annonse
annonse
Sommertilbud: Få tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned for 1 kr! Prøv Lyd & Bilde
annonse
annonse
annonse

10 fantastiske hodetelefoner

De koster litt mer, men gir tårevåte musikkopplevelser på løpende bånd.

At folk flest er opptatt av god lyd, er lett å se på salget av hodetelefoner. Man trenger ikke en gang statistikk, det holder å ta et blikk rundt seg når man går på gata i storbyen. Store klokker overalt.

Det er ikke bare utendørs at hodetelefonene gjør nytte for seg. Ønsker man tårevåte musikkopplevelser hjemme, men det passer dårlig å guffe opp stereoanlegget – enten samboeren ser politisk debatt eller lottotrekninga på TV, eller er midt i leggingen av den minste, så er hodetelefonene godt å ha ved sin side. Men så øker også kravene til lydkvaliteten, i forhold til på T-banen, bussen og andre støyende omgivelser.

Allroundere
I denne testen er vi ute etter de beste allround-hodetelefonene, for folk som virkelig er opptatt av kremlyd. Som gir meget god lyd hjemme i stua, gjerne sammen med en god hodetelefonforsterker, men som også er en enkel last å drive for en bærbar musikkspiller. Som en mobiltelefon. Vi beveger oss derfor opp i pris fra de hundrelappene folk flest handler for, og havner rundt 2.000-3.000 kroner. Her ligger nemlig det gylne snittet mellom hva mange kan ta seg råd til, og hva som gir den aller beste lydkvaliteten.

Verken bluetooth eller aktiv støydemping
Vi vil at pengene skal gå til lydkvalitet og komfort, og har i denne omgang derfor valgt bort aktiv støydemping og trådløs lyd. Men siden hodetelefonene skal kunne tas med ut og brukes i mer støyende omgivelser, har vi gått for lukket type fremfor åpen. Det gir mekanisk støydemping, og gjør at folk rundt deg heller ikke hører musikken din i samme grad som med åpne hodetelefoner. Vi har også lagt vekt på at hodetelefonene skal kunne drives med en bærbar spiller, derfor har alle kandidatene i testen en motstand på under 50 ohm.

Vi har ikke lagt spesiell vekt på om hodetelefonene er sammenleggbare eller om de har mikrofon og fjernkontroll på kabelen, for styring av musikk og mobilsamtaler. Men de er hyggelige bonuser.

 

(Foto: Produsenten)
(Foto: Produsenten)

Referansen

Vår referanse blant hodetelefoner til 3.000 kroner heter Bowers & Wilkins P7. Dette er rett og slett de beste hodetelefonene vi har hørt til denne prisen så langt, som på mesterlig vis balanserer en varm og fyldig bass med en detaljrikdom i overtonene som er få forunt. Der hvor lillebror P5 er noe flat i dynamikken, er P7 vesentlig livligere. En kanonbra hodetelefonmodell, som ble belønnet med seks stjerner i L&B nr 1 2014, og som fremdeles er modellen å slå.

L&B vurdering (1-6) Bowers & Wilkins P7, januar 2014
Lydkvalitet: 6
Funksjonalitet: 6
Brukervennlighet: 6
Kvalitetsinntrykk: 6
Samlet vurdering: 6

 

Spilleliste
Von Rosenthal de la Vegaz – Bach Cello Suite #1 in G, Prelude
Joni Mitchell – Big Yellow Taxi
Joni Mitchell – Both Sides Now
Katinka – Du Rejser
Newton Faulkner – Teardrop
Nathaniel Rateliff – S.O.B.
K.D. Lang – After the Gold Rush
System of a Down – ATWA
Kate Boy – Northern Lights
Johnny Cash – Southern Accents
Highasakite – Someone Who’ll Get It
Produkter i testen
Balansert klang
u-JAYS er et par hodetelefoner som sitter behagelig, og som presenterer musikken på en balansert og fin måte.

u-JAYS kan ikke foldes sammen, men den kompakte størrelsen gjør at hodetelefonene likevel glir lett ned i håndbagasjen eller vesken. De legger seg utenpå øret i stedet for rundt, men de tetter bra rundt øregangen, slik at støy holdes ute og musikken inne.

