test: Klipsch Klipschorn

November 2016Klipsch Klipschorn

70 år med herlig brutalitet

Klipschorn er 70 år i år. Det feires med å forvandle vårt lydrom til et inferno.

Pluss
Klipschorn kan nesten rive ned veggene, eller spille søtt som sukkerspinn. All musikk presenteres med en "live" spillestil som overgår det meste. Med sin ekstreme følsomhet kan høyttalerne drives av nært sagt hva som helst av forsterker, dermed kan du selv velge den du liker best. Husk at de likevel er glade i kontroll!
Minus
Er du ute etter superoppløsning og analytisk musikkgjengivelse, får du se et annet sted. Høyttalerne er enorme og tar sin plass.

I en tid når alt handler om å skifte ut og oppdatere i raskest mulig takt, er det gledelig hver gang man ser et produkt som har vært på markedet i flere år. I så måte er det ingen over og ingen ved siden av den legendariske Klipschorn. Den store, hjørneformede høyttalermodellen har vært produsert siden 1946, og den utgaven man får kjøpt i dag er i all hovedsak identisk med den originale.

Det var i Hope, Arkansas at den unge radioamatøren Paul Klipsch jobbet med sin store stolthet. Etter ti år med overveielser og designskisser så den første prototypen dagens lys i 1942, mens den første produksjonsmodellen altså sto klar fire år etterpå.

Les: Test av Audio Research GSi75 – rørforsterker med digital teknologi

 

Den første prototypen med serienummer 1, ferdigstilt av Paul Klipsch i 1942. Foto: Klipsch
Den første prototypen med serienummer 1, ferdigstilt av Paul Klipsch i 1942. Foto: Klipsch

 

Klipschorn er ikke, og har aldri vært, som andre høyttalere. For det første er den gigantisk, med sine nesten 130 cm i høyden og 80 cm i bredden. Men det er først og fremst hjørneformen som skiller den fra andre konstruksjoner. Har du en symmetrisk stue med to motstående vegger, er det egentlig veldig enkelt: Du dytter bare høyttalerne kliss inn i hvert sitt hjørne, hvor de står ferdig vinklet inn mot lytteposisjon i midten. Ferdig snakka. Ingen mikking og makking med plassering i forhold til vegg. En bonus med denne plasseringen er at man unngår faseproblematikk hvor de lydbølgene som slår inn i bak- og sideveggen reflekteres frem igjen og i tidsforsinket tilstand blander seg med andre lydbølger. Med ullen lyd som resultat. Med en hjørneplassering tvinges derimot alle lydbølger i samme retning, og man oppnår en bass strammere enn en gardesoldat i givakt! Dessuten får man 6 desibel gratis lydnivå: Der du normalt ville brukt en 100-watter, trenger du bare 25 watt for å oppnå samme lydnivå med en hjørneplassering. Klipschorn er dessuten designet på en måte som gjør at veggene fungerer som en forlengelse av basselementets hornladning, og som hjelper ytterligere på følsomhet og timing i bassen.

Annonse: Artikkelen fortsetter nedenfor
Slik beveger lyden seg inne i hornet, før den ledes ut langs veggene. Foto: Klipsch
Slik beveger lyden seg inne i hornet, før den ledes ut langs veggene. Foto: Klipsch

 

Ekstrem følsomhet
Klipschorn har en vanvittig følsomhet på hele 105 dB med en eneste watt forsterkerkraft, takket være den ekstra følsomheten man får av å plassere både mellomtone og diskant i hvert sitt akustiske horn. Det var et prinsipp nesten alle brukte i gamle dager, i en tid før de kraftige transistorforsterkerne kom på markedet. Siden svært få forsterkere målte mer enn 10 watt per kanal måtte man manipulere høyttalernes akustiske egenskaper, slik at man ikke trengte mye strøm for å spille høyt. I tilfellet Klipschorn får du hele 115 dB med 10 watt, mens høyttaleren kan håndtere smertefulle lydtrykk opp til 121 dB, da med bare 40 watt.

