Hjemmekino interiør med høyt nivå

DEL

For å opplyse leserne med det samme; jeg og Bjørn Erik er gamle kjente. Mange vil kanskje mene det vil reise et habilitetsspørsmål når jeg nå skal lage en Hjemme Hos-reportasje hos ham, men bær over med oss vedrørende dette. Kinoen og historien til Bjørn Erik trenger ikke ekstra pynt eller forskjønnende formuleringer – den kinoen jeg nå skal omtale står godt på egne ben.

Historien bak
– Hvem er egentlig Bjørn Erik, er det første spørsmålet jeg stiller når intervjuet er i gang.

– Jeg skulle egentlig funnet frem et bilde til deg, sier Bjørn Erik og kikker bort på en lav bokhylle i den lyse og trivelige stua. Det bildet viser meg som ettåring stående og holde meg i stereobenken mens jeg vrikket på rumpa til toner fra en LP med Dizzie Tunes. Jeg tok faktisk mine første skritt bort til den spilleren og siden har jeg gått i nettopp den retningen. Det neste i tidslinja var kanskje at jeg som seksåring fikk egen kassettspiller, men det var først i 7. klasse det virkelig eskalerte. Jeg fikset meg et mobilt diskotek og spilte for meg selv og andre frem til jeg var myndig. I 1989 ble jeg faktisk nordnorsk mester i diskomiksing – det var nokså stas, sier Bjørn Erik og flirer. Så var tiden kommet til en fagutdannelse og Bjørn Erik forteller om tiden på skolen hvor han utdannet seg til Radio- og TV-reparatør.

I senere tid har Bjørn Erik drevet firmaet Norsk Custom Installasjon, som bygget kinoer og lytterom for ivrige hjemmekino- og hi-fi-entusiaster. Han har blant annet bygget referansekinoene til SoundPlanet og Avshop, i tillegg til et par titalls private kinoer. Bjørn Erik er den eneste i Skandinavia som er både Level 1 og 2-godkjent THX-installatør. Men nå har han lagt opp profesjonelt og driver kun med slikt på hobbybasis.

Nytt hus, nye muligheter!
Jeg oppfordrer til litt snakk om huset han og Ann Kristin kjøpte tilbake i 2009, og Bjørn Erik sporer glatt dit hen.

– Vi stilte tre kriterier for et fremtidig hjem når vi var ute på visninger, fortsetter han. Huset skulle ligge i umiddelbar nærhet til Ann Kristins arbeidsplass, det skulle være muligheter for et verksted å drive litt produksjon for Norsk Custom Installasjon i og det skulle være plass til en kino. Vi var på visningen i 15 minutter, og tre uker senere var vi huseiere. Kjelleren viste seg nemlig å være i hovedsak helt tom, med ett stort rom som strakte seg 11 meter i hele husets lengde og 4,15 meter i bredden. I mars 2009 kom støpebilen med betong for å støpe nytt gulv i kino og verksted, og så fort støpen var tørr kom det et firma med spesialister på betongsaging for å lage ny inngang til rommet. Og deretter lå veien åpen for å bygge kino! Etasjeskillet er i treverk, mens vegger og gulv er massiv betong. Derfor er kinoen bygget etter rom-i-rom-prinsippet. Selve reisverket er bygget i 48x98mm med et enkelt lag gips på utsiden av stenderne og et dobbelt lag på innsiden, altså inn mot rommet. Mellom den doble gipsen er det brukt akustisk lim, og i tillegg er de innerste gipsplatene limt til stenderne. Taket er konstruert på samme måte men her er i tillegg bjelkene stivet av for å unngå svikt. Hele dette buret av reisverk står hvilende rett på gulvet. Mellom kinoen og verkstedet, altså bak lerretsveggen, er det et lite rom med en dybde på 1,07 meter som huser alt av høyttalere i front. Dernest er alt av rør til forsterkere og elektronikk strukket ut i gangen. Jeg er i gang med å sette opp et Crestron-system som skal styre alt dette innenfra kinoen. Jeg ønsket nemlig ikke å ha elektronikken inne i kinoen siden jeg visste at jeg skulle ha et oppsett med ekstrem kapasitet og dynamikk og at jeg dermed risikerte å kjøpe forsterkere med støyende vifter.

