annonse

Anmeldelse:
Western Stars

Protagonisten krasjer inn i livets harde realiteter

Nok en gang tar rockeren Bruce Springsteen karrieren inn på et sidespor – og hvilket sidespor!

Musikk
Western Stars

Med Springsteens 19. studioalbum, som utkom i juni, gir han oss et av sine aller beste album på mange år – og den 46-årige karrierens nydeligste lydspor. Nå er den unike filmen, Western Stars her.

Californisk pop
Da unge Bruce Springsteen vokste opp i det lille huset i Freehold, New Jersey, i et hjem uten litteratur og nevneverdig kulturell tilstedeværelse, var det moren som brakte musikk og glede inn i det ofte tungsinnede Springsteenske hjem.

Ut fra transistorradioen på kjøkkenbenken strømmet det svulstige popperler fra croonere som Burt Bacharach, Glen Campbell, Jimmy Webb, The Beach Boys, Frank Sinatra og Roy Orbison. Det er fra denne sounden Springsteen har hentet den musikalske inspirasjonen til lydbildet på Western Stars – et album som Springsteen selv har kalt sitt smykkeskrin.

«It’s connected to my solo records writing-wise, more Tunnel of Love and Devils & Dust, but it’s not like them at all, just different characters living their lives.»

Det evige ørkenlandskapet
Med Western Stars tar The Boss med lytterne/seerne ut på en reise til det forjettede land, med «evig» solskinn og utømmelige muligheter – til arbeid, frihet og et lykkelig (?) liv.

Amerikanerne har alltid «gone West» for å søke lykken og en ny fremtid. Dette er pionerenes og mytologiens landsdel, en del av landet musikeren fra New Jersey allerede som ung fant tiltrekkende, og etter hvert søkte tilflukt i.

annonse

Som Springsteen så treffende beskriver i sitt Broadway-show i det han introduserer The Promised Land:

annonse

«The country was beautiful, and I felt a great elation at the wheel as we crossed the western desert at dawn. The deep blue, purple shadow canyons, pale yellow morning sky, all of its color drawn out, leaving just the black silhouetted mountains in your rear view mirror. And then with the eastern sun rising at our backs, the deep reds and the browns of the plains and the hills came to life slowly in front of us. Our palms turned salty white on the wheel from the aridity. (…) Just sky, sky, sky, and more sky. Lowering on the two lanes of black top, and disappearing into nothing. My favorite thing. (…) All felt like home to me. And I fell into a lasting love affair with the desert

Bruce Springsteen – Western Stars (Foto: Warner Bros)

Springsteen har, musikalsk, ofte oppsøkt dette landskapet, ikke minst i dystre The Ghost of Tom Joad (1995) som fokuserer på migrantene som strømmer inn fra Mexico til landet med utømmelige fremtidsmuligheter – men som alle (lenge før Trump truet med å bygge en mur) opplever å få drømmene, og livene, knust.

Også albumet Devils & Dust (2005) og klassikere som for eksempel Badlands, The Promised Land og This Hard Land tar oss med ut i vestens evige landskap, der naturen i seg selv blir en viktig karakter i mannens kamp for tilværelsen. Springsteen forsøker å utdype den kompliserte konflikten mellom menneskets iboende utferdstrang og den trygge (klaustrofobiske?) familietilværelsen.

Western Stars reiser hans karakterer ut i ørkenen, ut i det varme solskinnet – på jakt etter en form for forløsning og frelse, på flukt fra hjertesorg, et uoppfylt liv, brustne illusjoner og dype depresjoner.

annonse
Bruce Springsteen – Western Stars (Foto: Warner Bros)

Ved veiens ende
I 1975 skrev den unge rockeren om protagonisten som kun hadde en eneste drøm: Å komme seg bort fra den dødsdømte lille hjembyen, ta ut på landeveien og bare kjøre bort i evigheten (Born to Run), men mannen som søkte lykken i Thunder Road har på Western Stars nådd blindveien – og han finner definitivt ingen gryte av gull ved enden av regnbuen. Tvert imot, det han finner er hardt arbeide, depresjon, tristesse, kjærester og fruer som forlater ham og knuste illusjoner.