Vårt testeksemplar er tøft i svart. Foto: Geir Gråbein Nordby
Vårt testeksemplar er tøft i svart. Foto: Geir Gråbein Nordby

 

15 tommers råskap
Til å følge opp i bassregisteret hamrer en kapabel 15-tommer løs, og du kan spille så høyt at nesten huset går i oppløsning. Men det var i utgangspunktet ikke poenget med høyttaleren. I stedet var tanken at høyttaleren skulle spille så uanstrengt og “live” som mulig, uansett lydnivå. Selv når man spiller lavt, skal man fylle rommet med et stort lydbilde og en stor dynamisk kontrast, slik at en svak trommevisp låter nettopp slik – men uten å drukne i lydbildet – mens en brutal blåserrekke smeller ut med all sin råskap.

Kabinettet er ventilert i bakkant, slik at hjørneveggen blir den endelige avslutningen på kabinettet. Foto: Klipsch
Kabinettet er ventilert i bakkant, slik at hjørneveggen blir den endelige avslutningen på kabinettet. Foto: Klipsch

 

Konstruksjonen er bevart
Det var ikke rart Klipschorn ble så populær. Det fantes knapt andre høyttalere på markedet som var i stand til å formidle musikk på denne måten. Men mye har skjedd siden 1946, og man kan lure på hvordan konstruksjonen har tålt tidens tann. Det finnes i dag tross alt ganske mange høyttalere på markedet som både kan spille vanvittig høyt og utrolig bra også ved lavt lydnivå. Wilson Audio, McIntosh, Piega og Focal er bare noen av produsentene som har store og kapable høyttalere av referansekvalitet.

Men bare Klipschorn er Klipschorn. Den ser unektelig gammeldags ut, nesten forhistorisk. Nærmest som en forvokst fuglekasse, med sine kabinetter i finer. Mellomtonen og diskanten sitter i sitt eget hjørneformede kammer løst på toppen av basskabinettet, som altså huser en 15-tommer. Denne pleide å være i papir, men er nå i et kompositt av fiber og plastmateriale. Dette for å redusere forvrengning.

Tilkoblingene er herlig gammeldags, med ledninger terminert med ujålete spadekontakter. Nesten som om det var snakk om hjemmebygg. Men det er inntil man skrur på musikken.

Klipschorn er tilgjengelig i fargene valnøtt, kirsebærtre og svart ask. Foto: Klipsch
Klipschorn er tilgjengelig i fargene valnøtt, kirsebærtre og svart ask. Foto: Klipsch

 

Lyden av Klipschorn
Jeg hadde veldig lyst til å prøve de særdeles følsomme høyttalerne, som i vårt tilfelle er levert i svart ask, sammen med en enkel forsterker. Vi har fått inn Yamahas nye WXA-50, en moderne strømmeforsterker oppgitt til å levere 2 x 55 watt i 8 ohm. På papiret skal denne kunne drive disse høyttalerne med et lydtrykk på over 120 dB, når man sitter tre meter unna. Den koster bare 5.000 kroner og er i så måte helt “feil” for høyttalerne, men prinsippet er jo at de skal kunne drives av så å si hva som helst.

(Foto: Produsenten)
WXA-50 er en billig streaming-forsterker med begrenset kraft. Med Klipschorn kan man likevel spille ganske så høyt. Foto:Yamaha

 

Med Tidal spilt trådløst via AirPlay starter det hele rolig med Moddis herlige coveralbum Unsongs, hvor han spiller versjoner av sanger som gjennom tidene har vært bannlyst av myndighetene. Og hans versjon av Kate Bushs Army Dreamers låter følsomt, samtidig som lyden fra gitar og piano klinger krispt og deilig ut.

Man merker med én gang at dette er høyttalere som evner å fylle rommet med lyd. Stemmen til Moddi står kontant og vakkert ut i rommet, mens instrumentene plasseres fint i bredden. Bassen er fyldig, samtidig som man får følelsen at her ligger det noe og vaker under vannflaten, og bare venter på få å slippe ut. Som en malende V8-motor på tomgang, klar til å eksplodere når som helst.

Den billige Yamaha-forsterkeren er ikke i stand til å innfri på det løftet. For dra opp lydnivået, og ja, det blir høyt. Men det låter samtidig såpass flatt og livløst, at det ikke blir spesielt morsomt. Det er normalt kosenivå som gjelder her.