Høyttalere
– Ok, sier jeg. – Hva for slags løsning tenkte du på når du skulle kjøpe høyttalere som trengte viftekjølte forsterkere?

– Vel, ingenting var egentlig fastsatt den gangen. Jeg hadde kikket på både JBL og Alcons sine løsninger men jeg følte jeg ikke fikk nok valuta for pengene – det ble rett og slett litt for pinglete og dyrt. Dermed kontaktet jeg Tangen AVdesign, hvor jeg ble møtt med høy kunnskap og stor forståelse for hva jeg ønsket meg. Etter mye om og men konkluderte jeg med at deres konstruksjon inConsert Miles ville kunne gi meg nøyaktig det jeg var ute etter. Bestykningen i disse består av én båndkonstruksjon i toppen som spiller fra 900Hz og oppover, samt to 15-tommere som spiller alt under. Båndet i toppen tilsvarer et 9-tommers element, så det er et stort bånd. Kassen er avstemt til 43Hz. Dette ble modellen jeg skulle ha som front- og senterhøyttaler. Som surroundhøyttalere ville jeg ha nøyaktig like kvaliteter og egenskaper, og designet derfor nye kasser med samme avstemningsfrekvens, basert på de samme elementene men med kun én 15-tommer. Så simulerte jeg denne konstruksjonen slik at alt ble likt som frontene, dog med et redusert volum på kun 120 liter. Dette fungerte veldig bra etter noen tilpasninger. Alle høyttalerne har en følsomhet på 101 dB, det vil si at de spiller 101 dB på kun én watt! Når det gjelder subwooferne skulle jeg ha noe som kunne levere jordskjelv i skalaformat, i tillegg til at det måtte kunne følge resten av systemets hurtighet. Det ble tegnet en kassetype på 250 liter som skulle avstemmes perfekt til det 18 tommer store basselementet. Så ble alle materiallister ganget med åtte, og resultatet er altså åtte subwoofere som alle spiller flatt til 18 Hz og med en følsomhet på 99 dB.

Forsterkere
– Herre min hatt, piper jeg mens jeg forsøker å regne ut hvor mye luft åtte kvadratmeter membranareal kan flytte. Jeg gir opp og proklamerer høytidelig at forbeholdet om viftekjølte forsterkere er fullstendig berettiget!

Forsterkerne fyller stort sett halve tomrommet under trappa ned til kjelleren. 44.000 Watt, milde himmel.

– Ja, siden alle høyttalerne er aktivt delt og uten filtre fantes det få løsninger innen ordinær Hi-Fi, følger Bjørn Erik opp. Dessuten ønsket jeg skikkelige DSP-er for å konstruere nøyaktige filtre til hver kanal. Jeg begynte å tråle nettet for omtaler av proffutstyr og forsterkerteknologi i særdeleshet. Et merke som virket svært lovende var Crown og særlig deres I-Tech-modeller. Dermed gikk jeg til det skritt å bestille ni slike; syv stykker av I-Tech 4000 og to stykker av I-Tech 8000. Sistnevnte skulle brukes til subwooferne. Samlet effekt er 44.000 ekte watt.

Kilder, prosessorer og metervis av kabler
Svimmel av alt snakket om membranareal og store forsterkere styrer jeg samtalen inn på kildene og kontrollerne i kinoen til Bjørn Erik. Han forteller at når det gjelder kilder så hadde han lest at Oppo BDP-95 skulle være best på Blu-ray og at den på grunn av gode skussmål og fornuftig pris ble valgt som bildeformidler. Han har av nostalgiske grunner tatt vare på HD DVD-spilleren. Ellers formidles alt gjennom en Sherwood-prosessor. Den tidligere toppmodellen til Denon står uvirksom i påvente av en oppgradering som blant annet skal forbedre romkorreksjonen. Han har også en strømrenser fra Monster. Den renser strømmen til kilder og prosessor og fungerer som en sikkerhet for disse. Alle kablene med unntak av HDMI-kablen har Bjørn Erik laget selv.

