TEST: Austrian Audio The Arranger

Etter referansehodetelefonen The Composer er det nå tid for at østerrikske Austrian Audio lanserer den betydelig billigere The Arranger. Den har et fantastisk retrodesign med klare 70- og 80-talls-vibber og er samtidig svært solid bygget, uten av den grunn å være tung. Tvert imot er den behagelig å ha på, ikke minst takket være den smarte todelte hodeputen øverst på bøylen. Materialvalget er en vellykket blanding av metall, plast og myk, hudvennlig semsket skinn på de utskiftbare øreputene samt på den myke delen av hodebøylen, som også kan skiftes ut.

Ørekoppene er store og romslige, og den ovale formen passer perfekt til mine like ovale ører. Den avtakbare kabelen kobles til venstre ørekopp og avsluttes i forsterkerenden med en 3,5 mm plugg, som det kan skrus på en 6,35 mm adapter på for å sikre en stabil og trygg forbindelse. Det følger ikke med en balansert kabel, men den kan kjøpes som tilbehør med enten 4,4 mm Pentaconn-plugg eller 4-pins XLR-plugg.

Elementene er litt mindre enn i referansehodetelefonen The Composer, men måler fortsatt hele 44 mm. De er utstyrt med det Austrian Audio kaller DLC-coating, altså et diamantlignende karbonfiberbelegg (Diamond-Like Coating), som gir lav vekt og høy stivhet og generelt sikrer en så stempelaktig bevegelse som mulig. Magnetsystemet er, som i The Composer, basert på en ringmagnet, som også bidrar til en så stempelaktig bevegelse som mulig. For mer informasjon om Austrian Audio og selskapets bakgrunn med røtter i AKG, viser jeg til den tidligere testen av The Composer, som det er lenke til nedenfor.

Austrian Audio The Arranger utkonkurrerer fullstendig et par gamle Philips Fidelio X3-hodetelefoner, som tidligere hørte til blant de absolutt best presterende modellene i sin prisklasse, om enn de var billigere. Det er trolig den siste – eller i hvert fall den nyeste – utgaven av de kablede Fidelio-hodetelefonene. Jeg startet A/B-sammenligningen med Philips-modellen og tenkte: «Dette låter jo bra – behagelig og innbydende.» Og det gjorde den også, men det viste seg raskt at lyden samtidig var forholdsvis fattig på detaljer, upresis, generelt litt ullen og mer nedskalert i gjengivelsen, da jeg raskt byttet over til The Arranger.

Vi snakker ikke om små forskjeller her – forskjellene er nærmest enorme. Og det er vel å merke selv om Fidelio var en tidligere testvinner og på sin tid et svært godt kjøp i prisklassen rundt 3 000 kroner. The Arranger leverer rett og slett langt mer, ikke minst når det gjelder størrelsen på lydbildet som tegnes opp. Her strekker musikken seg gjerne ut over hodets fysiske begrensninger, noe som trolig delvis kan forklares med de romslige og ovale ørekoppene, som omslutter ørene på best mulig vis.

Det er én ting, men spørsmålet er om ikke detaljmengden og skarpheten er enda mer imponerende når jeg setter på Land fra Jocke Bergs nyeste og sterke soloalbum «Framtiden som inte blev av». De fine, atmosfæriske lydene trer plutselig svært tydelig frem, som på en perfekt opplyst scene, ikke minst de nesten uhørlige glidningene på gitaren. Og så er det dette med sammenhengen og homogeniteten i lydbildet, men kanskje særlig kontrollen over bassen, som er av en helt annen kaliber med The Arranger. Bassgjengivelsen er klippefast, og den samlede lyden henger forbilledlig sammen uten frekvensområder som stikker unaturlig ut. Det gjør de kanskje heller ikke hos Philips Fidelio X3, men her er det til gjengjeld langt færre detaljer å holde sammen på, og gjengivelsen fremstår generelt mer diffus og mindre presist avgrenset.

Kabelen går bare til den ene hodetelefonen, noe som er praktisk, og kan byttes ut med en kabel med balansert plugg i den andre enden. Hodetelefonen er åpen og ventileres via de riflede yttersidene av koppene. Legg også merke til den flotte spiralformede kabelen som går ned til selve hodetelefonen!