 

Svak på strøm
Det er ingen tvil om at de følsomme Klipschornene drar det maksimale ut fra denne lille forsterkeren. Har du en strømsvak forsterker og ønsker å fylle rommet med et størst mulig lydbilde, så er Klipschorn definitivt en vei å gå. Tankene går mot effektsvake men ellers fantastisk vellydende “single-ended” rørforsterkere, som Cary Audio CAD-300SEI (2 x 11 W) eller EAR 869 (2 x 15 W). Men omvendt er det ikke slike forsterkere som får det sanne potensialet ut av disse høyttalerne. I hvert fall ikke hvis du er som meg, som liker å kunne spille høyt. Er du glad i lyden av rør, vil jeg da heller foreslå en push-pull-forsterker som McIntosh MC 275R, eller om du virkelig vil dra på, Audio Research GSi75.

 

Med Hegel P30 og H30 blir det liv i kåken! Foto: Hegel
Med Hegel P30 og H30 blir det liv i kåken! Foto: Hegel

 

La V8 være V8!
Mitt første møte med skikkelig hi-fi var fra fatter’n sine JBL L112 på 1980-tallet og siden de gampesvære Everest D55000, og jeg har siden den gang vært glad i hi-fi som har evnen til å nesten rive ned veggene. Av samme grunn var mitt første stereoanlegg med egne penger bygget rundt Cerwin-Vega DC15 (hey, man må begynne et sted!). Når jeg så får inn på teppet et par digre høyttalere med enorm følsomhet, så er jeg nødt til å koble på litt skikkelig kraft, for å se hva de virkelig kan. Hegel H30 på 2 x 330 watt i 8 ohm bør fikse biffen. I teorien 130 dB, nok kraft til å dunke løs med høyere lydtrykk enn noen rockekonsert du har vært på. Vi snakker lydtrykket fra et jagerfly 250 meter unna.

Og du verden! Selv ved vanlig lydnivå er det en vanvittig kontroll på lyden. Det smeller i gitarstrenger, sangstemmer låter større enn Zevs, og saksofonen til PJ Harveys Chain of Keys låter så rå og brutal og barsk at den forplanter seg inn i ryggmargen.

Synth-bassen og basstromma på den deilige Scandinavian Noir-sangen The Sea av Ary, er et kapittel for seg selv. Tyngden. Slagkraften. Elektroniske perkusjons-blipper og -blopper kommer så lynraskt ut, som er lenge siden jeg har hørt. Og i motsetning til hva man kan tro, så låter stemmen til Ariadne Loinsworth, som hun egentlig heter, aldri skarpt. Klipschorn låter nemlig både varmt og fyldig.

Men det er tross alt en hornhøyttaler, og diskanten er ikke den mest silkemyke og superluftige man har hørt. Elektrostatpanelene på Martin Logan Summit X og diamantdiskanten til Bowers & Wilkins 803 D3 har vesentlig luftigere spillestil enn Klipschorn. Og mens Klipschorn har et meget bredt lydbilde, og kan gi en massiv vegg av vrenggitar, så gir de ikke noe særlig inntrykk av dybde. I så måte kan de minne mer om McIntosh XR200. Men Klipschorn er en enda råere og mer brutal høyttaler.

 

Massivt lydbilde
For det er et vanvittig massivt lydbilde vi får her. Jeg tør ikke dra helt opp til 120 dB, men langt over hva jeg selv orker i lengden, viser høyttalerne ingen tegn til utmattelse. Rage Against the Machines Know Your Enemy (originalen, ikke den flate remasteren fra 2012!) trøkker helt vilt. Basstromma og bassgitaren smeller langt inn i beinmargen, mens høyttalerne smeller opp en vegg av vrenggitar når Tom Morello kliner til. Det er lenge siden jeg har hatt det så fett på jobb!

 

Konklusjon
At Klipshorn er en 70 år gammel høyttalermodell er lett å se. Ingenting med den ser moderne ut. De gigantiske trekantede kabinettene ser nærmest ut som forvokste fuglekasser der de står. Men hvis du tror at det betyr at høyttalerne lar seg plukke på nesen av mer moderne konstruksjoner, så må du tro om igjen.

Klipschorn spiller høyt, stort, hardt og brutalt, og gitt nok forsterkerkraft kan de nærmest rive ned veggene med en lyd som er mye fetere enn den man får på konsert. Samtidig evner høyttalerne å spille lavt med overbevisning.

De låter aldri skarpt, bare stort og massivt. Det er ikke det mest korrekte analyseverktøyet, for eksempel låter bassen litt farget og kabinettet spiller litt med. Diskanten ruller av litt tidligere i toppen enn hos mer “korrekte” utfordrere. Men selv enkel, akustisk visemusikk nyter godt av det ekstra livet Klipschorn tilfører. For mer ekte “live-lyd” skal du lete langt etter.