Nå er protagonisten på evig streif langs den støvete og humpete landeveien, på søken etter en form for gudbenådet forløsning. Stort sett er det sanger uten særlig håp om akkurat dét på albumet/filmen, men stundom er det glimt av håp; som på Tucson Train, om mannen som rømmer fra depresjon, et ekteskap i evig konflikt og utilfredsstillende arbeidsliv.

Han flykter til ørkenlandskapet i Arizona, skaffer seg fysisk arbeide («Hard work’ll clear your mind and body»), mens han venter på at eksen skal komme rullende inn på stasjonen, med 17:15-toget. Håpefullt avsluttes sangen med «Here she comes…» Om hun noensinne dukker opp, vites dog ikke.

Voldsomt musikkbilde
Produsenten på Western Stars er, nok en gang, Ron Aniello, som Springsteen har jobbet mange ganger med de siste årene. Her gir han sangene et voldsomt, nærmest operistisk, musikkbilde, med mengder av stryke- og blåseinstrumenter og et spennende countrypreg. Et musikalsk uttrykk som kler tekstene som hånd i hanske, og bringer minnene mange tiår tilbake, til Phil Spectors «Wall of Sound»-arrangement.

Her er rocken lagt på hylla, det er singer-songwriter og country som står i fokus i det The Boss geleider oss inn i sitt golde ørkenlandskap. Crooneren Springsteen kommer til sin fulle rett, med fløyelsmyk stemme, akkompagnert av pedal steelgitar, akustisk gitar, duse trommer og nydelige strykere – der den kraftfulle vokalen likefullt står i sentrum.

Lydbildet på låten er fengende, mektig og nærmest sakralt i det Springsteen synger på sitt vareste. Det er vakkert, smooth og illustrerer godt det vidåpne, golde landskapet personene i sangene befinner seg i. Tekstmessig glir det, heldigvis, aldri over i klisjeer, selv om enkelte av tekstene er farlig nær.

Det fantastiske tittelsporet, albumets beste låt, forteller historien om en svunnen tid, iscenesatt av en fallert B-skuespiller som ble kjent for å ha blitt skutt av John Wayne i en film fra Hollywoods gullalder. Nå huskes han best for kredittkort-reklamefilmer, og drømmer om at «the western stars are shining bright again»; en karakter som tatt rett ut ifra Quentin Tarantinos Once Upon a Time… in Hollywood.

Engangs fremførelse
Allerede før albumet kom ut hadde Bruce Springsteen bestemt seg for at han ikke skulle turnere med Western Stars. Første gangen siden nedstrippede Nebraska (1982) at han ikke tar et album ut på landveien.

Like fullt ønsket han å få musikken ut til et større publikum, slo av en prat med mangeårig samarbeidspartner, regissør Thom Zimny, og kom frem til at de skulle spille inn en liveversjon. Etter hvert utviklet livedokumentaren seg til noe annet, noe mer.

Bruce Springsteen – Western Stars (Foto: Warner Bros)

Som location ble den hundreårige låven på hans ranch i Colts Neck, NJ, valgt som innspillingssted. Men Springsteen ville noe mer enn «kun» å fremføre sangene. Som The Boss selv har uttalt ser han på Western Stars-filmen som den avsluttende biten i sin trilogi; en trilogi som begynte med biografien, fortsatt med de personlige Broadway-showene og kulminerer med filmen.

Ut i ødemarken i det golde westernlandskapet bar det, til Joshua Tree nasjonalpark, der Springsteen får sette ord og bilder på sine emosjonelle tekster, sitt eget liv, samliv, mislykkethet, den fryktinngytende, altoverskyggende alderdommen, redsler, demoner og håp.

Det hele krydres med personlige videoer fra et langt og innholdsrikt liv, der ikke minst hans forhold til fruen står i fokus. Sentimentalt? Ja visst, men på den annen side så definitivt ikke. Her ser han tilbake på et komplekst liv fylt av, åpenbar, kjærlighet og forpliktelse, men han etterlater samtidig ingen tvil om at kjærligheten kommer med en bakside av medaljen.