De veier lite, og er behagelig å ha på seg. Den myke polstringen og de runde formene gjør at folk med langt hår får mindre problemer med at håret setter seg fast i bøylen.

På kabelen sitter fjernkontroll og mikrofon, til besvarelse av telefonsamtaler og enkel styring av musikk. Kvalitetsinntrykket for øvrig er ok, men det er litt mye plast her.

 

Lyden

u-JAYS har en fin balanse mellom fylde og ærlighet, som gjør at sangstemmer og instrumenter låter klart, mens det likevel er nok bass til å engasjere på elektronisk musikk. Raspingen fra det eldede stemmebåndet til Johnny Cash på Southern Accents kommer klart frem, og lydbildet fremstår med god bredde. K.D. Lang låter også meget bra, på Neil Young-coveren After the Gold Rush. Celloen og pianoet låter nøytralt og sannferdig. Når man ser de små koppene tror man ikke disse skal stille i samme liga som de av mer fullvoksent kaliber, men Jays er slettes ingen lilleputt.

Følsomheten er høy, som gjør at man fint kan dra opp volumet fra en mobiltelefon. Bassen er ikke like dyp som hos for eksempel Sennheiser eller referansene P7 fra Bowers & Wilkins, slik at rytmene på elektronisk musikk ikke blir fullt så heftige. Lyden er også litt mer grovkornet enn med Audio-Technica, men sammenhengen i tonene er meget god hos Jays. Lyden oppleves faktisk som et hakk mer livlig enn med Denon MM400, og det er også mer detaljer i overtoneområdet enn Kef M500, som størrelsesmessig er i samme klasse som Jays.

Søker du kompakte hodetelefoner som er behagelig å ha på seg, og som låter både balansert og sprekt, så trår du ikke feil med Jays u-JAYS ­– som bare mangler det siste lille av oppløsning.

For mye av alt
Torque viser at det faktisk er mulig å få for mye av det gode.

Torque t402v er en spesiell hodetelefonmodell. For det første er øreputene utskiftbare, og det følger med to par: ett som går over og rundt øret, og et mindre som ligger utenpå øret. Putene er festet med en kvadratisk magnet, og gir ulik bassrespons ut ifra hvilken vei de sitter. Totalt fire basskonfigurasjoner, med fargekode: Mye bass, mer bass, enda mer bass, og mest bass! En kabel medfølger, med mikrofon og fjernkontroll for å besvare mobilsamtaler og styre musikk.

Valgfriheten viser seg å være mer irriterende enn hjelpsom. For det første tenker jeg at folk nok vet om de vil ha store eller små ørekopper, og kommer til å velge hodetelefoner ut ifra dette. Jeg ser ikke helt at man kommer til å bytte fra smått til stort og omvendt, ut ifra situasjonen. Dessuten er ikke magnetene helt kraftige nok, slik at putene lett faller av når man tar av seg hodetelefonene.

 

Lyden

Med innstillingen for mest bass er det altfor mye av det gode, selv tøff og elektronisk musikk blir for grumsete med denne. Kate Boys Northern Lights gir mer enn nok bass med den laveste innstillingen. Og selv da har Torque mest bass av alle hodetelefonene i testen. Det kunne vært så heftig, men bassen er veldig farget og maskerer for mellomtonen. Det gjør at stemmer og instrumenter aldri kommer skikkelig ut, det åpner seg aldri.

Cello og gitar låter innestengt, det er lite luft å spore i lydbildet. Det gjør også at lydlandskapet blir for lite. Det mangler klanglag og nyanser. Det er synd, for det er ganske bra med liv i mellomtoneregisteret. En feststemt fyllevise av et kjærlighetsbrudd (!) som Nathaniel Rateliffs S.O.B. smeller bra i klappingen i begynnelsen. Men det hjelper lite, når låta likevel aldri griper meg.

Med fire bassinnstillinger skulle vi ønske at en av dem ga en jevn og balansert bassgjengivelse. Slik at det var noe for enhver smak. Disse hodetelefonene er for basshoder som ikke bryr seg veldig om lydkvalitet.