Høyttalernes ekstreme følsomhet på 105 dB med en watt, og det faktum at du får 6 ekstra dB med hjørneplassering, gjør at du kan koble på nært sagt hvilken forsterker som helst. Fans av rørforsterkere kan trygt gå for disse – hvis du har plass. Men vit at høyttalerne bare vokser med oppgaven når de får enda mer kraft – da får du enda bedre kontroll.

Det er sjeldent high-end har vært så moro! Livet som anmelder fra nå av blir for alltid litt kjedeligere.

Paul W. Klipsch, ca. 1946.
Paul W. Klipsch, ca. 1946.

 

Hvordan fungerer Klipschorn?

To rektangulære horn koblet til hvert sitt “kompresjonselement” håndterer mellomtone og diskant. Et slikt element har svært kort vandring, mens det til gjengjeld beveger seg meget jevnt under høyt lufttrykk – som er situasjonen innerst i et horn. De to elementene er montert i et kabinett som hviler på toppen av det mye større basskabinettet.

Paul W. Klipschs tegninger av basshornet. Foto: Klipsch
Paul W. Klipschs tegninger av basshornet. Foto: Klipsch

 

En 15-tommers bassmembran er montert i et foldet basshorn i sitt eget kabinett. Hornet munner ut på baksiden av kabinettet, og rommets vegger og gulv brukes som en fortsettelse på hornet, og dermed øker den effektive lengden og størrelsen på hornet hvilket igjen gjør at hornet effektivt forsterker basstoner helt ned til 33 Hz – noe som ellers ville krevd et over 5 meter langt basshorn! Hornet gjør dessuten at basselementet ikke trenger å bevege seg mer enn noen få millimeter. Konstruksjonen er meget effektiv, og en watt RMS gir 105 desibel lydtrykk målt en meter unna høyttaleren. Som er 14–20 desibel høyere enn vanlige høyttalere. Dermed trengs langt mindre forsterkereffekt for å oppnå samme lydtrykk.