Bruce Springsteen – Western Stars (Foto: Warner Bros)

«We all have our broken pieces. Emotionally, spiritually, in this life nobody gets away unhurt. We’re always trying to find somebody who’s broken pieces fit with our broken pieces, and something whole emerges.»

Foto (Joe DeSalvo) er enestående, sobert og blendende vakkert i det unike landskapet – et landskap for evigheten og de store tanker. I den intime, katedralaktige låven fanger Zimny ham på en høyst personlig og nærgående måte; i det han zoomer inn på hans furet, værbitte ansikt er nærmest som å bli invitert inn i stuen til Sjefen for å høre ham synge for akkurat deg!

Zimny mestrer sin profesjon og vet å båndlegge Springsteen, han lar ham ikke komme med endeløse monologer, men såre, ettertenksomme og vittige anekdoter om levet liv innimellom sangene. Monologer som utdyper sangene, binder dem sammen, men som også innbyr seerne til å stille spørsmål. Regien har de denne gangen delt på.

På liveinnspillingen blir de personlige sangene enda mer upolerte og rå, de føles nesten mer ekte og personlig, og får nytt liv. Gjestene er kun noen få venner og nære bekjente.

Bruce Springsteen – Western Stars (Foto: Warner Bros)

På flere av sangene deler også Springsteen mikrofonen med sin kone, og bandmedlem, Patti Scialfa Springsteen, samt et 30-manns stort strykeorkester. Spesielt på Stones (om alle løgnene man har fortalt opp igjennom livet) er det nærmest som et personlig skriftemål fra ham til sin livspartner og sjelevenn.

Fortapte, ensomme menn
Om den musikalske stilen er ganske så u-Springsteensk, så er definitivt ikke tematikken det. Det er biler, den åpne landeveien, folk nederst på rangstigen med varierende grad av suksess i kjærlighetslotteriet – men denne runden er de fleste av dem resignerte.

«This is my 19th album, and I’m still writing about cars!»

Dette er menn som har blitt sviktet, eller selv har forlatt sine (engang) kjære, som i Stones: «I woke up this morning with stones in my mouth, You said those were only the lies you’ve told me, Those are only the lies you’ve told me». Eller i There Goes My Miracle, der personen først anklager kjæresten: «There goes my miracle, Walking away, walking away, Look what you’ve done», før selverkjennelsen synker inn: «Look what we’ve done».

Mange av tekstene slutter identisk med hvordan de starter, for å vise at karakteren står i ro eller går i ring, det er ingen bedring eller lykkelig slutt, der de er «fanget» i misæren i ødemarken: «I woke up this morning, just glad my boots were on.»

Alle har opplevd kjærlighetens bakside, med knuste hjerter og bitter sorg. Metaforene vender stadig tilbake til solen, i det den konstant synes å gå ned for våre sårede hverdagsmennesker, som i There Goes My Miracle, Sundown («I drift from bar to bar, here in lonely town, Just wishing you were here with me, come sundown»), og ikke minst, i en av hans mest personlige sanger noensinne, Hello Sunshine.

Hello Sunshine, won’t you stay…
Springsteen selv hevder at han (som oftest) ikke skriver direkte selvbiografiske sanger, men at det selvsagt er elementer av eget levet liv i låtene og karakterene.

Etter å ha lest hans særdeles utleverende selvbiografi (Born to Run), hvor han ufordekt forteller om perioder med dype depresjoner, og med tanke på at brorparten av låtene er skrevet for 7-9 år siden, i en av musikerens mørkeste perioder, er det uunngåelig å tenke på privatpersonen Bruce Frederick Joseph Springsteen i det han på såre Hello Sunshine synger:

«Had enough of heartbreak and pain, I had a little sweet spot for the rain, For the rain and skies of gray, Hello sunshine, won’t you stay. You know I always liked my walking shoes, But you can get a little too fond of the blues, You walk too far, you walk away, Hello sunshine, won’t you stay.»

En mann som har opplevd sin del av gråværsdager, som nå aner et lite glimt av solskinn i tilværelsen, og nærmest ber på sine knær om at solskinnet skal bli. Ensomheten og den øde landeveien har alltid vært som en magnet for ham, men i det alderdommen kommer og selvinnsikten øker, så innser han at man faktisk ikke kan løpe fra seg selv.

