Hilma Nikolaisen: Punk med fet lyd

Vi har intervjuet Hilma Nikolaisen - og hørt skiva hennes Mjusic på et rådyrt hi-fi-anlegg i samme slengen.

– Du skal spille fra CD?

– Ja.

– OK. Da skal jeg bare hente et poleringsmiddel.

Vi skal intervjue albumaktuelle støy- og punkrock-artist Hilma Nikolaisen, hvor det valgte åstedet for anledningen er Oslo Hi-Fi Center. Rett og slett for å høre hvordan denne typen musikk låter på et hi-fi-anlegg til en halv million kroner! Til anledningen har man koblet opp et vanvittig Technics high-end-anlegg, som jeg var så heldig å få teste i egne lokaler en vårdag i 2015. Kan tro jeg er spent på hvordan en skikkelig rocker vil oppleve å få musikken sin spilt på et sånt anlegg! Skjønt, vi hadde ikke helt sett for oss at platevask skulle bli en del av prosessen.

Demonstrasjonsansvarlig for dagen forlater rommet, for å hente poleringsmiddelet.

Hilma virker gudskjelov begeistret for opplegget – og anlegget.

– I mikseprosessen så er man så opptatt av detaljene og hvor du plasserer ting, og det har vært kjempeviktig for meg. Mange kommer til å høre på musikken i en dårlig setting, og ikke bry seg om disse detaljene når de hører det. Så det er veldig fint at noen også faktisk får hørt musikken som den skal låte. Når man har brukt så mye tid og ressurser på å plassere alle elementene i lydbildet, det er faktisk et viktig poeng. Selv om det selvsagt skal funke i alle formater, så er det noe spesielt med at noen gidder å bruke mye tid og penger på å få det riktig.

Men punk og hi-fi er ikke en veldig selvsagt kombo?

– Lydmessig blir punk ofte forbundet med noe som ikke er så kritisk, som blir tatt lett på. Men sånn er det jo faktisk ikke! Man bruker så sinnssykt mye tid på det. Anslagene skal høres på en riktig måte, og da kan du ikke bare la det være opp til tilfeldighetene. At punk låter akkurat sånn som det gjør, betyr ikke at man ikke har brukt masse tid på å få det akkurat sånn.

Så punken er faktisk musikkens “bed head-frisyre”? forsøker vi oss på. – Det skal se ut som om du nettopp har stått opp av senga, men så har du jobbet dritlenge foran speilet med å få det sånn?

 – Ja. Kanskje noe sånt.

Den entusiastiske butikkmedarbeideren kommer tilbake.

– Da tenkte jeg vi først spiller plata som den er, så skal jeg polere CD-en etterhvert.

Vi må innrømme at dette føles litt kleint, i nærvær av en rockemusiker som også har produsert hele albumet selv. Ikke bare får hun her stifte bekjentskap med hi-fi-bransjen, hun blir rett og slett kastet uti slangeoljedammen fullt påkledd, med både strømrens, platevask og høyttalerkabler liggende på høykant. Ingen forsiktig første date, med andre ord.

Hilma Nikolaisen
“Med ren strøm blir lyden så stor som dette.” Foto: Geir Gråbein Nordby

 

Musikken starter

Platen begynner, med den kanontøffe åpningslåta Missionary. Vi er akkurat i ferd med å bli dratt inn i den, pumpende ut av et anlegg til en halv million, når Øystein, som demonstratøren heter, brått stopper den 30 sekunder uti. Det var så vidt vi rakk å høre første linje: “I am on a mission. Oh, yes, indeed”.

– Denne sprayen øker refleksjonen fra CD-plata.

Det er i hvert fall klart at Øystein er “on a Hi-Fi mission”. Vi må innrømme vi rødmer litt.

– Dette er jo den billigste oppgraderingen du kan gi musikken din. Sprayen gjør i nullene, fordypningene i platen, bedre leselig. I tillegg er den antistatisk. Man har jo bevist at en ballong som er gnisset mot håret, om du holder den mot en vannstråle, så bøyer vannstrålen seg. Det er de samme fysiske lovene som gjelder for laseren som skal lese informasjonen på en CD.