Projektor
Bjørn Erik forteller om bildedelen i kinoen, og hvilke valg som er tatt på dette området. Han har nylig investert i den nye 3D-projektoren Sony VPL-VW95. Den er proffkalibrert i kinoen for å være mest mulig tilpasset akkurat dette rommet og det lydtransparente lerretet.

Gjemt bort bak den bakre seteraden finner vi den gromme VW95 fra Sony.

Kalibreringen er utført av Gorm Sørensen, den samme mannen som kalibrerer projektorer for Lyd og Bilde + Hjemmekino. Ordinært brukes en gamma på 2,2 men med høyere verdier kan man få bedre dynamikk i mørke scener og mørke områder av bildet generelt. Det betinger full lyskontroll, men siden jeg har det tåler rommet en gamma på hele 2,35. Det gir bildet en utrolig dynamikk og opplevd bildedybde over hele farge- og intensitetskalaen. Det er også utført to separate kalibreringer, en for 2D og en for 3D. Sistnevnte bør kalibreres separat fordi brillene man benytter seg av fungerer som et skikkelig filter!

Akustikk, det aller viktigste emnet!
Jeg spør Bjørn Erik om han kan ta en kortfattet oppsummering om hvilke akustikktiltak han har gjort i sin egen kino.

– Kortfattet altså, sier Bjørn Erik og setter i gang: – Vel, frontveggen er trukket med ordinært høyttalerstoff. Ellers er de delene av veggene som ikke er dekket av høyttalere eller diffusorer tapetsert med ordinær tapet. Taket er trukket med et stoff som kalles scenemolton, mens gulvet er belagt med teppe. I forhold til akustikken er det litt absorbenter inne i selve frontveggen, mens det i resten av rommet utelukkende er brukt diffusorer. Disse diffusorene er laget av 500 meter 48x48mm lekter som er kuttet til i kortere lengder, alle sammen kalkulert i et simuleringsprogram. Hver av stavene er kuttet, pusset og malt for hånd før de er limt på en plate. Det gikk med til sammen 2750 staver i en møysom jobb som tok nesten 120 timer. Bjørn Erik flirer og har åpenbart glemt hvor morsom den jobben egentlig var, selv om han fikk god hjelp av Ann Kristin.

En unik demo, virkelig unik!
– Hva vil du ha demonstrert først, spør Bjørn Erik.

– Du bestemmer, sier jeg og slenger meg freidig ned i midten på første rad for å være sikker på å få den beste plassen.

– Da kjører vi på med litt to-kanals Blu-ray. Har du sett konserten In Boston med Chris Botti, spør Bjørn Erik, som uten å vente på svar trykker play. Konserten ruller i gang og stemningen er satt fra første sekund. Det er så mektig det jeg nå opplever; alt fra Chris´ trompet til den sensuelle stemmen og usedvanlig lekre fremtoningen til Katharine McPhee. Når sporet I’ve Got You Under My Skin fader ut er jeg allerede sikker i min sak, mot dette systemet har jeg intet sammenligningsgrunnlag å spille på. Jeg vet at Bjørn Erik ikke har latt systemet gå på mer enn tomgang, jeg kan rett og slett føle det, her bor det så mye, mye mer enn det jeg nå har fått presentert. Jeg kjenner det stresser meg litt, er dette egentlig et masseødeleggelseshøyttalersystem som vil sørge for tinnitus og det som verre er? Jeg tar meg sammen og roper ”hæ”, til Bjørn Erik som tydeligvis har spurt meg om noe.

– Har du sett Hit Man på Blu-ray? Den med David Foster, undrer han.