I en tid når alt handler om å skifte ut og oppdatere i raskest mulig takt, er det gledelig hver gang man ser et produkt som har vært på markedet i flere år. I så måte er det ingen over og ingen ved siden av den legendariske Klipschorn. Den store, hjørneformede høyttalermodellen har vært produsert siden 1946, og den utgaven man får kjøpt i dag er i all hovedsak identisk med den originale. Det var i Hope, Arkansas at den unge radioamatøren Paul Klipsch jobbet med sin store stolthet. Etter ti år med overveielser og designskisser så den første prototypen dagens lys i 1942, mens den første produksjonsmodellen altså sto klar fire år etterpå. Les: Test av Audio Research GSi75 - rørforsterker med digital teknologi   [caption id="attachment_67331" align="alignnone" width="460"]Den første prototypen med serienummer 1, ferdigstilt av Paul Klipsch i 1942. Foto: Klipsch Den første prototypen med serienummer 1, ferdigstilt av Paul Klipsch i 1942. Foto: Klipsch[/caption]   Klipschorn er ikke, og har aldri vært, som andre høyttalere. For det første er den gigantisk, med sine nesten 130 cm i høyden og 80 cm i bredden. Men det er først og fremst hjørneformen som skiller den fra andre konstruksjoner. Har du en symmetrisk stue med to motstående vegger, er det egentlig veldig enkelt: Du dytter bare høyttalerne kliss inn i hvert sitt hjørne, hvor de står ferdig vinklet inn mot lytteposisjon i midten. Ferdig snakka. Ingen mikking og makking med plassering i forhold til vegg. En bonus med denne plasseringen er at man unngår faseproblematikk hvor de lydbølgene som slår inn i bak- og sideveggen reflekteres frem igjen og i tidsforsinket tilstand blander seg med andre lydbølger. Med ullen lyd som resultat. Med en hjørneplassering tvinges derimot alle lydbølger i samme retning, og man oppnår en bass strammere enn en gardesoldat i givakt! Dessuten får man 6 desibel gratis lydnivå: Der du normalt ville brukt en 100-watter, trenger du bare 25 watt for å oppnå samme lydnivå med en hjørneplassering. Klipschorn er dessuten designet på en måte som gjør at veggene fungerer som en forlengelse av basselementets hornladning, og som hjelper ytterligere på følsomhet og timing i bassen. [caption id="attachment_67332" align="alignnone" width="460"]Slik beveger lyden seg inne i hornet, før den ledes ut langs veggene. Foto: Klipsch Slik beveger lyden seg inne i hornet, før den ledes ut langs veggene. Foto: Klipsch[/caption]   Ekstrem følsomhet Klipschorn har en vanvittig følsomhet på hele 105 dB med en eneste watt forsterkerkraft, takket være den ekstra følsomheten man får av å plassere både mellomtone og diskant i hvert sitt akustiske horn. Det var et prinsipp nesten alle brukte i gamle dager, i en tid før de kraftige transistorforsterkerne kom på markedet. Siden svært få forsterkere målte mer enn 10 watt per kanal måtte man manipulere høyttalernes akustiske egenskaper, slik at man ikke trengte mye strøm for å spille høyt. I tilfellet Klipschorn får du hele 115 dB med 10 watt, mens høyttaleren kan håndtere smertefulle lydtrykk opp til 121 dB, da med bare 40 watt. [caption id="attachment_67336" align="alignnone" width="460"]Vårt testeksemplar er tøft i svart. Foto: Geir Gråbein Nordby Vårt testeksemplar er tøft i svart. Foto: Geir Gråbein Nordby[/caption]   15 tommers råskap Til å følge opp i bassregisteret hamrer en kapabel 15-tommer løs, og du kan spille så høyt at nesten huset går i oppløsning. Men det var i utgangspunktet ikke poenget med høyttaleren. I stedet var tanken at høyttaleren skulle spille så uanstrengt og "live" som mulig, uansett lydnivå. Selv når man spiller lavt, skal man fylle rommet med et stort lydbilde og en stor dynamisk kontrast, slik at en svak trommevisp låter nettopp slik – men uten å drukne i lydbildet – mens en brutal blåserrekke smeller ut med all sin råskap. [caption id="attachment_67333" align="alignnone" width="460"]Kabinettet er ventilert i bakkant, slik at hjørneveggen blir den endelige avslutningen på kabinettet. Foto: Klipsch Kabinettet er ventilert i bakkant, slik at hjørneveggen blir den endelige avslutningen på kabinettet. Foto: Klipsch[/caption]   Konstruksjonen er bevart Det var ikke rart Klipschorn ble så populær. Det fantes knapt andre høyttalere på markedet som var i stand til å formidle musikk på denne måten. Men mye har skjedd siden 1946, og man kan lure på hvordan konstruksjonen har tålt tidens tann. Det finnes i dag tross alt ganske mange høyttalere på markedet som både kan spille vanvittig høyt og utrolig bra også ved lavt lydnivå. Wilson Audio, McIntosh, Piega og Focal er bare noen av produsentene som har store og kapable høyttalere av referansekvalitet. Men bare Klipschorn er Klipschorn. Den ser unektelig gammeldags ut, nesten forhistorisk. Nærmest som en forvokst fuglekasse, med