annonse
annonse

test: Sonus faber Electa Amator III

Sonus faber Electa Amator III
Sonus faber Electa Amator III

Klassisk italiensk håndverk

Med forførerisk lyd pakket i silke, blir sansene pirret.

Vakkert håndverk i valnøtt og italiensk marmor, kledd i lær og messing. Sublim musikkformidler med nydelig varm klang, rik på nyanser.
Kvaliteten reflekteres i prisen.

Kanskje var det den varme klangen fra klaveret, eller den lekne dynamikken fra gitaren, jeg er ikke sikker. Men det tok ikke lang tid før jeg var satt 30 år tilbake i tid.

Det vakre treverket i brun silkematt valnøtt ga meg nostalgiske vibber, det samme gjorde lyden fra den skinnkledte frontplaten. Fortiden var tilbake i ny drakt, men likevel lett gjenkjennelig.

Hvertfall for meg. For nesten 30 år siden førte flytting og plassutfordringer til at mine kjære Quad elektrostater måtte vike plass for et par mindre og nettere høyttalere. Valget falt på et par små italienske høyttalere som nylig var blitt tilgjengelige for bredere eksport. De passet perfekt inn, og ble levert med høyderegulerbare stativer – og de lød aldeles vidunderlig.

Den store varme lyden og den nydelige mellomtoneklangen har jeg aldri glemt, og siden har det hendt at jeg har tenkt at det skulle vært morsomt å høre dem en gang til. 30 år senere.

Historisk arv

35 år etter den første Electa Amator-høyttaleren fra italienske Sonus faber, er det duket for den tredje utgaven. Jeg sier den tredje, fordi det fantes en Electa Amator II som ble lansert i 1997, 10 år etter originalen, men den manglet noe av magien i den første utgaven.

Den bakovervendte bassen i det lille kabinettet, ga høyttalerne en helt annen karakter. Det var ikke en Electa Amator lengre, etter manges mening.

I den tredje utgaven har Sonus faber vært mer tro mot originalen. Høyttalerne, som markerer 35 år siden starten for Sonus faber, er ikke en jubileumsmodell i begrenset opplag. Som Ex3ma var for fem år siden, men en ny modell som prismessig ligger midt mellom Olympica I og Guarneri Tradition.

Det interessante er at selv om man gjenkjenner noe av lyden fra de klassiske Electa Amator, er denne utgaven en massiv forbedring på alle måter. Elementene er bedre, det samme er delefilteret, kabinettkvaliteten og utførelsen generelt – og ikke minst de medfølgende stativene.

De løfter høyttalerne 72 cm fra gulvet, piggene ikke inkludert, og har en base i nydelig marmor fra Carrara, med innlagte messingdetaljer og to sortlakkerte aluminiumssøyler med innvendig demping. To skruer følger med, for å feste høyttalerne til topplaten på de 9,5 kg tunge, men slanke stativene.

Håndlaget

Kvaliteten er enestående høy. Det er sjelden man ser så gjennomførte detaljer danne en så perfekt helhet i en høyttaler. Selv baksiden, for ikke å snakke om undersiden, er upåklagelig vakkert utført.

Høyttaleren har en bunnplate i Carrara marmor, mens resten av kabinettet er satt sammen av heltrestykker i ekte valnøtt. En messinglist er kilt mellom marmoren og treverket, og løfter inntrykket av kvalitet flere hakk. Bak og foran er høyttalerne trukket i sort skinn, og alle elementer er senket i flukt med det sorte skinnet.

Diskantelementet er 28mm med en ring rundt kalotten slik at det nærmest oppfører seg som en ringradiator. Det er samme type diskant som Sonus faber bruker på sinde flaggskip, Aida og Reference, blant annet. Baksiden av elementet er dekket av et lukket kammer i tre, som skal dempe resonanser, og kabinettet har en bassrefleksport bak diskanten.

Det 18 cm store basselementet bruker en lett membran i cellulose, med tynne bomullsfibre fra kapotre, også kalt silkebomull, og fibre fra en hibiskus som kalles kenaf. En bambuslignende vekst det finnes mengder av i sørlige deler av Asia.

