Anmeldelse: The Politician, sesong 1

Med The Politician gir Netflix oss en serie med et høyst dagsaktuelt fokus: Hvordan politikere benytter seg av alle midler for å vinne valg.

Ambisiøs
Adoptivsønnen Payton Hobart (Benjamin Platt) vokser opp i en av Californias rikeste familier, med to (mindre begavete) tvillingstebrødre, en aldrende far som kun interesserer seg i gamle bøker, og en mor (Gwyneth Paltrow) som er trofekone, og forelsket i en annen kvinne.

Payton går sisteåret på en fasjonabel high school, og har hatt ett mål for øyet siden han var 7 år: Han skal bli USAs president! Dette er ikke noe han har drømt og/eller streber etter, Payton vet at han skal bli amerikansk president som voksen.

Med det ambisiøse målet er hele livsløpet lagt opp deretter, hva han studerer, hvilket college han skal gå på, hva han leser og hvilke venner og kjærester han omgir seg med, er alle en del av masterplanen. Han er overbevist om at elevrådspresident på high school er det riktige springbrettet for neste steg – så nå er det bare å sette i gang kampanjemaskineriet.

https://www.youtube.com/watch?v=6-kdBlzCG7w

Dysfunksjonell familie
Paytons, overfladiske, adoptivfamilie flommer over av penger, består av to hjernedøde stebrødre som pumper jern og sørger for riktig brunfarge, men som må bestikkes inn på college. Noe som Payton nekter – for det kan skade ham i en fremtidig presidentvalgkamp.

Mor i huset elsker alle sine barn, men favoriserer Payton og vil hjelpe ham både med kampanjen og sørge for at han ikke strykes fra testamentet. Paltrow er glimrende som den smånaive, men likefullt fast bestemte, rikmannsfruen som ønsker å opprettholde fasaden, men samtidig dagdrømmer om et bedre liv. Hun hyrer inn River (David Corenswet), for å lære Payton mandarin, men Payton ender opp med å forelske seg i ham.

Samtidig legger hans perfekte kjæreste Alice og hans to valgkampmedarbeidere slagplanen for å vinne valget, noe som inkluderer å slå motkandidaten, River. Sosiale medier og analyser av studentene tas flittig i bruk, og alt gjøres for å tekkes/tilpasse seg velgergrunnlaget. Payton kjøper blant annet hele varelageret hos nærmeste våpenbutikk til skolen, han (later som) kjæresten er utro for å få sympatistemmer, han får en kreftsyk visepresidentkandidat, Infinity (Zoey Deutch) når gutten fra Haiti takker nei, og presser frem en tår under taler når det virker riktig.

Speil av virkeligheten
The Politician er et fascinerende, og samtidig forbannet morsomt, speil av politikk generelt, og valgkamper spesielt. I særdeleshet USA, men her er det mengder av likhetstrekk til hvordan valgkamper foregår i Norden også.

Serien gir et fascinerende innblikk i hvor kynisk valgkampmaskineriet er, der spinndoktorer hele tiden skal tilpasse/forme budskapet, sosiale medier brukes til å tweake virkeligheten, kandidatene tilpasser meninger og ytringer til velgergrunnlaget og kandidaten fremstår som en polert, perfekt utgave av et supermenneske. Payton er tidvis en kynisk miniutgave av selveste Francis Underwood (House of Cards), men han har ikke rukket å bli fullt så en kynisk jævel, ennå…

Persongalleriet er interessant og krydret med herlige biroller som en fullstendig manisk, og kynisk, Jessica Lange, som Infinitys bestemor, og Paytons outrerte foreldre til Rivers avstumpede kjæreste Astrid. Jevnt over solide skuespillerprestasjoner, der vi spesielt vil fremheve Platt, Lange og Boynton.

Plottet er spennende og underholdende med et intelligent manus, som holder en god balanse mellom drama og komedie. Midtpartiet svikter dessverre, der det blir for repeterende og serien trår vannet – før det igjen tar seg opp mot sluttfasen; godt hjulpet av friskt blod som Bette Midler.

The Politician bør appellere til alle som er middels politisk interessert, og med sin smarte setting, vil nok en del ungdommer fascinert av livet på high school også ha glede av serien. 4 sterke stjerner – vi gleder oss allerede til en mer juicy oppfølger.