For litt over en uke siden slapp rockelegenden fra Freehold, New Jersey, Bruce «The Boss» Springsteen, en mastodont av en samleboks med hele syv uutgitte, komplette album fra sin mangslungne karriere.
De 83 sangene (som stammer fra 1983-2018) på Tracks II: The Lost Albums har ligget nedstøvet i The Boss’ hvelv, der han dekker et usedvanlig bredt musikalsk register. Fra lowfi popmusikk, til synthpop, rock, country, sveipende filmmusikk, smoothe croonertoner og sågar mexicanske mariachirytmer fra Sjefen.
Hele boksen forteller hvor versatil han er som musiker, og utbroder alternative veier karrieren kunne tatt.
En aldrende rocker trasker hvileløst videre langs den støvete landeveien
Den 23. september fyller Springsteen 76 år – men, alderen til tross, så hviler den erkeamerikanske rockeren så visst ikke på sine laurbær. The Boss har de siste tiårene vært en av de store artistnavnene som har tilbrakt mest tid på landeveien; reisende verden rundt enten solo eller med sitt E Street Band for å spre sin musikkskatt.
Lyd & Bilde kom igjennom «perleporten», og var lettere euforisk tilstede under konserten i Baltimore, den 7. april 2023. En av de første showene for den pågående verdensturneen.
Senest i fjor sommer kunne vi nordboere se den ikoniske rockeren, og hans elektriske E Street Band opptre i Odense, Helsingfors, Stockholm (hvor L&B var tilstede) og Bergen.

På grunn av pandemien gikk det (med unntak av sine unike Broadway-shows, 2017-2018) hele seks år mellom Springsteens siste turné (The river Tour) og den pågående verdensturné. Turneen sparket The Boss i gang i Florida, den 1. februar 2023 – og (foreløpig) siste konsertdato er Milano.
A man on a (political) mission!
Under konserten i Baltimore i forfjor serverte The Boss en herlig miks av gamle klassikere, mer obskure fanlåter, samt sanger fra hans to nyeste album (Letter to You og Only the Strong Survive). Hele 26 sanger, over 2:47 timer, ble det plass til.
Dødsfallet til band-kompisen George Theiss (fra Springsteens første Band, The Castiles) var den utløsende kunstneriske faktoren for skriveprosessen som munnet ut i Letter to You-albumet. Erkjennelsen av at Springsteen nå er siste mann i live fra originalbandet var en rød tråd gjennom de første to årene av turneen. Der konsertene (spesielt førsteåret) var preget av en usedvanlig fastsatt setliste.
Under den bitre erkjennelsen av at det nå sitter en narsissistisk, inkompetent og gjennomkorrupt fascist i Det ovale kontor, har Springsteen omdøpt årets del av turneen til «Land of Hope and Dreams Tour» – der han hver kveld siden turnéåpningen i Manchester har hamret løs på Trump-regjeringen og den tannløse Kongressen som lar Trump få herje fritt som en eneveldig «konge».
Springsteens budskap er at selve det amerikanske demokratiet er truet, og at folket nå må våkne opp! I sine monologer under konserten i Milano sparer han så visst ikke på kruttet, har lagt den diplomatiske innpakningen på hylla, og har til og med fått oversatt talene til italiensk som ruller over storskjermen bak scenen.
In my country, they’re taking sadistic pleasure in the pain that they inflict on loyal American workers, they’re rolling back historic Civil Rights legislation that led to a more just and plural society, they’re abandoning our great allies and siding with dictators against those struggling for their freedom.
They have no concern or idea of what it means to be deeply American. The America that I’ve sung to you about for 50 years is real, and regardless of its faults, is a great country with a great people.
Og de nærmere 76.000 euforiske italienere (samt mange tilreisende) er så visst med på budskapet fra The Boss – det er da heller ingen hemmelighet at «Trump the Dump» er relativt lite populær blant europeere.
Setlisten er da også dramatisk endret fra 2023 og ’24. I år er det Land of Hope and Dreams, Death to My Hometown, Long Walk Home, House of a Thousand Guitars, My City of Ruins og Chimes of Freedom som er konsertenes hjørnesteiner. Alle sanger som på forskjellige måter tar opp temaer som menneskerettigheter, demokrati, politisk forfall og korrumperte statsledere.
Men, i kjent lyrisk stil, er det et (lite) glimt av håp mot slutten av sangene. En iboende stahet og troen på menneskeheten og det amerikanske folkets motstandsvilje og utholdenhet. The Boss proklamerer at han er overbevist om at USA skal komme igjennom, også, denne krisen.

Det har aldri vært en hemmelighet at Springsteen har sympatisert med demokratene, men under årets turné har han så til gangs kastet silkehanskene og fyrer av en bredside mot det Republikanske partiet generelt, og dets ubestridte diktator spesielt. Noe som, selvsagt, har fått den «fintfølende» Trump til å sparke tilbake – og indirekte truet med å nekte ham innreise.
Som Springsteen så nøkternt og utilslørt formulerer seg:
In my home, the America I love, the America I’ve written about that has been a beacon of hope and liberty for 250 years, is currently in the hands of a corrupt, incompetent, and treasonous administration.
Tonight, we ask all who believe in democracy and the best of our American experience to rise with us. Raise your voices against authoritarianism and let freedom ring.