Luksus på ørene
Denon har testens mest eksklusive utseende, med øreklokker av ekte valnøttre. De låter også til dels fremragende.

For en vakker skapning! Ingen av de øvrige hodetelefonene har Denons luksuriøse utseende. Øreklokker av ekte valnøttre gjør seg virkelig, og utformingen er avrundet med en meget behagelig passform. De er ikke blant de letteste, men det merkes knapt fordi de sitter så fordømt behagelig.

Hodetelefonene er sammenleggbare – kjekt på reisen – og kabelen har både mikrofon og fjernkontroll for besvarelse av samtaler, start og pause av musikk og justering av lydnivå.

 

Lyden

Lydmessig byr Denons hodetelefoner på en meget klar og tydelig gjengivelse av stemmer og instrumenter. K.D. Langs Neil Young-cover After the Gold Rush har et stort og åpent lydbilde. Langs stemme er klokkeklar, og celloen låter attakkert og fint. Pianotangentene har meget bra med snert, det er ingen tvil om at dette er skikkelige hi-fi-klokker.

I forhold til referansen B&W P7 er det mindre fylde og varme i Denon MM400. Stemmen til Johnny Cash er noe overaksentuert i sitt øvre register, der hvor Sennheiser bedre får frem den mørke brystklangen.

Ikke minst høres det på musikk med elektroniske bassrytmer. Der hvor bassen skal være feit og kontant er lyden fra Denon i stedet litt slank og tørr. Oppløst og fin, men det mangler litt driv og engasjement. Jeg skulle også ønske at mellomtoneområdet var litt mer frempå, for å få litt mer trøkk i instrumentene. Den ellers frempå og rytmiske (dog litt dynamisk sammenpressede) S.O.B. av Nathaniel Rateliff mangler futt og fart. Blåserne er noe tilbakeholdne, hvor både Beyerdynamic og Sennheiser sender dem mer kontant rett i øret.

Klangmessig minner Denon en del om Panasonic HD10, men med mer finmaskede toner. Med en mobiltelefon som iPhone 6s Plus kan de begge bli litt krasse helt i toppen, men med en bedre hodetelefonforsterker som for eksempel Fostex HP-A4 er det helt klart at Denon er å foretrekke. Den har ikke attakket i mellomtonen til Onkyo, Beyerdynamic og Pioneer, men er du glad i overtoner og rom i musikken, trår du ikke feil med Denon.

Glassklar lyd for pengene
En mer oppløst og nøytral lyd til prisen skal godt gjøres.

Audio-Technicas hodetelefoner er ganske så tøffe i brun utførelse, og er også tilgjengelig i svart. Passformen er meget behagelig, telefonene sitter litt tettere på hodet enn de fleste andre, og undertrykker dermed støy utenfra enda bedre. Noen vil kanskje mene de klemmer mer, men ikke sånn at det blir ubehagelig. Rett under 300 gram er de uproblematiske å gå rundt med, for den som vil ha hi-fi-opplevelser til fots.

En 1,2 meter lang kabel har både mikrofon og en enknapps fjernkontroll som kan besvare samtaler, samt pause og starte musikk.

 

Lyden

Musikken gjengis på nøytralt vis, med meget god sammenheng i tonene – uansett musikkstil. Stemmen til Johnny Cash på sangen Southern Accents er naturlig rusten helt ned til bunnen av brystklangen. Pianotangenter gjengis med meget god snert, samtidig som mellomtoneområdet er mer fremtredende enn hos Panasonic.

Sammenlignet med referansen P7 fra Bowers & Wilkins kunne vi godt ønske oss litt mer mat i bassområdet når rytmene fra Kate Boys Northern Lights smeller ut for fulle mugger, og tidvis synes vi Audio-Technica kan bli litt frempå i spillestilen. Celloen på Bachs Cello-suite nr. 1 i G-dur låter krispt og detaljert, men grenser mot det aggressive i forhold til P7.