Delefilteret deler på 2500 Hz, og følsomheten er moderate 88 desibel, mens systemimpedansen er 4 ohm.

Det betyr at høyttalerne er relativt lettdrevne, og at en 30 W rørforsterker kan holde i massevis.

Konkurrenter

Vi har ikke testet mange kompakthøyttalere i denne prisklassen, rett og slett fordi det finnes veldig få av dem. I denne klassen er det gjerne gulvstående høyttalere det handler om. Sonus faber Guarneri Evolution er nesten 50 prosent dyrere, og KEF Reference 1 er mye rimeligere.

Silkemyke nyanser

Så Electa Amator III stiller nesten i en egen klasse. Det gjør den på flere måter og den spiller slik den ser ut. Vakkert med tiltalende karakter og varm, silkemyk klang full av sublimt gjengitte nyanser. Klangkarakteren er definitivt varm, men ikke innesluttet, eller maskert. Klaverklangen er ett eksempel.

På vår trofaste 60 W Hegel-forsterker lyder høyttalerne større enn de ser ut, og klangen fra Kølnoperaens beskjedne reserveflygel den kjølige januarkvelden i 1974, kommer nærmere enn jeg er vant til. Jeg tok meg i å tenke på hvordan det 290 cm store Bösendorfer-klaveret Keith Jarrett egentlig skulle spilt på, den kvelden i Köln, ville ha hørt ut gjennom Sonus faber-høyttalerne.

For de har en sjelden evne til å åpne opp rommet på opptakene, og få fram nyanser som ellers ville druknet. Eller knapt høres. I et annet rom med en 450 W McIntosh-forsterker, kom nyansene enda bedre frem i rommet. Der var det mulig å høre publikums latter helt i begynnelsen av opptaket, og mer av pedalarbeidet og det lille Bösendorfer-flygelets mekaniske lyder, kom enda bedre frem i det store og varme lydbildet.

Som er så full av klanger og fylde at jeg knapt savnet de større – og dobbelt så dyre – Sonus faber Serafino Tradion.

Den silkemyke mellomtonen er som skapt for vokaler, og både Radka Toneffs Fairytales og Puccinis La Boheme, med Luciano Pavarotti og Mirella Freni (Decca), lyder fyldigere og har mer nervær enn f.eks. med Dynaudo Contour 20 – dog til halve prisen.

De går også dypere i bassen enn man tror. Det store operaorkesteret Herbert von Karajan dirigerer på La Bohème, lyder mektig gjennom de små høyttalerne. Herbie Hancocks Dis Is da Drum fra ’94, og ikke minst Carla Bleys The Big Band (1991), mangler ingenting i bassen. I mitt rom går høyttalerne enkelt ned til 30 Hz, og dynamikken begrenses nesten bare av hvor høyt man tåler å spille.

Konklusjon

Det spruter mer av dynamikken i et par Sonus faber Serafino eller Burmester B18, de går naturligvis dypere og spiller høyere. Men de langt mer plasseringsvennlige Electa Amator III har noen sjarmerende kvaliteter som, sammen med et mektig klangrikt og fyldig lydbilde, makter å fylle både rommet og sjelen med sublime silkemyke toner. Fra hva det skal være av musikk.

picture3 picture4 picture5 picture6
<
>
Et bakammer i tre skal dempe høyfrekvente resonanser. Foto: Sonus faber

Kanskje var det den varme klangen fra klaveret, eller den lekne dynamikken fra gitaren, jeg er ikke sikker. Men det tok ikke lang tid før jeg var satt 30 år tilbake i tid. Det vakre treverket i brun silkematt valnøtt ga meg nostalgiske vibber, det samme gjorde lyden fra den skinnkledte frontplaten. Fortiden var tilbake i ny drakt, men likevel lett gjenkjennelig. Hvertfall for meg. For nesten 30 år siden førte flytting og plassutfordringer til at mine kjære Quad elektrostater måtte vike plass for et par mindre og nettere høyttalere. Valget falt på et par små italienske høyttalere som nylig var blitt tilgjengelige for bredere eksport. De passet perfekt inn, og ble levert med høyderegulerbare stativer - og de lød aldeles vidunderlig. Den store varme lyden og den nydelige mellomtoneklangen har jeg aldri glemt, og siden har det hendt at jeg har tenkt at det skulle vært morsomt å høre dem en gang til. 30 år senere.