Greit nok (tror vi). La oss starte lyttingen.

Hilma Nikolaisen
Hilma Nikolaisen lytter entusiastisk til musikken sin på det fantastiske Technics-anlegget. Foto: Geir Gråbein Nordby

 

Råtøff plate

Låt for låt pumpes ut gjennom det fantastiske hi-fi-anlegget, av typen Technics R1, med en Bel Canto CD-spiller som lydkilde. Om det er bedre enn før sprayen? Vet ikke, det ble mye prating imellom de to avspillingene, så det var umulig å huske hvordan det låt først. Men det som er helt sikkert, er at dette låter knall!

Missionary er en pangåpning – en vegg av rock ‘n’ roll som slår oss midt i fleisen. Den mestrer den hårfine balansen ved å være spennende uten å bli selvhøytidelig. Lydbildet er mettet med mange gitarpålegg med ulike typer vreng, og det er plass til dem i lydbildet fordi det er helt tørt. Det er vel bare vokalen til Hilma det er klang på. At noe så skittent kan låte så nydelig!

Technics R1
Anlegget fra Technics er kanonbra, og viser frem Hilma Nikolaisens fete rock fra sin beste side. Foto: Geir Gråbein Nordby

 

– Dette er helt rått! bryter Hilma ut. – Det hadde vært kult om alle hadde fått høre det sånn! At man får et så fokusert inntrykk av det som skjer.

Vi får ingen pause, det går rett over i Election Day Blues. Med mange pålegg av sologitarer inne i veggen av støy. Her er det mye som skjer! Med minst tre gitarsoloer samtidig som panoreres så smått rundt, som en karusell.

– Den ene soloen panoreres noe til siden når en annen kommer inn, for at de begge skal få plass i lydbildet, forklarer Hilma.

Vi ble sittende å høre hele plata igjennom, som var en spennende og tøff reise. Jeg hadde på forhånd trodd at denne typen musikk skulle låte flatt på et anlegg som avslørte alt. I stedet besto produksjonen prøven med glans. Og siste låt “Merrily Merrily” som i utgangspunktet ble gitt ut som en julelåt men nå har fått ny innpakning, er en fin, litt roligere avslutning på det hele.

En veldig bra avslutning på en ellers “midt i trynet”-plate, konstaterer vi.

– Ja, ikke sant! Og hvis du hører plata på nytt, så begynner den litt der den sluttet. Starten går rett på igjen, det blir en veldig kul sirkel synes jeg.

Hilma Nikolaisen Technics SL-1000R
Vinylen ble ikke klar i tide for lyttesession, ellers ville den blitt spilt av på Technics SL-1000R. En platespiller til nesten 200.000 kroner! Foto: Geir Gråbein Nordby

 

Punk funker på Hi-Fi

Hilma Nikolaisen virker mer begeistret for denne settingen å lytte til musikk i, enn vi på forhånd hadde fryktet.

– Noen vil si en butikk er en dårlig setting å lytte i. Men her får vi jo høre gjennom, og blir presentert musikken i ro og mak. Det er jo for en artist vanskelig å finne det rommet som skal presentere musikken din på den beste måten for lytteren. Den viktigste nøtten å knekke er hvordan man får pushet musikken til publikum på riktig måte. En ting er at man ikke ønsker at musikken skal forsvinne i strømmen av all annen musikk. Men i tillegg ønsker vi som lager musikk at folk skal lytte med et åpent sinn, under gode lytteforhold. Så er man i stedet prisgitt tilfeldighetene, hvor folk hører musikken din på en dårlig Bluetooth-høyttaler og kanskje ut ifra forutsetninger du ikke kan kontrollere bestemmer seg for om den er fet nok eller ikke.

Når vi hører denne musikken på dette anlegget, så tenker vi at denne musikken fortjener å nå ut til massene. Sjangeren er kanskje ikke kommers, men musikken din bør jo spilles overalt!

