Anmeldelse: The Beast in Me

Over åtte sesonger holdt serieskaper Howard Gordon oss på pinebenken i den intense thrillerserien Homeland. Jo visst gikk den etter hvert i noget opptråkkede fotspor, men Claire Danes var formidabel som den traumatiserte og utrettelige CIA-agenten.

Nå er Howard klar med en ny thrillerserie, på Netflix; og gledeligvis har han fått med seg Danes også på dette prosjektet.

I tospann med en briljerende Matthew Rhys (The Americans) skaper de herlig, usikker uhygge ut ifra et ganske så ordinært plott.

 

Den suksessrike forfatterinnen Aggie Wiggs (Danes) lever i ensom majestet i sitt (smått forfalne) herskapshus på Long Island, NY. Det har gått seks år siden hennes store gjennombruddsroman, fire år etter at sønnen omkom i en tragisk bilulykke og to år sidene skilsmissen fra Shelley.

Etter sønnens død, som hun klandrer en av småbyens unge menn for, har hun trukket seg tilbake til en eremittilværelse, preget av selvmedlidenhet, bitterhet, paranoia og en heftig skrivesperre.

Hun jobber (tilsynelatende) med en roman om det uvanlige forholdet mellom to høyesterettsdommere, men holder seg så vidt økonomisk flytende ved å lyve til forlaget om fremgangen og stadig be om forskudd.

Når så den enigmatiske eiendomsmogulen Nile Jarvis (Rhys) flytter inn i nabohuset finner hun ny livsgnist og skrivelyst. Først mektig irritert på den arrogante, selvsikre besserwisseren – men desto mer hun dykker ned i hans fortid, vekkes fascinasjonen. For drepte han, med kaldt blod, virkelig sin yndige kone – eller har CIA iverksatt en heksejakt mot en uskyldig, misforstått finanskjendis?

Samspillet mellom Danes og Rhys er det bærende elementet i The Beast in Me, og utviklingen i deres relasjon det som holder oss fascinert i de svært umake personene – med muligens mer til felles enn de skulle ønske.

Nile leser, til Aggies store ubehag, henne som en åpen bok, og ser de helt åpenbare selvmotsigelsene og svakhetene ved hennes livsstil, veivalg og psyke – som hun selv eklatant fornekter. Det er i dette psykologiske spillet at serien slår gnistrer.

Til å begynne med heller Aggie mot at han en kynisk morder, men desto lenger hun kommer under huden på «monsteret» (?) kryper den nagende tvilen nærmere.

Karakterskuespilleren Rhys storkoser seg, og er en perfekt match i rollen som den breiale alfahannen med den skråsikre selvsikkerheten til Trump. Det skjelmske blikket, det utfordrende kroppsspråket og den arrogante tonen utbasunerer for hele verden at: «Unna vei! Her kommer jeg!». Scenen der han knuser en fremmeds mobil på en restaurant er ubetalelig!

Vokst opp i et über-privilegert hjem, med «ubegrensede» midler, tror han at regler er noe som gjelder for alle andre, og at alle problemer kan løses med en god slump cash. Men drittsekkoppførsel gjør deg jo ikke, nødvendigvis, til en morder; og Nile er da heller ikke ukjent for å kunne skru på sjarmen.

Danes er, om mulig, hakket enda mer paranoid enn på «høyden» i Homeland. Hun famler med blikket, bevrer med leppen og ser seg nervøst rundt enhver krik og krok. For å komme seg igjennom dagen knasker Aggie piller, sover dårlig, behandler eksen som en dritt og lyver til forlaget og utgiveren. Så henne kan vi vel ikke stole på? Samtidig konspirere hun med en forsoffen, avdanket FBI-agent (David Lyons), som har satt det som sitt maniske livsmål å få Jarvis bak lås og slå.

 

 

Fotografen holder oss konstant nærme de outrerte objektene, der porene i huden, det skarpe lyset og de gnistrende fargene og makeupen nærmest skriker imot oss. Så ser da serien til gangs også lekker ut og oser av et høyt produksjonsbudsjett, med godt driv i dramaturgien de episodiske kapitlene igjennom.

Det sagt, så henfaller den til noen litt lettvinte valg og i overkant stereotype karakterer som vi har sett så mange ganger før. Men dette er en fascinerende, ubehagelig verden du vil la deg suggerere inn i – til tross for den litt uforløste og svulstige slutten. 5 stjerner.

Anmeldelsen er basert på samtlige åtte episoder, som alle slippes på premieredatoen den 13. november.