Historisk arv

35 år etter den første Electa Amator-høyttaleren fra italienske Sonus faber, er det duket for den tredje utgaven. Jeg sier den tredje, fordi det fantes en Electa Amator II som ble lansert i 1997, 10 år etter originalen, men den manglet noe av magien i den første utgaven. Den bakovervendte bassen i det lille kabinettet, ga høyttalerne en helt annen karakter. Det var ikke en Electa Amator lengre, etter manges mening. I den tredje utgaven har Sonus faber vært mer tro mot originalen. Høyttalerne, som markerer 35 år siden starten for Sonus faber, er ikke en jubileumsmodell i begrenset opplag. Som Ex3ma var for fem år siden, men en ny modell som prismessig ligger midt mellom Olympica I og Guarneri Tradition. Det interessante er at selv om man gjenkjenner noe av lyden fra de klassiske Electa Amator, er denne utgaven en massiv forbedring på alle måter. Elementene er bedre, det samme er delefilteret, kabinettkvaliteten og utførelsen generelt - og ikke minst de medfølgende stativene. De løfter høyttalerne 72 cm fra gulvet, piggene ikke inkludert, og har en base i nydelig marmor fra Carrara, med innlagte messingdetaljer og to sortlakkerte aluminiumssøyler med innvendig demping. To skruer følger med, for å feste høyttalerne til topplaten på de 9,5 kg tunge, men slanke stativene.

Håndlaget

Kvaliteten er enestående høy. Det er sjelden man ser så gjennomførte detaljer danne en så perfekt helhet i en høyttaler. Selv baksiden, for ikke å snakke om undersiden, er upåklagelig vakkert utført. Høyttaleren har en bunnplate i Carrara marmor, mens resten av kabinettet er satt sammen av heltrestykker i ekte valnøtt. En messinglist er kilt mellom marmoren og treverket, og løfter inntrykket av kvalitet flere hakk. Bak og foran er høyttalerne trukket i sort skinn, og alle elementer er senket i flukt med det sorte skinnet. Diskantelementet er 28mm med en ring rundt kalotten slik at det nærmest oppfører seg som en ringradiator. Det er samme type diskant som Sonus faber bruker på sinde flaggskip, Aida og Reference, blant annet. Baksiden av elementet er dekket av et lukket kammer i tre, som skal dempe resonanser, og kabinettet har en bassrefleksport bak diskanten. Det 18 cm store basselementet bruker en lett membran i cellulose, med tynne bomullsfibre fra kapotre, også kalt silkebomull, og fibre fra en hibiskus som kalles kenaf. En bambuslignende vekst det finnes mengder av i sørlige deler av Asia. Delefilteret deler på 2500 Hz, og følsomheten er moderate 88 desibel, mens systemimpedansen er 4 ohm. Det betyr at høyttalerne er relativt lettdrevne, og at en 30 W rørforsterker kan holde i massevis.

Konkurrenter

Vi har ikke testet mange kompakthøyttalere i denne prisklassen, rett og slett fordi det finnes veldig få av dem. I denne klassen er det gjerne gulvstående høyttalere det handler om. Sonus faber Guarneri Evolution er nesten 50 prosent dyrere, og KEF Reference 1 er mye rimeligere.