 

Om singelkulturen og radio

– Jeg har ikke bevisst gått for å lage nisjemusikk. Men i dag har vi jo en singelkultur. Du får et fem sekunders vindu, og så er rommet borte. Da får ikke folk tunet seg inn på det og reflektert etterpå. Det er ofte det som skal til. Det gjelder andre erfaringer i livet også. Vi får håpe albumgreia kommer tilbake igjen. Det er mer mindful, for å bruke et tullete uttrykk, enn å ha musikk som støy på øret mens man leser nettaviser.

– Albumene er ikke laget for å funke på radio med én gang. Det trengs et godt skjønn hos de som lager plattformene, som også er klar over det pedagogiske ansvaret. Det er disse plattformene som skaper vår kultur. Gir de etter for at ting bare skal funke der og da, går mye av substansen ned i dragsuget.

Technics
Forforsterkeren Technics SU-R1 og effektforsterkeren Technics SE-R1. Foto: Geir Gråbein Nordby

 

Hilma blir engasjert når vi snakker om radiostasjoner og deres ansvar til å oppdra lytterne til å høre på ulike typer musikk. Samtidig velger hun ordene med omhu, opptatt av å ikke fremstå som klagende.

– Jeg leste en kronikk skrevet av Mattias Tellez fra Youngdreams, som var en kommentar til P3 og andre radiokanaler, og måten de lister musikk på. Jeg opplever den som fint skrevet og uten hat. I stedet spør den på en saklig måte: “Er dette måten vi vil at ting skal være? Og hvilken oppgave har disse kanalene? Hvilken retning går vi ved å kjøre ting den retningen vi gjør?” Som musiker og skapende artist kan du ikke sutre for ikke å bli lista på radioen. Men man kan likevel spørre, og det synes jeg Tellez gjorde på en respektfull måte. Mange lager musikk som ikke er egnet for radio, men det føler jeg at min musikk gjør. Jeg har ikke tenkt at jeg bevisst går til nisjen. Plata mi føles åpen, synes jeg. Jeg tror mange som lager nisjemusikk føler at det ikke er et bevisst valg bort fra det kommersielle. Man håper at det er folk der ute som klarer å nullstille seg, bort fra at “denne musikken skal vi ikke spille på P3 Gull”. Da jeg leste Tellez, tenkte jeg at dette må man jo kunne snakke om.

Hilma Nikolaisen
Hilma Nikolaisen. Foto: Elvira Nikolaisen

 

 

34 minutter

Albumet Mjusic er ikke veldig langt, bare litt over en halvtime. Visste du da du begynte at plata skulle bli såpass kort?

– Nei, jeg hadde ikke noe tydelig mål om en skive da jeg startet. Først var det bare den julelåta (Merrily Meririly). Da jeg kom i gang med å spille inn, ville jeg jobbe med å lage nytt materiale. Først tenkte jeg at jeg bare skulle gi ut noen singler, for at det skulle være så ferskt som mulig. Men så skjønte jeg at det blir kulere som en plate. Da var det viktig for meg å ikke tenke at det må være ti låter eller tolv låter. Men heller: “hvilke farger skal denne plata romme?” Jeg så for meg hvilke elementer, passasjer og sånt som plata ville trenge. I kjølvannet av noen av låtene lagde jeg noen nye skisser. Da måtte jeg spørre: “ denne låta være med på skiva?” Noen ganger var svaret: “Nei, den bare ramser opp noe som har blitt sagt før.” Alle de åtte låtene som fikk plass har falt naturlig sammen til et album. Det er stemninger og uttrykk som er viktig, ikke at: “Nå skal jeg lage ti låter”.

Jeg har fått med meg at Mjusic var navnet på ditt første band, som du startet med broren din Ivar – som vi andre kjenner som vokalist i band som Silver, The Good, the Bad and the Zugly, og nå nylig Kvelertak?

– Stemmer! Det var i 1987, i en veldig tidlig alder, når jeg og Ivar bare var barn. Vi spilte på kasseroller og ikke trommer, og vi hadde kassegitar. Etter hvert fikk vi trommesett. Jeg finner ikke de kassettene nå, men man hører på rytmene at vi prøver å holde det tight – men plutselig kommer en ut av det, rytmen blir plutselig helt omvendt. Det er helt psykedelisk! ler Hilma.