Driv og rytmisk kontroll

The Arranger formidler også energien og den atmosfæriske stemningen i Les Big Byrds nye musikk, for eksempel den innledende og rytmisk fremaddrivende Hawkwind-hyllesten Hökvind. Det er ingen tvil om at hodetelefonene er svært rytmisk presise. Hvordan jeg deretter ender på Ted Gärdestads andre album, Ted, får musikktjenestene ta ansvaret for, men den storslått produserte musikken formidles med all den romsligheten og 70-tallsstemningen man kunne ønske seg gjennom The Arranger. Og for et lag som var samlet i studio: Björn Ulvaeus og Benny Andersson som produsenter, Michael B. Tretow som lydtekniker og Rune Persson som assistent. Med Ted og Kenneth Gärdestads sanger skulle det da nesten være umulig å gå feil.

Her velger jeg også å bytte fra Spotify – naturligvis innstilt på beste lydkvalitet – til Qobuz. Låten som spiller på det tidspunktet, er Wild Pinks Eating the Egg Whole fra det sterke albumet Dulling the Horns fra 2024. Hvordan kan det være mulig? Jeg vet godt at Qobuz låter bedre, men så mye bedre? Plutselig gjengis både stemmer og instrumenter med full dynamikk og markante anslag i musikken, som ellers kan fremstå litt myk og konturløs. Det er kanskje ikke den mest presise beskrivelsen, men likevel …

Plutselig låter den både rotete fremførte, innspilte og produserte – men samtidig svært melodiske – musikken som ekte high-end. Og det er utelukkende positivt ment. Det er bitt i gitarer, bass og trommer, som med Spotify lød betydelig tammere, for ikke å si unnvikende.

Ulike forsterkere

Dette er med FiiOs svært fine hodetelefon-DAC K17, og når jeg i stedet bruker en integrert forsterkers innebygde hodetelefonutgang via 6,35 mm-jack, forsvinner noe av størrelsen, skarpheten og drivet i lyden. Det viser med all ønskelig tydelighet at The Arranger fortjener skikkelig utstyr rundt seg, selv om de ikke er spesielt vanskelige å drive.

De kan faktisk drives direkte fra 3,5 mm-utgangen på min etter hvert noen år gamle Sony Xperia, og det fungerer faktisk ganske utmerket, om enn det ikke er spesielt meningsfullt. Men bruker du noen tusen kroner eller et par hundre euro på en separat liten USB-DAC eller benytter en separat, portabel avspiller – en såkalt DAP – av fornuftig kvalitet, blir resultatet fullt ut tilfredsstillende. For som sagt er de ikke direkte tungdrevne, med en lav og batterivennlig impedans på 25 ohm.

Resonnementet over understrekes ytterligere når jeg sammenligner med Sennheiser HD 550, som koster rundt en fjerdedel så mye. Via telefonens eller laptopens 3,5 mm-jack kan man riktignok godt høre at The Arranger er et markant bedre sett hodetelefoner, men Sennheisers mer kompakte og tilgivende gjengivelse passer faktisk bedre til de dårligere arbeidsbetingelsene. Eller sagt på en annen måte: The Arranger fortjener rett og slett bedre vilkår, akkurat som jeg tidligere har vært inne på.

Så er det til slutt 10 000-kronersspørsmålet – nesten helt bokstavelig talt: Hvordan klarer The Arranger seg mot de evige referansehodetelefonene HD 800S fra Sennheiser? Faktisk overraskende bra, vil jeg si. De har litt ulike karakterer, der The Arranger virker litt mer varm og fyldig i klangen, mens HD 800S på sedvanlig vis fremstår litt tydeligere, strammere og trolig også mer korrekte, med enda mer luft og presisjon i den overdådige detaljgjengivelsen.

Men – og det er et stort men – forskjellene er ikke enorme, og til visse formål og for visse lyttere kan jeg godt se for meg at man faktisk foretrekker The Arranger, til tross for at HD 800S i dag koster rundt 30 prosent mindre enn tidligere.

The Arranger er mer kompakt i presentasjonen, kan man si, og ikke helt så velordnet og gjennomsiktig som HD 800S, men på den andre siden er det heller ikke mange konvensjonelle dynamiske hodetelefoner som er det. Storebror The Composer er en av dem, men da snakker vi også om ganske mye mer penger sammenlignet med The Arranger.