Silkemyke nyanser

Så Electa Amator III stiller nesten i en egen klasse. Det gjør den på flere måter og den spiller slik den ser ut. Vakkert med tiltalende karakter og varm, silkemyk klang full av sublimt gjengitte nyanser. Klangkarakteren er definitivt varm, men ikke innesluttet, eller maskert. Klaverklangen er ett eksempel. På vår trofaste 60 W Hegel-forsterker lyder høyttalerne større enn de ser ut, og klangen fra Kølnoperaens beskjedne reserveflygel den kjølige januarkvelden i 1974, kommer nærmere enn jeg er vant til. Jeg tok meg i å tenke på hvordan det 290 cm store Bösendorfer-klaveret Keith Jarrett egentlig skulle spilt på, den kvelden i Köln, ville ha hørt ut gjennom Sonus faber-høyttalerne. For de har en sjelden evne til å åpne opp rommet på opptakene, og få fram nyanser som ellers ville druknet. Eller knapt høres. I et annet rom med en 450 W McIntosh-forsterker, kom nyansene enda bedre frem i rommet. Der var det mulig å høre publikums latter helt i begynnelsen av opptaket, og mer av pedalarbeidet og det lille Bösendorfer-flygelets mekaniske lyder, kom enda bedre frem i det store og varme lydbildet. Som er så full av klanger og fylde at jeg knapt savnet de større - og dobbelt så dyre - Sonus faber Serafino Tradion. Den silkemyke mellomtonen er som skapt for vokaler, og både Radka Toneffs Fairytales og Puccinis La Boheme, med Luciano Pavarotti og Mirella Freni (Decca), lyder fyldigere og har mer nervær enn f.eks. med Dynaudo Contour 20 - dog til halve prisen. De går også dypere i bassen enn man tror. Det store operaorkesteret Herbert von Karajan dirigerer på La Bohème, lyder mektig gjennom de små høyttalerne. Herbie Hancocks Dis Is da Drum fra ’94, og ikke minst Carla Bleys The Big Band (1991), mangler ingenting i bassen. I mitt rom går høyttalerne enkelt ned til 30 Hz, og dynamikken begrenses nesten bare av hvor høyt man tåler å spille.

Konklusjon

Det spruter mer av dynamikken i et par Sonus faber Serafino eller Burmester B18, de går naturligvis dypere og spiller høyere. Men de langt mer plasseringsvennlige Electa Amator III har noen sjarmerende kvaliteter som, sammen med et mektig klangrikt og fyldig lydbilde, makter å fylle både rommet og sjelen med sublime silkemyke toner. Fra hva det skal være av musikk. [gallery ids="91523,91524,91525,91526,91528"]
Vi tester over 450 produkter i året, les denne testen og få full tilgang til Lyd & Bilde
Allerede abonnent? Logg inn.
Prøveabonnement
0,-
Fri tilgang til lydogbilde.no
Bronseabonnement
425,-pr/halvår
1/2 år (6 utgaver) Digitalutgaven Fri tilgang til lydogbilde.no
Sølvabonnement
749,-pr/år
Mest populær
1 år (11 utgaver) Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Gullabonnement
1149,-pr/år
1 år (11 utgaver) Ny digital film hver måned Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Abonnementet fornyes automatisk til ordinær pris: Måned kr 49,-

Med et abonnement på Lyd & Bilde får du:

Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgave (iPad/Android) hver måned Betydelig rabatt Velg selv lengden på ditt abonnement, med eller uten SF Anytime Flott velkomstgave på årsabonnement
Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer oppdaterte priser, prisvarsling og produktinformasjon.
  • Type: toveis kompakthøyttaler
  • Bass: 18 cm m. cellulose/fiber-membran
  • Diskant: 28 mm silkedome
  • Følsomhet: 88 dB/4 ohm
  • Frekvensrespons: 40Hz – 35kHz
  • Mål/vekt: 37,5 x 23,5 x 36 cm/14,6 kg
  • Annet: Heltre valnøtt m. marmorbunn.
  • Web: mono.no
Pris: 100000,-

Har du noe å tilføye?

Velkommen til Lyd & Bildes diskusjonsforum. Vi vil gjerne vite hva du mener. Hold deg til temaet og vær saklig, så slipper vi å slette eller moderere innlegg. Andre spørsmål eller synspunkter rettes til redaksjon@lydogbilde.no.

Alltid oppdatert!

Full tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned

0,-