Hun fortsetter:

– Det ble et ordentlig punkband etterhvert. Vi kalte oss Mjusic, for det var sånn vi trodde det skulle skrives. Vi stusset aldri over det da vi skrev det på kassettene. Og Ivar hadde så fin løkkeskrift! Det tok mange kassetter før vi så at den j-en ikke skulle være der. Fremdeles synes jeg det ser helt naturlig ut når jeg ser det skrevet sånn. Jeg har ikke snakket noe særlig med Ivar om det bandet i ettertid. Men da jeg sendte ham demoen, meldte han tilbake: “Kult, det minner meg om Mjusic.” Og jeg tenkte at, ja, det gjorde det faktisk! Så albumtittelen kom av seg selv.

– Jeg spurte dessuten om Ivar kunne tenke seg å være med å synge og kore på skiva. Det ville han, og han er med på fire sanger. Han har en veldig kompromissløs måte å synge på som jeg synes er et veldig friskt pust!

 

Inspirasjonskilde

– Ivar har vært en stor inspirasjonskilde for meg. Det som gjorde at jeg fikk lyst til å drive med musikk kom derfra. Jeg har ikke spilt i band med Ivar siden. Jeg har hatt lyst til det i de senere årene. Men nå begynte jo han å spille i Kvelertak, så det blir mindre mulighet for det nå. Men dette var det vi fikk tid til sammen denne gangen. Han var med og sang litt, og det var en utrolig fin påminnelse om hvor mye den spillingen med Ivar har hatt å si for min interesse for å lage musikk.

Hilma fortsetter:

– Vi spilte kassetter og hørte på musikk sammen. Vi levde musikk sammen! Så det har jeg fra ham. Når folk spør meg om det å bli diskriminert som kvinne i musikken, så har jeg ikke de erfaringene, og det er fordi jeg sammen med Ivar alltid har blitt regnet med, og blitt stilt de samme kravene til. Alt dette minner Mjusic meg om. Den urkraften.

Produksjonen på Mjusic føles mer bandaktig enn debutalbumet Puzzler. Er det riktig å si?

– Ja, det mener jeg. Den første plata lagde jeg hjemme med trommemaskin, med instrumentene rett i miksebordet. Melodiene og akkordene ble bestemmende. I studio spilte vi det inn veldig effektivt på kort tid, for alt var bestemt på forhånd hvordan det skulle bli. Det skulle låte som det gjorde på demoen jeg lagde hjemme. Så ville jeg ikke bli satt i en bås. Jeg vet at noen hadde noen forventninger om at jeg skulle gjøre det veldig støyete eller rockete, men det ble jo ganske sober punk, den plata.

Hilma Nikolaisen
Hilma Nikolaisen. Foto: Elvira Nikolaisen

 

– Så spilte vi live. Og midt oppi låtene fra det første albumet jammet vi litt på noen riff jeg hadde lagd. Derfra øvde vi inn noen helt nye låter som var viktig at skulle låte friskt. Så jeg gjorde demoene så rå og uferdige som jeg klarte, sånn at når vi skulle spille det inn skulle det vi lagde låte friskt. Det bandaktige kom av at vi hadde spilt mye live, og jeg ville at ting skulle spilles inn veldig akutt.

Men det er ikke spilt inn live?

– Jeg spiller bass på flere låter, fordi han som ellers spiller bass var veldig opptatt med studiene. I stedet for at jeg skulle lære bort låtene til noen andre, så spilte jeg selv. Jeg spiller jo også mange andre instrumenter selv, så det er morsomt at det låter bandaktig.

– Faktisk er det mye som var i de første opptakene som måtte spilles inn på nytt. Da jeg etter hvert i prosessen kunne se konturen av albumet, måtte jeg tilbake i studioet og bytte inn noen av elementene på enkelte låter, da de første elementene ikke passet inn på skiva som den hadde blitt. For at det skulle bli ett samlet uttrykk, var det derfor fint at ikke låtene var stengt. At de måtte være sånn og sånn. I stedet var de åpne så man kunne ta ut elementer og bytte ut. Noen ganger føler man seg ferdig med en låt, men så passer den ikke på albumet, så må man tilbake og skifte ut alt i låta, for å få den til å funke.