Følsomheten er blant testens høyeste, som gjør at man kan spille høyt med mobiltelefonen. Men iPhone 6s Plus, som brukes i testen, kan også låte noe forvrengt i overtonene når det blir hett rundt ørene. MSR7 legger ikke skjul på dette, og kan bli i overkant aggressiv. Med en god hodetelefon-DAC som Fostex HP-A4 roer lydbildet seg mer, og hodetelefonene kommer mer til sin rett. Men B&W P7 låter altså rundere og varmere, og er mer behagelig å høre på i lengden.

Audio-Technica MSR7 er en drøm for dem som ønsker å høre alt studioteknikerne har hørt. Noen vil ønske et mer rosenrødt lydbilde, men dette er uansett et glimrende par hodetelefoner, som konkurrerer mot dyrere saker.

Med en følsom hånd
Pioneer balanserer et detaljert lydbilde med deilig musikalitet.

Pioneers hodetelefoner er myntet på høyoppløste musikkformater, og bør i så måte være en drøm å bruke sammen med Pioneers egen bærbare musikkspiller XDP-100R. To kabler følger med, hvorav den ene er noe så spesielt som en balansert kabel med en 2,5mm minijack i enden som skal inn i spilleren. Pioneers egen spiller har ingen slik utgang, det har derimot flere modeller fra Astell & Kern og dessuten Onkyos nye DP-X1 – selskapet som har kjøpt opp Pioneers hjemmekinoavdeling. Ønsker du å koble balansert til en hodetelefonforsterker, trenger du en adapterplugg (som vi synes burde fulgt med).

Ellers utstråler MHR5 god byggekvalitet. De er lette og behagelige å ha på seg, og er dessuten sammenleggbare. Koppene omslutter ikke ørene like mye som de største i testen, de legger seg noe utenpå av øret. Men koppene er større enn på Jays u-JAYS og spesielt Kef M500.

 

Lyden

Lyden er naturlig og nøytral, med en noe rundere gjengivelse enn Jays og Audio-Technica. Overtonene er luftige, men ikke like fremtredende. Mellomtoneområdet gjengis med masse gnist og attakk, mens det aldri blir skarpt. Under klappe-opptakten til Nathaniel Rateliffs S.O.B. kommer romklangen fra studioet godt frem, Pioneer er god på å gjengi rom i lydbildet. Stemmen til Nathaniel låter bra, og det blir virkelig liv når orkesteret setter i gang for fullt.

Pioneer har også et godt grep om bassrytmene, som gjør elektronisk musikk underholdende. Her er ikke helt den samme oppløsningen og luften i overtonene som med Sennheiser, Denon og Beyerdynamic, slik at orkesteret på Joni Mitchells Both Sides Now ikke blir fullt så stort som vi ønsker. Men det låter musikalsk og balansert, og stemmen til Joni låter ømt og følsomt.

Pioneer har klart balansen mellom detaljer og musikalitet på en god måte. Hodetelefonene fungerer meget godt sammen med en mobiltelefon, og vokser med oppgaven om de tilkobles en god forsterker.

Ærlighet varer lengst
Ønsker du lyd i perfekt balanse, kombinert med oppløste overtoner og et stort og pustende lydbilde, kan det knapt gjøres bedre.

T70p er den portable versjonen av T70. Kanskje den beste vi har vært borti under 5.000 kroner, mente vi i desember 2011. Når man hører portabel tenker nok de fleste sammenleggbar. Men p-versjonen er like stor og tung som studioversjonen, noe som gjenspeiles i den gigantiske bærevesken som følger med. Eneste forskjell er den elektriske motstanden, som er 32 ohm i stedet for 250, slik at man kan drive dem med en mobiltelefon. Og at kabelen er 1,2 i stedet for 3 meter.

Det betyr at T70p har samme Tesla-element som T70, med kraftig neodymmagnet, og med en supertynn membran i flere lag.

Beyerdynamic T70p er en lukket hodetelefon som de øvrige kandidatene i testen. Forskjellen er at putene her er av stoff i stedet for kunstskinn. Dette for at den skal være mer behagelig å ha på seg i lang tid, ved at man ikke blir klam på ørene. Ulempen er at hodetelefonene lekker noe mer lyd ut og slipper mer støy inn. De er dermed ikke like praktiske å bruke på T-banen eller i andre støyende omgivelser, som sine tettere konkurrenter. Det er også naturlig at bassgjengivelsen blir noe slankere.

