: En slapp og usammenhengende affære

Jo Nesbø er en av Nordens definitivt bestselgende forfattere. Hans krimserie om den forsofne politimannen Harry Hole er oversatt til mer enn femti (!) språk, og etter suksessen med Hodejegerne var det kun et tidsspørsmål før Hollywood banket på døren.

SCORSESE PÅ BANEN
I 2011 kom selveste Martin Scorsese med et ønske om å regissere Snømannen (den syvende boken i Hole-serien). Etter hvert hoppet Scorsese av, men fortsatte (sammen med Nesbø) som én av 13 produsenter, og overlot regijobben til svenske Tomas Alfredson (Muldvarpen).

Så det er sagt med en gang, vi har ikke lest boken, ei heller noen av de andre i Hole-serien, men om kvaliteten på filmen gjenspeiler bøkene, er vi glad til.

KRIMKLISJEER SOM PERLER PÅ EN SNOR
Harry Hole er en av de mest erfarne etterforskerne i Oslo-politiet, og har alle de karakteristiske klisjeene som tilfaller antihelter innenfor krimgenren. Han er, selvsagt, sterkt alkoholisert (noe sjefen hans vet godt om, men dekker over), arbeidsnarkoman, han sliter med å bli i langvarige forhold, bor i et muggent HØL av en leilighet og jobber tidvis utradisjonelt, det vil si på kant med regelverket. Så langt, så greit – dette kommer tross alt med premisset, og skyldes nok i all hovedsak opphavsverket.

Fra Bergen overføres etterforskeren Katrine Bratt (Rebecca Ferguson, Mission: Impossible – Rogue Nation), med en bunke uoppklarte drapssaker der fellesnevneren er kvinner med barn. Det blir tidlig klart at Katrine skjuler noe for Harry. Samtidig mottar Harry et merkelig brev fra en som åpenbart holder øye med ham, signert med en snømann. I bakgrunnen jobber den sleske finansmannen Arve Støp (J.K. Simmons) med å sikre Oslo neste ski-VM.

 

BILLEDSKJØNN NORSK NATUR, MEN…
Snømannen byr på vakre naturbilder fra et billedskjønt Norge, og kan sikkert bidra til økt turisttilstrømning. Men historien vi serveres er søkt, lite troverdig og ufattelig lite spennende. Hole jakter tross alt på en bestialsk seriemorder, men dramaturgien er som tatt rett ut ifra kardiogrammet til en døende hjertepasient.

Alfredson uttaler selv, i et intervju med NRK, at de fikk det alt for travelt under innspillingen, slik at de manglet 10-15 % av historien når de skulle sette den sammen i klipperommet. Noe filmen da også bærer preg av.

Selve politiarbeidet er nærmest en parodi, der man ramler over løsninger og svar. Noe av det «morsomste» er hvordan de kommer frem til når morderen slår til – fellestrekkene er at den første snøen faller; som om ikke det må være én av hundre andre fellesnevnere. Brikkene bare faller på plass, uten at vi som seere blir med på prosessen. Ofte blir vi sittende med et stort «hvorfor?».

HALTENDE TEMPO
Det hele lunter avgårde med en usammenhengende handling, der mange ting skjer uten forklaring og/eller oppfølging. Det er godt mulig at boken er så omfattende at den ville egnet seg adskillig bedre som TV-serie, men, det bør være fullt mulig å få et godt filmmanus ut av bestselgerboken.

Teknologisk virker det som om Snømannen er satt til 1990-tallet. Harry er fullstendig blåst av banen over at doktoren kan bestille en resept via mobiltelefonen (!), mens Oslo-politiet nettopp har investert i ny «banebrytende» teknologi: En forvokst ultrabook/nettbrett, som både kan lagre filer, være online og ta opp film (!).

Skuespillerne leverer jevnt over bra, men Val Kilmer er en vandrende katastrofe. Hva i all verden tenkte de på?! Michael Fassbender derimot er solid som den slitne, hardtarbeidende politimannen, som aldri gir opp.

 

Fassbender, med filmer som Macbeth, 12 Years a Slave og The Light Between Oceans på CV-en, er en av dagens fremste karakterskuespillere. Til tross for det slappe, og grunne, manuset gir han sårt tiltrengt liv til Harry Hole. Rebecca Ferguson gir et overbevisende inntrykk som hans sparringspartner, og Chloë Sevigny, som norsk redneck, er en ren fornøyelse.

 

MIDDELMÅDIG
Alt i alt er vi mest forundret over hvordan man med et så godt utgangspunkt, og så dyktige mennesker både foran og bak kamera har maktet å få til et så fullstendig middelmådig produkt. Snømannen minner om en 13-på-dusinet påskekrim med lavt budsjett og lave ambisjoner. Skuespillerne og foto trekker opp.

Mye av forklaringen ligger nok i for dårlige forberedelser, samt 13 produsenter som alle vil ha sin mening hørt. Det vi servers er en overraskende kjedelig dramaturgi og fravær av spenningskurve.

Med tanke på ressursene, og personene, bak denne storsatsingen så er det et utrolig skuffende resultat. Og argumentet om at amerikanerne ikke makter å formidle nordisk krim på en autentisk måte holder ikke; noe som kraftig ble tilbakevist med den aldeles fortreffelige The Girl With the Dragon Tattoo. Nei, Snømannen fortjener ikke mer enn 3 svake, middelmådige, stjerner. Om det er god krim du er på jakt etter, se heller en sesong med Bosch.