sine kabinetter i finer. Mellomtonen og diskanten sitter i sitt eget hjørneformede kammer løst på toppen av basskabinettet, som altså huser en 15-tommer. Denne pleide å være i papir, men er nå i et kompositt av fiber og plastmateriale. Dette for å redusere forvrengning. Tilkoblingene er herlig gammeldags, med ledninger terminert med ujålete spadekontakter. Nesten som om det var snakk om hjemmebygg. Men det er inntil man skrur på musikken. [caption id="attachment_67334" align="alignnone" width="460"]Klipschorn er tilgjengelig i fargene valnøtt, kirsebærtre og svart ask. Foto: Klipsch Klipschorn er tilgjengelig i fargene valnøtt, kirsebærtre og svart ask. Foto: Klipsch[/caption]   Lyden av Klipschorn Jeg hadde veldig lyst til å prøve de særdeles følsomme høyttalerne, som i vårt tilfelle er levert i svart ask, sammen med en enkel forsterker. Vi har fått inn Yamahas nye WXA-50, en moderne strømmeforsterker oppgitt til å levere 2 x 55 watt i 8 ohm. På papiret skal denne kunne drive disse høyttalerne med et lydtrykk på over 120 dB, når man sitter tre meter unna. Den koster bare 5.000 kroner og er i så måte helt "feil" for høyttalerne, men prinsippet er jo at de skal kunne drives av så å si hva som helst. [caption id="attachment_67338" align="alignnone" width="460"](Foto: Produsenten) WXA-50 er en billig streaming-forsterker med begrenset kraft. Med Klipschorn kan man likevel spille ganske så høyt. Foto:Yamaha[/caption]   Med Tidal spilt trådløst via AirPlay starter det hele rolig med Moddis herlige coveralbum Unsongs, hvor han spiller versjoner av sanger som gjennom tidene har vært bannlyst av myndighetene. Og hans versjon av Kate Bushs Army Dreamers låter følsomt, samtidig som lyden fra gitar og piano klinger krispt og deilig ut. Man merker med én gang at dette er høyttalere som evner å fylle rommet med lyd. Stemmen til Moddi står kontant og vakkert ut i rommet, mens instrumentene plasseres fint i bredden. Bassen er fyldig, samtidig som man får følelsen at her ligger det noe og vaker under vannflaten, og bare venter på få å slippe ut. Som en malende V8-motor på tomgang, klar til å eksplodere når som helst. Den billige Yamaha-forsterkeren er ikke i stand til å innfri på det løftet. For dra opp lydnivået, og ja, det blir høyt. Men det låter samtidig såpass flatt og livløst, at det ikke blir spesielt morsomt. Det er normalt kosenivå som gjelder her.   Svak på strøm Det er ingen tvil om at de følsomme Klipschornene drar det maksimale ut fra denne lille forsterkeren. Har du en strømsvak forsterker og ønsker å fylle rommet med et størst mulig lydbilde, så er Klipschorn definitivt en vei å gå. Tankene går mot effektsvake men ellers fantastisk vellydende "single-ended" rørforsterkere, som Cary Audio CAD-300SEI (2 x 11 W) eller EAR 869 (2 x 15 W). Men omvendt er det ikke slike forsterkere som får det sanne potensialet ut av disse høyttalerne. I hvert fall ikke hvis du er som meg, som liker å kunne spille høyt. Er du glad i lyden av rør, vil jeg da heller foreslå en push-pull-forsterker som McIntosh MC 275R, eller om du virkelig vil dra på, Audio Research GSi75.   [caption id="attachment_67339" align="alignnone" width="460"]Med Hegel P30 og H30 blir det liv i kåken! Foto: Hegel Med Hegel P30 og H30 blir det liv i kåken! Foto: Hegel[/caption]   La V8 være V8! Mitt første møte med skikkelig hi-fi var fra fatter'n sine JBL L112 på 1980-tallet og siden de gampesvære Everest D55000, og jeg har siden den gang vært glad i hi-fi som har evnen til å nesten rive ned veggene. Av samme grunn var mitt første stereoanlegg med egne penger bygget rundt Cerwin-Vega DC15 (hey, man må begynne et sted!). Når jeg så får inn på teppet et par digre høyttalere med enorm følsomhet, så er jeg nødt til å koble på litt skikkelig kraft, for å se hva de virkelig kan. Hegel H30 på 2 x 330 watt i 8 ohm bør fikse biffen. I teorien 130 dB, nok kraft til å dunke løs med høyere lydtrykk enn noen rockekonsert du har vært på. Vi snakker lydtrykket fra et jagerfly 250 meter unna. Og du verden! Selv ved vanlig lydnivå er det en vanvittig kontroll på lyden. Det smeller i gitarstrenger, sangstemmer låter større enn Zevs, og saksofonen til PJ Harveys Chain of Keys låter så rå og brutal og barsk at den forplanter seg inn i ryggmargen. Synth-bassen og basstromma på den deilige Scandinavian Noir-sangen The Sea av Ary, er et kapittel for seg selv. Tyngden. Slagkraften. Elektroniske perkusjons-blipper og -blopper kommer så lynraskt ut, som er lenge siden jeg har hørt. Og i motsetning til hva man kan tro, så låter stemmen til Ariadne Loinsworth, som hun egentlig heter, aldri skarpt. Klipschorn låter nemlig både varmt og fyldig. Men det er tross alt en hornhøyttaler, og diskanten er ikke den mest silkemyke og superluftige man har hørt. Elektrostatpanelene på Martin Logan Summit X og diamantdiskanten til Bowers & Wilkins 803 D3 har vesentlig luftigere spillestil enn Klipschorn. Og mens Klipschorn har et meget bredt lydbilde, og kan gi en massiv vegg av vrenggitar, så gir de ikke noe særlig inntrykk av dybde. I så måte kan de minne mer om McIntosh XR200. Men Klipschorn er en enda råere og mer brutal høyttaler.   