Men da må det være vanskelig å bevare punkuttrykket?

– Det kan det. Så man må vite når nok er nok, man må til slutt pushe ting så det ikke blir et fireårs millionprosjekt. Man må kunne se verdien i å wrappe opp Sette utropstegn et sted. Det var viktig å gi ut albumet nå, mens det fortsatt er ferskt for meg, selv om det er strategisk dumt fordi folk allerede har bestemt seg for “Årets beste”-listene. Men dette er 2018-skiva mi, ikke 2019. Dette mener jeg nå, mer enn å skulle fortelle i ettertid “hvordan ting var da” – mens man egentlig er oppi et nytt prosjekt.

Alle gitarene er det du som spiller?

– Ja, så å si. Men det var viktig for meg at låtene vi har spilt live skulle inkludere de andre. Så noen greier spilles av dem. Men jeg har spilt alle sologitarene, det hadde jeg lyst til å gjøre selv. Den tilnærmingen er veldig personlig for meg. Jeg har brukt mye tid på å utforme det, da har jeg lyst til å stå for måten det spilles for. Og når det er en soloplate har jeg lov til det. Selv om jeg har stor respekt for de som gidder å stille opp og spille dette med meg live!

Man snakker gjerne om det vanskelige oppfølgeralbumet. Har du følt noe på det?

– Jeg synes absolutt ikke andreplata har vært vanskelig! Det kommer av at jeg ganske kjapt begynte å lage nye ting. Det var viktig å ikke være fast i den første skiva. Når vi spilte live gjorde vi nye elementer på gamle låter for ikke å stagnere. Og da kom ny musikk ganske kjapt. Fordi første album var såpass sobert var det lett å gå videre. Man blir ikke stuck i sporet sitt. Jeg hadde egentlig lyst til å lage noe nytt med én gang, men så gikk det to år. Det er passe tid, da fikk ting tid til å puste litt.

Hun fortsetter:

– Det ville nok vært vanskeligere hvis jeg låste meg til at det måtte være stilmessig likt den første plata. Men selv om jeg fikk gode kritikker for første skiva, gikk ikke ambisjonene på at det skulle bli en stor kommersiell suksess. Så man får lave skuldre. Det var ikke noe press på andrealbumet. Det er smutthullet med å spille nisjemusikk, det er mest deg selv du skal gjøre fornøyd. Jeg vil gjøre noe som er interessant akkurat nå, og som ikke skal gjentas neste gang. For da er det helt sikkert noe annet jeg har lyst til.

– Den neste tingen jeg skal gjøre selv, gleder jeg meg til. For hva har jeg å si denne gangen? Da knekker man oppfølgerkoden. Og da får jo den forrige plata mer rom og kan være i fred, og stå på egne bein i egen sjanger. Sånn blir jo hvert album også en mer spennende del av et komplett tre fra en artist. På samme måte som sanger på et album er forskjellige, blir jo hvert album også hver sin grein på det treet.

Hilma reflekterer videre:

– Det kunne sikkert vært vanskelig hvis jeg bestemte meg for å gjøre en ny førsteskive. Det skal man ikke gjøre! Så var det da heller ingen salgssuksess jeg måtte følge opp.

 

Radio

På godt og vondt?

– Altså, jeg skulle selvsagt ønske jeg ble spilt masse på radioen! Man vil jo ikke unødvendig bli puttet inn i en nisjeboks. Men jeg har heller ingen lyst til å prøve å glatte ut eller forenkle ting bare for å åpne for et større publikum. Musikken min er ikke forbeholdt et visst publikum, men jeg orker ikke å tenke for mye på hvordan musikken skal selges inn til massene. Man skal i hvert fall ikke gjøre det mens man lager musikken. Plutselig må du leve opp til noe du ikke er. Det blir bare tull, og det er sikkert problemet for mange artister som har begynt smått og plutselig fått stor suksess som må følges opp. Så blir det mislykket fordi man må følge opp noe man egentlig ikke står for. Men, ja, jeg skulle gjerne hatt flere lyttere. Men gleden for enhver liten artist er at man blir så glad for å høre når folk liker det. Jeg fikk forleden en veldig hyggelig melding fra en lydmann, det er veldig kult og jeg hadde nok kanskje ikke brydd meg så mye om det hvis jeg var en veldig stor artist. Jeg blir heller ikke krenket av å ikke bli spilt der og der eller nominert der og der. Ambisjonsnivået mitt er ganske behagelig.

