.

    Legg til som favoritt
    annonse
    Lukk meny