Smittende livsglede – «Our Love is Real»
Men (det høyst forståelige) agget mot Trump til tross, og den klare røde alvorstråden i årets turné, så er det fortsatt det musikalske som står i senter for den brennende hete kvelden i Milano. Etter nærmere 60 år på landeveien, er det fortsatt relevans, liv og vitalitet i et Springsteen-show anno 2025?
Ja! Fra første strofe fyrer Springsteen og bandet av på alle sylindre – og et euforisk, hoiende, klappende og dansende publikum er med på notene til My Love Will Not Let You Down. Og undertegnede har da vært tilstede på noen Springsteen-konserter opp igjennom årene, hvorav mange av dem med et ekstatisk publikum i USA; men italienerne tar prisen for å være blant verdens mest entusiastiske og medrivende publikummere – og det smitter over på gjengen på scenen.
Arrangørene har gjort i stand tekstkunst på tribunen der øvre langside danner den ikoniske hyllesten til New Jerseys store sønn (med italienske aner på morssiden): «Our Love is Real» lyser mot bandet i de de går på scenen.

Brått (på slaget 20:00) står rockeikonet fra The Garden State der, midt på den enorme scenen i ikoniske San Siro Stadium. Uforskammet fresh og fortsatt (tilnærmet) evigung. Håret er kortklipt og mannen har blitt sølvrev og furet i det solbrune ansiktet, men smilet er like bredt og imøtekommende som alltid.
Fysikken har blitt litt stivere enn før, og nei, han henger ikke lenger opp ned i mikrofonstativet, sklir bortover scenegulvet på knærne, danser med rødmende ungpiker eller surfer på publikum. Men den unike spillegleden, stemmeprakten, gitarferdighetene og den litt udefinerbare, enestående scenetilstedeværelsen er så definitivt fortsatt der.
Staminaen er til å ta av seg hatten for, fullstendig uten pause holder han tempoet opp konserten igjennom, uklanderlig antrukket i hvit skjorte, vest (!) og slips – og det i 37 grader. Gang på gang tar han turen ned til publikum og lar seg omfavne av blodfansen.

Engasjementet og lidenskapen er upåklagelig, og det smitter over på den brogete gjengen som bistår Springsteen, slik at vi alle skal få et etterlengtet avbrekk fra hverdagen, litt trøst, livsglede, minner til ettertanke; og tre timer senere forlate stadion som (for en stakket stund) et lykkeligere menneske.
Bredt musikalsk spenn
Springsteen styrke som låtskriver og konsert-connoisseur har alltid ligget i spennet mellom det dypeste alvor, rytmisk pumpende rock og livsbejaende sanger. Du skal gråte, le, mimre, synge med, bli begeistret, svette og danse deg igjennom en helaften med The Boss.
Den karakteristiske, hakket mer rustne, stemmen skinner fortsatt, og rockeren imponerer vel så mye på bombastiske My Love Will Not Let You Down og Rainmaker som såre My City of Ruins og Thunder Road.
Et av de absolutte musikalske høydepunktene er House of a Thousand Guitars. En låt som fikk et ganske så pompøst og svulstig arrangement på Letter to You-albumet, står her skinnende frem i en ny og totalt nedstrippet versjon. På mange måter har den tatt plassen til Last Man Standing som konsertens bro. Bruce trer frem, mutters alene, i lyskjeglen, trakterer nennsomt sin akustiske gitar, og messer ut:
The criminal clown has stolen the throne
He steals what he can never own
May the truth ring out from every small town bar
We’ll light up the house of a thousand guitars
Og et stillferdig og andektig publikum er aldri i tvil om hvilken despot rockeren synger om.
Balansegang mot reisens slutt
Det skal sies at det er en kunst, og en hårfin balansegang, å mikse et politisk budskap så kraftig inn i en rockekonsert – spesielt med tanke på at politikeren han angriper styrer et land langt fra Italia og Europa. Likevel kommer Sjefen unna med det, ikke minst fordi vår egen politiske hverdag er så infisert at Trumps mange infantile krumspring, men også fordi The Boss har troverdighet og åpent anerkjenner at han snakker om et «lokalt», nasjonalt problem, men makter å gjøre budskapet universelt.
Dessverre får vi ikke en eneste låt fra Tracks II (en seig rocker som for eksempel Rain in the River ville glidd rett inn), men det materialet har han muligens spart til en kommende soloturné – for dette kan meget godt være farvel med de eksplosive, maratonaktige E Street Band-konsertene.