Kameraet zoomer inn på Springsteen, uttrykket i øynene hans, rynkene som strammer seg og sårheten i stemmen forteller oss at dette er noe han personlig vet noe om.

Selvbiografisk
Som traileren sier så inviterer Springsteen deg inn, inn i musikken, hans musikalske verden, hans private låve – men også hans høyst private sinn.

The Boss er usedvanlig selvkritisk, utleverende og viser selvinnsikt i filmen.

«The older you get the heavier that baggage becomes that you haven’t sorted through, so you run – I’ve done a lot of that kind of running.»

I Western Stars tar han den mentale vårrengjøringen i full åpenhet. Her river han det mytologiske amerikanske rockeikonet, den konstruerte karakteren «Bruce Springsteen» ned fra pidestallen, menneskeliggjør ham, med alle karakterbrister («If I loved you, I tried to hurt you») og mangler, og erkjenner at han bare er en helt vanlig mann – som har levd et helt usedvanlig liv.

Bruce Springsteen – Western Stars (Foto: Warner Bros)

Like fullt er paradokset at også i Western Stars spiller personen Bruce Springsteen en karakter, den ensomme Marlboro Man-aktige cowboyen på jakt etter kjærligheten, forløsningen og meningen med livet. Hvor karakteren/ikonet/nasjonalskatten «Bruce Springsteen» slutter og privatpersonen Bruce Springsteen begynner er mer uklart, men at denne filmen, sammen med selvbiografien og hans Broadway-show er hans mest personlige prosjekter er det ingen tvil om.

Vi serveres nærmest destruksjonen av karakteren Bruce Springsteen, steg for steg, det hele akkompagnert av hans nydeligste musikalske spor og dyptpløyende, høyst personlige, tekster. Tekster som forteller oss om ham, og personer generelt, men ikke minst, i sine beste øyeblikk, kan fortelle oss noe om oss selv – noe som gir filmen mening og resonans langt utenfor den store kjernen av Springsteen-fans.

Bruce Springsteen – Western Stars (Foto: Warner Bros)

Albumets tematikk
I en tid da folk strømmer og det er singler som dominerer, er det befriende at noen musikere fortsatt streber etter å presentere oss en helhetlig, sammenhengende historie, over 10-15 låter.

Med unntak av den forglemmelige High Hopes har Springsteen alltid holdt albumets fortreffelighet, med en gjennomgående historie og en naturlig, dramaturgisk oppbygging, høyt.

Det sagt, så har han vel ikke vært tematisk siden The Ghost of Tom Joad (1995) og Tunnel of Love (1987), begge album som Western Stars drar veksler på.

Fortellingen tar til i det den håpefulle står og haiker langs den støvete landeveien («I’m a rolling stone, just rolling on, catch me now, tomorrow I’ll be gone»), han kommer frem og treffer livets harde realiteter i «drømmelandet», mens han til slutt sitter desillusjonert og deprimert, frarøvet for drømmen og ber om at den lille fliken av solskinn ikke skal forlate ham i det han sjekker inn på triste Moonlight Hotel – mens han drukner sine sorger i en flaske Jack Daniels.

Bruce Springsteen – Western Stars (Foto: Warner Bros)

Hitch Hikin’ kunne vært hentet rett ut fra sangboken til Woody Guthrie, her er det også spor av unge Bob Dylan. På nydelige Waiting on a Miracle er det som å høre selveste Roy Orbison i det Springsteen nærmest synger i falsett, mens Somewhere North of Nashville bringe tankene tilbake til Merle Haggard.

Nydelig, og såre, Drive Fast (The Stuntman) er den naturlige oppfølgeren til The Wrestler, som Springsteen skrev til Mickey Rourke-filmen The Wrestler (2008).

Det lettbente Sleepy Joe’s Café er det golde ørkenlandskapets motpart til New Jerseys Mary’s Place. Her kommer de slitne lastebilskjørerne og bikerne og blåser ut litt damp over en øl, fredag kveld, mens de legger ukens arbeidsøkt bak seg. Typisk Springsteen-tematikk, men musikalsk ikke høydepunktet.