Massivt lydbilde For det er et vanvittig massivt lydbilde vi får her. Jeg tør ikke dra helt opp til 120 dB, men langt over hva jeg selv orker i lengden, viser høyttalerne ingen tegn til utmattelse. Rage Against the Machines Know Your Enemy (originalen, ikke den flate remasteren fra 2012!) trøkker helt vilt. Basstromma og bassgitaren smeller langt inn i beinmargen, mens høyttalerne smeller opp en vegg av vrenggitar når Tom Morello kliner til. Det er lenge siden jeg har hatt det så fett på jobb!   Konklusjon At Klipshorn er en 70 år gammel høyttalermodell er lett å se. Ingenting med den ser moderne ut. De gigantiske trekantede kabinettene ser nærmest ut som forvokste fuglekasser der de står. Men hvis du tror at det betyr at høyttalerne lar seg plukke på nesen av mer moderne konstruksjoner, så må du tro om igjen. Klipschorn spiller høyt, stort, hardt og brutalt, og gitt nok forsterkerkraft kan de nærmest rive ned veggene med en lyd som er mye fetere enn den man får på konsert. Samtidig evner høyttalerne å spille lavt med overbevisning. De låter aldri skarpt, bare stort og massivt. Det er ikke det mest korrekte analyseverktøyet, for eksempel låter bassen litt farget og kabinettet spiller litt med. Diskanten ruller av litt tidligere i toppen enn hos mer "korrekte" utfordrere. Men selv enkel, akustisk visemusikk nyter godt av det ekstra livet Klipschorn tilfører. For mer ekte "live-lyd" skal du lete langt etter. Høyttalernes ekstreme følsomhet på 105 dB med en watt, og det faktum at du får 6 ekstra dB med hjørneplassering, gjør at du kan koble på nært sagt hvilken forsterker som helst. Fans av rørforsterkere kan trygt gå for disse – hvis du har plass. Men vit at høyttalerne bare vokser med oppgaven når de får enda mer kraft – da får du enda bedre kontroll. Det er sjeldent high-end har vært så moro! Livet som anmelder fra nå av blir for alltid litt kjedeligere. [caption id="attachment_67335" align="alignnone" width="460"]Paul W. Klipsch, ca. 1946. Paul W. Klipsch, ca. 1946.[/caption]
  Hvordan fungerer Klipschorn? To rektangulære horn koblet til hvert sitt "kompresjonselement" håndterer mellomtone og diskant. Et slikt element har svært kort vandring, mens det til gjengjeld beveger seg meget jevnt under høyt lufttrykk – som er situasjonen innerst i et horn. De to elementene er montert i et kabinett som hviler på toppen av det mye større basskabinettet. [caption id="attachment_67330" align="alignnone" width="460"]Paul W. Klipschs tegninger av basshornet. Foto: Klipsch Paul W. Klipschs tegninger av basshornet. Foto: Klipsch[/caption]   En 15-tommers bassmembran er montert i et foldet basshorn i sitt eget kabinett. Hornet munner ut på baksiden av kabinettet, og rommets vegger og gulv brukes som en fortsettelse på hornet, og dermed øker den effektive lengden og størrelsen på hornet hvilket igjen gjør at hornet effektivt forsterker basstoner helt ned til 33 Hz – noe som ellers ville krevd et over 5 meter langt basshorn! Hornet gjør dessuten at basselementet ikke trenger å bevege seg mer enn noen få millimeter. Konstruksjonen er meget effektiv, og en watt RMS gir 105 desibel lydtrykk målt en meter unna høyttaleren. Som er 14–20 desibel høyere enn vanlige høyttalere. Dermed trengs langt mindre forsterkereffekt for å oppnå samme lydtrykk.
Vi tester over 450 produkter i året, les denne testen og få full tilgang til Lyd & Bilde
Allerede abonnent? Logg inn
Prøveabonnement
0,-
Fri tilgang til lydogbilde.no
Bronseabonnement
425,-pr/halvår
1/2 år (6 utgaver) Digitalutgaven Fri tilgang til lydogbilde.no
Sølvabonnement
749,-pr/år
Mest populær
1 år (11 utgaver) Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Gullabonnement
1149,-pr/år
1 år (11 utgaver) Ny digital film hver måned Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Abonnementet fornyes automatisk til ordinær pris: Måned kr 49,-
Med et abonnement på Lyd & Bilde får du:
Fri tilgang til lydogbilde.no Betydelig rabatt Velg selv lengden på ditt abonnement, med eller uten SF Anytime Flott velkomstgave på årsabonnement
Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer oppdaterte priser, prisvarsling og produktinformasjon.
  • Prinsipp: 3-veis hornkonstruksjon
  • Frekvensrespons: 33 Hz – 17 kHz
  • Impedans: 8 ohm
  • Følsomhet: 105 dB / 2,83V
  • Diskant: 1″ hornladet
  • Mellomtone: 2″ hornladet
  • Bass: 15″ hornladet
  • Farger: Valnøtt, kirsebærtre og svart ask
Pris: 159990,-