– Ja da, bekrefter jeg spakt. Men bare kjør på, legger jeg raskt til. Og det gjør Bjørn Erik, denne gangen går volumet ytterligere et par knepp opp før Michael Bublé trøkker til med låta Feeling Good. Og som ved et trylleslag slapper jeg av og bare nyter den fantastiske fremføringen, med den vanvittige lyden og det enorme bildet. Bjørn Erik kjører gjennom et par spor fra denne konserten, og jeg koser meg mens jeg lurer på om jeg noensinne har hørt noe tilsvarende.

– Er du klar for å teste skytescenen i Open Range, spør Bjørn Erik og flirer. Jeg har klart 135 dB i den scenen, sier han med et skjelmsk smil. Nå som jeg har kommet over det første sjokket er jeg tilbake til mitt vante meg og nikker ivrig, dette er interessant. Bjørn Erik setter inn skiva og finner rett spor. Nå drar han opp ytterligere ti trinn på volumskalaen og nikker til meg, som for å si; hold deg fast.

Jeg har i mange år drevet med pistolskyting og jeg tar meg selv i å referere til virkeligheten når skytescener dukker opp på film. Derfor kan jeg her og nå påstå at jeg aldri tidligere har hørt revolverskudd bli gjengitt så nært virkeligheten. Skudd fra grovkalibret våpen dekker et veldig stort frekvensspekter, og selv ikke i de råeste kommersielle kinosalene jeg har besøkt er det noe i nærheten av ekte over skudd gjengitt over et lydanlegg. Men Bjørn Erik har faktisk klart å få til noe som ligner – ingenting kunne forberedt meg på troverdigheten i det jeg her skulle få presentert. Og selv ikke det første skuddet, som for øvrig fikk presset frem en tåre i hvert av øynene mine på grunn av lydtrykket, gjorde meg herdet mot de påfølgende skuddene. De som har sett den store finalen i Open Range vet at det skytes mye og brutalt i løpet av de minuttene det varer, og at med et godt anlegg kan man få litt av en opplevelse. Vel, noe slikt har du nok ikke kjent før kjære leser, hvis du da ikke har vært hos Bjørn Erik. Jeg har vært mye rundt omkring og hørt litt av hvert, men dette stiller i sin egen klasse.

Bjørn Erik spiller av en del mer demomateriale for meg før vi går over til 3D-delen av demoen hans. Og da Tron Legacy 3D dukker opp på skjermen foran meg med volumet på referansenivå er ikke 3D det første jeg tenker på. Jeg tenker mer på 4D, og den fjerde dimensjonen er selvfølgelig lyden. Den tar tak i meg og drar meg på en brutal og nådeløs måte inn i filmens handling. Den starter og stopper følelser og endrer min sinnsstemning som om jeg også befant meg inne i The Grid sammen med Sam og Quorra, og jeg merker at jeg sliter med å sitte stille under demoen. Jeg føler meg avspist med smuler når Bjørn Erik uventet trykker stopp og finner frem en ny film – noe er frarøvet meg! Men denne gangen er det Pirates of the Caribbean – On Stranger Tides i 3D som dukker opp på skjermen. Ikke før har menyene åpenbart seg før jeg skjønner at dette kommer til å bli noe jeg ikke kommer til å glemme så lett. Det er lenge siden jeg så 3D for første gang, og den gangen syntes jeg bildet ble for mørkt og at brillene var ubehagelige. Det siste punktet gjelder for så vidt fortsatt, men jeg er ganske tjukk i hue så det tar jeg på min egen kappe. Bildet derimot har blitt vesentlig bedre. Og menyen som jeg snakket om er så livaktig og nært i 3D at jeg tar meg i å gripe etter den i løse lufta fremfor meg. Og denne følelsen gjelder resten av atmosfæren her inne også; det er noe veldig håndgripelig med denne unike kinoen.

Oppsummering
Jeg hadde rett, dette er noe jeg ikke så lett kommer til å glemme. Mens jeg sitter her og renskriver artikkelen tenker jeg på hvordan Bjørn Erik og Ann Kristin har det når de ser på film. Og hvordan jeg kan få noe tilsvarende. For det er ikke umulig, bare man er gærne nok!