 

Lyden

Lyden av T70p er like nøytral som den er oppløst, med en superfokusert mellomtonegjengivelse. Et akustisk stykke, som K.D. Langs versjon av After the Gold Rush eller Newton Faulkners versjon av Teardrop, gjengis med full kontroll over instrumentene. Dynamikken er glimrende, instrumentene står ut fra en kullsvart bakgrunn, og luften brer seg rundt. I den grad man snakker om stereoperspektiv på hodetelefoner er det utmerket i størrelse og bredde med T70p.

Pianotangenter danser lekende lett, samtidig som klangbunnen i hver tone ligger godt plantet i bunnen. Bassen er som gjettet ikke like fremtredende som med de mest bassrike. Både Sennheiser Momentum M2 og referansen B&W P7 har en fyldigere og saftigere bass. Men det er mer luft rundt basstonene med T70p, og de er like dype selv om de ikke er like hardtslående.

Til tross for sin mobilvennlige 32 ohms impedans mister hodetelefonene en del av glansen når de drives med undertegnedes iPhone 6s Plus. Spesielt i bassen, slik at elektronisk popmusikk låter småkjipt. Driv dem heller med en stasjonær hodetelefonforsterker som Fostex HPA4 eller – enda bedre – Pioneer U-05, og det blir vesentlig mer futt og fart, samtidig som et slør forsvinner fra overtonene.

 

Konklusjon

Lyden av Beyerdynamic T70p er i særklasse, med fantastisk dynamikk. Spesielt i mellomtoneområdet, som gjør at stemmer og instrumenter låter levende og realistiske.

Til tross for 32 ohms impedans låter T70p definitivt best med en skikkelig hodetelefonforsterker. Først da våkner bassgjengivelsen til live, slik at også elektronisk popmusikk underholder. Alt i alt er dette de beste vi har hørt til under 4.000 kroner, og de eneste i testen som slår referansen B&W P7. Dersom utstyret for øvrig er bra nok.

Detaljert tungvekter
Onkyo H900E er testens tyngste hodetelefoner. Det gir god kvalitetsfølelse, og putene er da også tjukke og gode.

Hodebøylen er bred, for at vekten skal fordeles over en større del av hodet. Hodetelefonene er behagelige å ha på seg, men man merker godt vekten. Dette er ikke de man går lange turer med.

Kabelen er tvunnet, med en myk gummikonsistens nærmest som et lakrissnøre. Den er meget motstandsdyktig mot kabelkluss, og har både mikrofon og en enknapps fjernkontroll, for besvarelse av mobilsamtaler og til å pause og starte musikk.

Som Panasonic har Onkyos hodetelefoner store 50 mm høyttalerelementer.

 

Lyden

Newton Faulkners versjon av Massive Attacks Teardrop er vakker, med en myk stemme og stor klang fra pianoet, mens klangen fra bongotrommene brer seg ut. Onkyo gjengir det hele med en fyldigere mellomtone enn Panasonic, som bedre får frem kroppen i instrumentene. Overtonene er dessuten luftigere. Men i likhet med Audio-Technica låter cymbalene med Onkyo en anelse krast i toppen av frekvensområdet. Faktisk litt i overkant. Det er veldig bra at stemmen til Johnny Cash er distinkt og tydelig, men den blir litt hard.

Onkyos hodetelefoner later til å være meget lettdrevne fordi de spiller høyt med en svak, bærbar musikkspiller. Men kontrollen er ikke der helt, da hodetelefonene later til å formelig suge strømmen ut av undertegnedes iPhone. Med hodetelefonforsterkeren Fostex HP-A4 blir det bedre, det roer seg noe ned og musikken puster mer. Men for eksempel har Pioneer en mer behagelig og rolig spillestil.

Onkyo har her forsøkt å lage en hodetelefon med en helt nøytral klangbalanse, men som blir litt for krass og analytisk til å engasjere. Lydteknikere kan foretrekke dette, men til slikt bruk er det mer naturlig å gå for en åpen hodetelefonmodell. I så måte er det Onkyo A800 du skal ha, som vi dessuten kan røpe låter mye bedre.