Kjernen i the E Street Band pusher 70 (og vel så det), og er fortsatt blant de beste «bar-bandene» du kan oppleve live. Men, alt har en slutt og alderen (med to medlemmer allerede avgått med døden, hofteoperasjoner og blindtarmbetennelse) er i ferd med å innhente dem.
Springsteen selv er nok blant den unike gruppen av musikere, som Mick Jagger, Paul McCartney, Paul Simon, Bob Dylan og Willie Nelson, som sikkert kommer til å falle død om på scenen. Mens vi befinner oss i Nord-Italias «hovedstad» er faktisk 92-årige Nelson på turné i USA!
Men The Boss selv holder koken! Selv de mange krevende gitarsoloene hans sitter like godt den dag i dag som for 20 år siden. Etter to timers spilletid på San Siro, i kvelende 40-graders varme, har Bruce og bandet kun varmet opp. Ekstranumrene består av imponerende syv nummer, dominert av hits fra Born in the USA. Og publikum hopper og svinger velvillig med!

Springsteen er i sedvanlig storform og Little Steven er fortsatt Sjefens uunnværlige wing man, bunnsolide gitarist og konsertens «sirkusdirektør». Tydeligvis restituert etter den nylige operasjonen, og stadig arm i arm med Bruce synger duoen de klassiske duettene om vennskap sammen.
Gitarkunstneren Nils «The Swedish Cowboy» Lofgren glimter til med heftige gitarosoloer, Tallent er den introverte bassisten som aldri misser en tone, mens den staute synth-magikeren Roy «The Professor» Bittan briljerer, og den utrettelige Max Weinberg trakterer trommesettet med en nærmest manisk intensitet. Jake Clemons’ (nevø til den avdøde Clarence «The Big Man» Clemons) saksofon skjærer gjennom lydbildet, og koret tilfører varme, med sine himmelske gospeltoner.
Ungdomseliksir?
Det er tydelig at gjengen har mange års erfaring og samspill på baken, bare det minste lille vink fra The Boss, så lystret musikkmaskineriet som et velsmurt rocketog – uten behov for visuelle triks, laserlysshow, prangende kostymer eller tilgjorte wow-effekter.
Hele ensemblet spiller med samme intensitet, glød og lidenskap som for mange tiår siden. Rett og slett ubeskrivelig imponerende. Hvor «gamlekara» henter energien fra vites ikke, men finnes det en hemmelig eliksir skulle vi mer enn gjerne hatt en flaske!

Et sjeldent entusiastisk, italienskdominert publikum, er med på å løfte konsertopplevelsen til de store høyder.
Den bakerovenvarme seansen avsluttes med signatursangen fra Amnesty-turneen for snart 40 år siden, Bob Dyllan-låten Chimes of Freedom.
Hele stadion reiser seg, strekker 152.000 armer i været, og brøler med på:
As we listened one last time an’ we watched with one last look
Spellbound an’ swallowed ’til the tolling ended
Tolling for the aching whose wounds cannot be nursed
For the countless confused, accused, misused, strung-out ones an’ worse
An’ for every hung-up person in the whole wide universe
An’ we gazed upon the chimes of freedom flashing
Etter nærmere tre timer, og 28 livsbejaende, euforiske og oppløftende sanger (mange til dyp ettertanke) setter Bruce Springsteen og E Street Band punktum for nok en enestående og smått utmattende maratonkonsert. Med en intens coverversjon av Status Quo-klassikeren Rockin’ All Over The World takker Bruce & Co for seg.
En konsert som han holdt sitt evige løfte om å inneholde: «Fun, and jokes, and dancing, and laughter, and sex, and faith, and hope and lonely nights – and of course, teardrops».
Grazie mille, signor Brooooooooooooce!

Årets «versjon» av the E Street Band består av:
- Roy Bittan (piano, synthesizer)
- Nils Lofgren (gitar)
- Patti Scialfa (gitar, vokal) – sjelden tilstede pga. kronisk sykdom
- Garry W. Tallent (bassgitar)
- Little Steven (gitar, vokal)
- Max Weinberg (trommer)
- Soozie Tyrell (fiolin, gitar, vokal)
- Jake Clemons (saksofon)
- Charlie Giordano (keyboards)

Setliste, Milano, Italia, 03.07.2025
- My Love Will Not Let You Down
- Prove it All Night
- Darkness on the Edge of Town
- Land of Hope and Dreams
- Death to My Hometown
- Rainmaker
- The Promised Land
- Hungry Heart
- My Hometown
- The River
- Youngstown
- Murder Incorporated
- Long Walk Home
- House of a Thousand Guitars
- My City of Ruins
- Because the Night
- Wrecking Ball
- The Rising
- Badlands
- Thunder Road
Ekstranummer:
- Born in the U.S.A.
- Born to Run
- Bobby Jean
- Dancing in the Dark
- Tenth Avenue Freeze-Out
- Twist and Shout
- Chimes of Freedom
- Rockin’ All Over The World
PS! Du kan lese mer om turneen på Springsteens offisielle hjemmeside.


Fakta:
- Bruce Springsteen «Land of Hope and Dreams Tour 2025»
- Dato: 3. juli 2025
- Sted: San Siro Stadium, Milano, Italia
- Med: Bruce Springsteen, Roy Bittan, Nils Lofgren, Garry W. Tallent, Little Steven, M. Weinberg, Soozie Tyrell, Jake Clemons, Charlie Giordano
- Genre: Rock
- Land: Italia
- År: 2025
- Tid: 2:55 t.
- Karakter: 5