Men det må ha vært deilig med Spellemann-nominasjon for det første albumet?

– Absolutt! Det betød mer for meg enn hva jeg hadde forventet. Jeg har ingen forventninger om noe, men da jeg ble fortalt om nominasjonen var det veldig kult å vite at jeg ble tatt på alvor. Som en bidragsyter. Jeg syntes det var kjempekult, at folk hører på musikken og vurderer det som en kandidat til en pris. Selv om jeg hører folk si den har lite å si, så har den selvfølgelig noe å si på noen plan. Jeg ble kjempeglad for å bli nominert! Veldig mange sa dessuten at det var så mange bra utgivelser det året, at prisen hang høyt. Så det tok jeg absolutt seriøst, og da jeg skulle begynne på andreskiva, visste jeg at folk tar det på alvor. Det gir en sterkere trygghet i at jeg kan stole på at jeg kan lage bra musikk. Og at det er legitimt å gjøre dette. Så, ja, jeg vil absolutt si det ga meg noe. Selv om jeg ikke hadde tenkt tanken før. Det slo meg ikke.

 

Lang sang

Into the Music stikker seg ut som den klart lengste låta. Visste du på forhånd at den skulle bli så lang?

 – Jeg hadde lagd et slags riff jeg syntes var interessant på en veldig enkel måte. Et veldig morsomt riff å spille på gitar, fordi man ikke så lett hører om det er vanskelig, om det er dur eller moll. Så var vi på turné, jeg spilte litt på soundcheck og testet litt. Gitaristen mente han kunne spille riffet gjennom hele låta. Så kunne vi sette markeringer for når trommisen kommer inn, og så videre. På det lengste har vi spilt denne låta som en halvannen time lang jam. Så, ja, den låta visste jeg kom til å bli lang!

Men de fleste låtene er kortere og mer kontante.

– Ja. Election Day Blues med den trestemte gitarsoloen ville jeg skulle være relativt kort, men også veldig masete. At det skulle bli som en karusell som skulle gå og gå. Ofte vet jeg det skal bli en kort låt, men hva skal låta si? Det er essensielt. Hva er kjernen i dette? Hvor mye tid trenger man? Ofte trenger man ikke så mye tid. Det holder ofte med noe ganske enkelt.

 

Rekkefølge

Hva med rekkefølgen på låtene? Er den viktig?

– Helt klart. Bare mellomrommet mellom låtene er en viktig del. Hvor man setter en fade, og deretter hvordan mellomrommet blir har mye å si på opplevelsen av neste låt. Det er en veldig nervepirrende greie å bestemme dette. Først etter denne prosessen ser man plata man har laget. Da er den sementert. Og det vet ikke folk når de bare hører singler!

Hilma Nikolaisen
Hilma Nikolaisen. Foto: Elvira Nikolaisen

 

Kommersiell suksess?

Nisje eller ikke, så må vi avslutningsvis få understreke hvor mye vi digger skiva di, Mjusic, og at vi håper ordet om musikken når fram til mange.

– Takk! Det har som sagt ikke vært et tema under skrivingen av platen. Skal man tenke strategisk på alt, har man bestemt hvordan en plate skal være før den er laget. Det er fint om en plate kan være et avtrykk av dine refleksjoner, og som sitter igjen som et dokument over det du har vært i. Mer enn å være en kalkulert fremstilling av hvordan det mest hensiktsmessig burde vært.

Nemlig.

Har du noe å tilføye?

Velkommen til Lyd & Bildes diskusjonsforum. Vi vil gjerne vite hva du mener. Hold deg til temaet og vær saklig, så slipper vi å slette eller moderere innlegg. Andre spørsmål eller synspunkter rettes til redaksjon@lydogbilde.no.