Detaljert og fyldig
Panasonic beviser at de også kan lage hodetelefoner til hi-fi-formål.

HD10 gir et fint kvalitetsinntrykk, med avrundet ramme av aluminium og godt polstret hodebøyle med imitert lær. De store 50 mm høyttalerelementene synes fra innsiden av ørekoppene, og koppene kan skyves vertikalt i forhold til hodebøylen, for å kunne tilpasses flere ulike hodefasinger. Hodetelefonene sitter meget godt på undertegnedes hode, og kan fint brukes i lang tid i strekk.

To kabler følger med, en kort og en lang for hjemmebruk. Ingen av dem har mikrofon eller fjernkontroll for mobilbruk, og hodetelefonene kan heller ikke legges sammen.

 

Lyden

HD10 er et par meget rytmiske hodetelefoner. Nathaniel Rateliffs S.O.B., er en skikkelig fyllekule av en sang om kjærlighetsbrudd og drikking, i en slags rytmisk og feststemt «negro spirituals» -innpakning. Klappingen i begynnelsen av sangen spruter som pokker i Panasonics hodetelefoner, og det er masse luft og detaljer i toppen her. Det mangler litt fylde i mellomtoneområdet, så stemmen til Nathaniel kan virke litt nasal, men det funker.

K.D. Langs coverversjon av Neil Youngs After the Gold Rush gjengis med et velklingende piano med bra snert, og celloen låter krispt og fint. Bassgitaren klinger rundt og fyldig, faktisk fyldigere enn med Denon MM400, testens dyreste hodetelefoner. På enkelte områder liker jeg faktisk Panasonic bedre. Stemmen til Lang er imidlertid litt slank, og dette går igjen på alt. Også på spreke elektroniske rytmer som Kate Boys Northern Lights, hvor Panasonic går godt ned i bassen samtidig som detaljene i toppen kommer godt frem. Men med en vel tilbakeholden mellomtone får man litt «loudness» -følelse, og anslagene er ikke like kontrollert og raske som med de beste.

Til tross for at Panasonic ikke er spesielt kjent for hodetelefoner, låter HD10 ganske så fint og er lett å like, men mangler bare litt trøkk i mellomtonen for å yppe seg mot de beste.

Perfekt likevekt
Sennheisers bidrag har en fjellstø bass, kombinert med en balanse og oppløsning i lysere toner som bare dyre hodetelefoner kan.

Arvtakeren til den populære Momentum har fått betegnelsen M2, og den kommer i både Android- og iPhone-vennlig utgave, det er litt forskjell på kablingen til fjernkontrollen som gjør at den ene kanskje ikke fungerer med det omvendte operativsystemet.

Kabelen er avtakbar, og har både mikrofon og fjernkontroll for styring av samtaler og musikk. Det eneste ankepunktet vi hadde til forgjengeren var at den ikke kunne klappes sammen, dette er nå løst i M2-versjonen.

Hodetelefonene er meget behagelige å ha på seg. De er blant de letteste i sin klasse, så man kan ha dem på i lange strekk om gangen. Det er litt uvant for undertegnede at kabelen er festet til høyre ørekopp, da så å si alle andre hodetelefoner har denne på venstre. Men det er en vanesak.

 

Lyden

Lyden av Sennheiser er myk, oppløst og med dyp bass. Hør bare på Kate Boys elektroniske kongelåt Northern Lights, hvor rytmene er saftige og gjør at undertegnede sitter og beveger hodet og digger musikken, i større grad enn hos noen av de andre hodetelefonene – med unntak av referansemodellen P7 fra Bowers & Wilkins. Og man kan spille høyt uten at det blir skarpt, selv med mobiltelefonen. Momentum M2 er meget lett å drive.