Sangene som får et størst musikalsk løft fra album til film er Stones, Chasin’ Wild Horses, Sleepy Joe’s Café og sakrale Hello Sunshine.

Avslutningsvis får vi i filmen en coverlåt, selveste Rhinestone Cowboys i en leken versjon av Campbell-klassikeren – og ringen er sluttet.

Western Stars_8Western Stars_3Western Stars_4bruce-springsteen-western-stars-movie-imagebruce-springsteen-western-stars-movie-imageWestern Stars_9Western Stars_10bruce-springsteen-western-stars-movie-imageWestern Stars_12Western Stars_17Western Stars_18Western Stars_19Western Stars_20Western Stars_24Western Stars_26Western Stars_27Western Stars_29Western Stars_30Western Stars_31Western Stars_25Western Stars_32
<
>
Bruce Springsteen - Western Stars (Foto: Warner Bros)

The Boss’ personlige, og utleverende, triumf
Du har aldri sett en musikkdokumentar som Western Stars. Når Springsteen sammenkobler sangene med hans personlige liv og opplevelser oppstår magi, legg til en nydelig musikalsk fremførelse og du har pièce de résistance!

«I’ve spent 35 years trying to learn how to let go of the destructive parts of my character. And I still have days when I struggle with it.»

Der rockere på hans alder (Springsteen fylte 70 (!) i september) i beste fall reiser på turné og spiller gamle hits, har rockeren fra New Jersey, og «Amerikas sjel», gang på gang maktet å fornye seg og sitt musikalske bilde.

Bruce Springsteen – Western Stars (Foto: Warner Bros)

Med Western Stars gir han oss et av sine aller beste album, definitivt hans beste siden Tunnel of Love – og en av årets mest bemerkelsesverdige filmer. I det historiene utfolder seg på lerretet gir de et glimt av lys i mørket, og innsikt i kampen mot hans personlige demoner. Det i seg selv er slettes ingen liten bragd fra en aldrende trubadur.

«Tonight the western stars are shining bright again» – musikeren Springsteen står som et fyrtårn ved deres side. 6 stjerner.

Lyd & Bildes utsendte på Western Stars-premiere i Oslo (Foto: Lyd & Bilde)

 

  • Kino / Blu-ray
  • Release: 29. november 2019
  • Regi: Thom Zimny, Bruce Springsteen
  • Med: Bruce Springsteen, Patti Scialfa Springsteen
  • Genre: Musikk
  • Land: USA
  • År: 2019
  • Tid: 1:23 t.
  • Karakter: 6

Das große und das kleine Stachelschwein (1999)
N/A|Animation|N/A
Rating:
N/A
annonse

Les også

Johansson og Driver imponerer!

Scarlett Johansson og Adam Driver gir alt i en opprivende skilsmissefilm, slik kun amerikanerne gjør det.

Adrenalinjunkies!

De to muskelbuntene fra Fast & Furious-serien har fått sin egen spin off, uten at vi hever Champagneglassene av den grunn.

The Boss’ personlige, og utleverende, triumf

Nok en gang tar rockeren Bruce Springsteen karrieren inn på et sidespor – og hvilket sidespor!

Hjelp! Spider-Man drar på Europa-ferie

Spidey er tilbake, og det i sin mest sjarmerende utgave noensinne.

Vaklende jordskjelv

Vikander gjør jobben i en overraskende retningsløs film uten evne til å engasjere.

Siste kveld med (mafia)gjengen

Mesterregissør Martin Scorsese gir oss med The Irishman en av sine beste filmer på flere tiår, og en umiddelbar episk klassiker.

Slipp dem fri!

Nye skuespillere kaster nytt lys over den myteomspunne Windsor-familien i en storslagen tredjesesong av The Crown.

Action-Ryan!

Jack Ryan er tilbake – og denne gangen har han lagt sin analytiske hjernehalvdel til side.

Heeeere’s Johnny!

Stanley Kubrick er fortsatt, 20 år etter sin død, en av tidenes mest spennende regissører. Når høstmørket nå senker seg kommer hans grøsserklassiker i nyoppusset, og forlenget, versjon.

Superagenter på tomgang

Tørrvittig, men det tar definitivt aldri helt av i den fjerde MiB-filmen.