Har du noe å tilføye?

Velkommen til Lyd & Bildes diskusjonsforum. Vi vil gjerne vite hva du mener. Hold deg til temaet og vær saklig, så slipper vi å slette eller moderere innlegg. Andre spørsmål eller synspunkter rettes til redaksjon@lydogbilde.no.
gruppetest
Tre high-end hodetelefoner

Gjentatte øregasmer

Vi hadde aldri forestilt oss at lukkede hodetelefoner kunne låte noe så inn i granskauen bra!

test
Corsair K83 Wireless Entertainment Keyboard

Taster til sofasurfere

Smart-TV-en din har en hel datamaskin innebygget – Corsair vil gi den et ordentlig tastatur.

Stranger Things 3. sesong – første trailer ute!

Den 4. juli vender Netflix tilbake til Hawkins og Stranger Things.

Apple AirPods får stemmestyring

AirPods får trådløs lading og hei Siri

test
Panasonic Lumix S 24-105mm F4 Macro OIS

Super allround-zoom

Panasonics første fullformat, standardzoom lever opp til ­forventningene.

gruppetest
Seks kompakthøyttalere

Sinnssyk lyd på liten plass

Du vil ikke tro hvor bra lyd du kan få fra en kompakt høyttaler, om du er villig til å gå opp i pris.

Duell
Gaming laptops

Ny sheriff i byen

De første maskinene med Nvidias hittil raskeste PC-grafikkprosessor er ankommet. Hvem kommer først over målstreken?

Nå skal du kjøpe iPad

Hvis du er blant dem som har hatt planer om å kjøpe nytt nettbrett, er tiden inne.

anmeldelse
Billions, sesong 4

Lunken finansakrobatikk

I 4. sesong av Billions begynner slitasjen og idétørken å bli vel fremtredende.

anmeldelse
Bohemian Rhapsody

Imponerende one man show!

Rami Malik stjeler hver eneste scene i en ganske så ordinær musikkbiografi.

Lyssterkt portrettobjektiv for Sony alpha

Stillegående, rask og nydelig boheh er blant egenskapene hos 85mm f1,4 fra Samyang.

test
Canon EOS RP

Røverkjøp fra Canon

Canon EOS RP er ikke uten kompromisser, men er aggressivt priset og meget tilfredsstillende å bruke.

Alt om Samsungs 2019 QLED TV-er

Samsungs kommende 2019-modeller får et markant løft i bildekvalitet, og denne gangen gjelder det ikke bare toppmodellene.

Samsung QE65Q900R

8K mot 4K TV: Teknisk knockout

Er Samsungs minste og billigste 8K-skjerm bedre enn en alminnelig god 4K TV? Vi tester!

gruppetest
5 trådløse støyreduserende hodetelefoner

Stille og fredelig på flyet

Støyreduserende hodetelefoner motvirker tretthet og skåner hørselen på lange flyturer.

Favorittkameraet vårt blir bedre

Leica Q2 er kanskje det perfekte reisekameraet

Sonos One får ny innmat

Brukeropplevelsen på Sonos One Gen 2 er den samme som før. Så hva er egentlig nytt og annerledes?

anmeldelse
Bad Times at The El Royale

Mørkets hotell

Stilig konsept-film med A-lag av skuespillere, som ikke helt innfrir.

test
Acer Swift 5 SF515-51T-58UX

Acer på slankekur

Acer Swift 5 er den letteste ultrabærbare i sin kategori. Men derfor er den likevel ingen lettvekter!

test
Audiovector QR5

Den mest komplette ­høyttaleren

Audiovector QR5 leverer rytmene uten å nøle, gir musikken luft – og slår nesten beina under sine egne toppmodeller.