K.D. Lang gjengis med en mykere stemme enn Audio-Technica, og overtonene kommer enda klarere frem enn med referansen P7. De er bare ikke fullt så finmasket og svevende helt i toppen. Stemmen til Newton Faulkner på hans akustiske coverversjon av Massive Attacks Teardrop låter både fyldig og luftig, rundere og mer behagelig enn med Audio-Technica, Panasonic og Onkyo. Faktisk foretrekker jeg dette lydbildet fremfor Denons, selv om sistnevnte har bedre oppløsning i tonene. Men selve tonebalansen er bedre hos Sennheiser i mine ører, da mellomtone er mer fremtredende – som jeg liker den.

Sennheiser Momentum M2 er for deg som ønsker kjempegod lyd kombinert med god bærekomfort og lett vekt. Det beste kjøpet for pengene, og testens aller beste hodetelefoner dersom du kun skal bruke mobiltelefonen som lydkilde.

Ikke luftig nok
De små, sammenleggbare hodetelefonene fra Kef låter sprudlende dynamisk. Men de åpner seg aldri helt.

De sammenleggbare Kef M500 er de mest kompakte hodetelefonene i testen, og kommer med et praktisk etui. De legger seg utenpå øret og ikke rundt, men tetter likevel effektivt rundt øregangen. Vårt testeksemplar i hvitt er spesielt lekkert, men de kommer også i tofarget svart og nøytral aluminium. To kabler følger med, hvorav en har mikrofon og en fjernkontroll til å besvare samtaler, stoppe og starte musikk og justere lydnivået. Foruten en ekstra 6,3 mm jackplugg følger det også med en dobbeltplugg for bruk på fly.

Tross sitt trendy utseende med mye bruk av aluminium, synes jeg kantene på rammen i aluminium er for skarpe. Det føles nesten som man kan skjære seg på dem.

 

Lyden

Elektronisk musikk nyter godt av Kefs trøkk i bassen, M500 låter generelt ganske så heftig. Celloer har en massiv og fyldig klang, og Johnny Cash sin rustne stemme låter imponerende stort i mellomtoneområdet. Dette er hodetelefoner som er lett å like, og fungerer brillefint sammen med en mobiltelefon.

Ankepunktet er i overtonene, hvor det blir i overkant tilbakeholdent. Lyden er i mørkeste laget, strykeinstrumenter svever aldri som vi ønsker, og gitaren på Joni Mitchells Big Yellow Taxi er ikke krisp nok. Stemmen til Joni kunne også vært åpnere.

Newton Faulkners Massive Attack-cover Teardrop låter fantastisk når lydbildet kommer ut med åpenhet og delikatesse. Kef får frem dynamikken og rytmikken, men mangler altså det siste lille for å frembringe de store følelsene. Pianoet, trommene, og det sære strengeinstrumentet Guzheng som nesten høres ut som en blanding mellom harpe og cembalo, trenger mer detaljer i overtonene for å åpne seg helt.

Kef M500 er meget bærbare og lett å drive, og henger fint med i de musikalske svingningene. Bassen er også tøff. Vi savner bare mer åpenhet i overtonene, som blir for tilbakeholdne for vår smak.

    Les også

    Kygo demper støyen

    Kygo demper støyen

    Ny toppmodell med aktiv støyreduksjon og Google Assistant-stemmestyring. Legg til som favoritt
    6 helt trådløse ørepropper

    6 helt trådløse ørepropper

    Med helt trådløse ørepropper blir musikklytting smidigere enn noensinne.

    Legg til som favoritt
    Stemmestyring på hodetelefonene

    Stemmestyring på hodetelefonene

    JBL Live får støydemping og Google AssistantLegg til som favoritt
    Denon AH-GC30

    Denon AH-GC30

    Denon er klar med et nytt produkt i kampen om støytronen.

    Legg til som favoritt
    Digger du bass? Sjekk denne

    Digger du bass? Sjekk denne

    Sony WH-XB900N har også støydemping og 30 timers spilletid.Legg til som favoritt
    Jabra Elite 85h

    Jabra Elite 85h

    Jabra vil ha del i markedet for støyreduserende hodetelefoner i luksusklassen.

    Legg til som favoritt
    Nura Loop tilpasser seg ørene dine

    Nura Loop tilpasser seg ørene dine

    Møt øreproppene du kan skreddersy.Legg til som favoritt