Den franske tjenesten har alltid hatt en høy stjerne blant hifi-entusiaster. Qobuz var tidlig ute med høyoppløst strømming, og er fortsatt den eneste store strømmetjenesten som lar deg kjøpe musikk – ikke bare leie den. Vil du eie favorittalbumene dine i opptil DSD- og DXD-kvalitet? Da er Qobuz eneste alternativ. Strømmetjenester kan forsvinne, kataloger kan endre seg, og plutselig er yndlingslåten borte. Med nedlastede filer kan du ha musikken for alltid.

Mer enn bare strømming

Qobuz markedsfører seg med «Studio Master»-kvalitet, og leverer FLAC-filer opp til 24-bit/192 kHz. Dette er på nivå med Tidal og Apple Music. Katalogen teller over 100 millioner spor, med særlig styrke innen klassisk musikk og jazz.

Det redaksjonelle innholdet skiller seg også ut. Der konkurrentene, og da spesielt Spotify, satser på algoritmer og autogenererte spillelister, byr Qobuz på grundige albumomtaler, artistintervjuer og kuraterte samlinger med en mer «magasinaktig» tilnærming. For den som savner følelsen av å bla i et platecover mens musikken spiller, gir Qobuz noe av den samme opplevelsen.

Prisen ligger på 160 kroner i måneden, men betaler du for hele året koster det «bare» 1600 kroner, altså rundt 135 kroner per måned.

Lydkvaliteten i praksis

Når det kommer til lydopplevelsen, har Qobuz alle tekniske forutsetninger for å levere på topp: samme oppløsninger som Tidal og Apple, samme FLAC-format som Tidal, tilgang til de samme masterfilene. Man skulle tro lyden var identisk.

Derfor blir vi litt overrasket, når vi hører Qobuz-musikken strømme ut fra HiFi Rose-streameren på testrommet.

Med Fleetwood Macs Dreams og Porcupine Trees Blackest Eyes låter det åpenbart bedre enn Spotify. Det er ingen konkurranse der. Likevel må vi konstatere, låt etter låt, at Qobuz oppleves som litt flatere enn både Tidal og Apple Music. Nyansene er der, romfølelsen likeså, og det låter både luftig og fint. Men slagverket har ikke den samme autoriteten som med Tidal og Apple.

– Det er litt livløst, oppsummerte Lasse Svendsen etter å ha byttet frem og tilbake mellom tjenestene.

Espen Eriksen Trios jazzinnspillinger avslører samme mønster: Piano og saksofon låter veldig fint, men bassen og trommene får ikke samme vekt. Qobuz blir litt «andpusten» på oppløpet, som om den ikke helt klarer å mobilisere de siste reservene.

Men plutselig snur det. På Frank Oceans Pink+White løfter Qobuz plutselig sløret og leverer en dynamikk og et nivå av nyanser som er mye nærmere Apple og Tidal enn på de øvrige sporene. Her skilles slagverket imponerende vis, og det er underholdende å høre på.

– Endelig slipper Qobuz sløret over musikken, noterte Lasse.

Det viser at rekkefølgen ikke alltid er gitt. Men tendensen gjennom testen er klar: Qobuz havner oftere på tredjeplass enn på førsteplass.

Hvorfor låter det annerledes?

Dette er det store spørsmålet. Samme master, samme oppløsning, samme format – likevel hører vi forskjeller. Forklaringen kan ligge i hvordan hver tjeneste håndterer enkoding, intersample peaks og avspillingskjeden. Apple, Tidal og Qobuz har ulike rutiner for å prosessere filene før de når ørene dine.

Men ikke tro Qobuz låter dårlig. Isolert sett er lydkvaliteten utmerket, og de fleste vil være godt fornøyd. Men i en direkte sammenligning – der vi bytter frem og tilbake i sanntid – blir forskjellene hørbare. Og da er det Tidal og Apple som oftest trekker det lengste strået.

Tilgjengelighet og grensesnitt

Qobuz Connect finnes på stadig flere enheter, men utbredelsen er ikke like god som hos Tidal og Spotify.

Selve grensesnittet er ryddig og oversiktlig, med fokus på album fremfor enkeltsanger. Det passer godt for den som liker å lytte til hele utgivelser, ikke bare spillelister. Søkefunksjonen fungerer greit, og det redaksjonelle innholdet gir merverdi for de som setter pris på kontekst rundt musikken.

Algoritmene for musikkoppdagelse er derimot ikke Qobuz’ sterkeste side. Her føles anbefalingene mindre treffsikre enn hos Spotify og Apple. Tjenesten lener seg mer på redaksjonelt kuraterte lister enn på personalisering.

Hvem bør velge Qobuz?

Qobuz har sin nisje, og den er tydelig: samleren som vil eie musikken sin. Muligheten til å kjøpe og laste ned album i opptil DSD-kvalitet er unik. Ingen andre store tjenester tilbyr dette.

Er du klassisk-entusiast, vil du også sette pris på Qobuz’ sterke katalog og redaksjonelle fokus på sjangeren. Det samme gjelder jazz og annen akustisk musikk der innspillingskvalitet virkelig betyr noe.

Men hvis strømming er hovedprioriteringen din, og du vil ha best mulig lyd rett ut av boksen? Da er Qobuz fortsatt bra, men mangler ofte det lille ekstra i forhold til sine erkekonkurrenter Tidal og Apple Music. Skal du velge Qobuz, så er det fordi du liker grensesnittet bedre, eller fordi du vil kjøpe og eie musikken.

Konklusjon

Qobuz er et flott valg for den som setter pris på et kuratert bibliotek og muligheten til å kjøpe høyoppløste musikkfiler. Lydkvaliteten på strømmingen er god, og mye bedre enn Spotify. Men i direkte sammenligning med Tidal og Apple Music manglet det ofte litt «trøkk» og engasjement. Vi lot oss overraske over hvor konsekvent dette mønsteret var gjennom testen.

Men Qobuz har noe de andre ikke har: muligheten til å faktisk eie musikken din. Er du klassisk- eller jazzentusiast, vil du dessuten sette pris på det redaksjonelle innholdet og den sterke katalogen innen disse sjangrene. For noen veier det tyngre enn subtile lydforskjeller.

Også i denne testen: