annonse
annonse

Piega Classic 60.2

Høyreist musikkmester

Oktober 2015Piega Classic 60.2

Med Piegas store gulvhøyttaler sitter man nærmest og studerer musikkens DNA gjennom et mikroskop.

Lyd & Bilde mener

Klarheten i tonene er ekstrem! Høyttaleren responderer lynraskt på musikkens mange transienter, og gjengir de lyseste overtoner med et vakkert skinn. Rommet er enormt, og bassen er stram, dyp og veldefinert.
Med feil plassering kan bassen låte noe frakoblet resten av frekvensområdet. Høyttalerne trenger plass!

Det er ikke hver gang man gleder seg til å pakke opp et produkt. Selv dyre produkter kan bli møtt med et skuldertrekk, før man går løs på arbeidet med å pakke opp, koble til og lytte. Hele tiden vel vitende om at produktet mest sannsynlig trenger litt arbeid for å få til skikkelig, og at det er en deadline et sted lenger ned i løypa som skal overholdes. Men da disse sværingene fra Piega kom inn døra, kriblet det litt. Dette skulle bli de første fra den sveitsiske produsenten jeg fikk høre, som ikke hadde kabinetter av aluminium. Ikke at det er noe galt med aluminium, men det betød også at dette var mitt første møte med såpass store Piega-høyttalere til under 100.000 kroner for paret. Som likevel bare er de nest største i Classic-serien.

Hvis du trodde fravær av aluminium gjør høyttaleren mindre eksklusiv, tro om igjen. Utførelsen er virkelig upåklagelig, der de står høyreist, i et MDF-kabinett bekledd av mange lag med deilig, svart pianolakk. Kabinettet er buet innover for å hindre parallelle flater. Av samme grunn skrår topplaten oppover fra foran til bak, slik at den ikke går parallelt med bunnplaten. Dermed hindres stående lydbølger inni kabinettet, og i stedet får lyden flyte fritt ut av høyttaleren.

 

Båndmembraner

Piega sverger til bånddiskanter, og i tilfellet Classic 60.2 benytter også mellomtonen båndmembran. Disse er montert sammen som et koaksialelement, hvor diskanten er plassert i midten, med mellomtonemembranen rundt denne. Dette for å gi en mest mulig faseriktig og sømløs overgang de to imellom, samtidig som de to spiller på samme akse i alle retninger. Med det resultat at stereoperspektivet og frekvensresponsen blir best mulig, selv om man ikke sitter helt midt imellom høyttalerne når man lytter.

 

Dyp bass

Høyttalerne er store, tunge og deilige. De er oppgitt til å gå helt ned til 24 Hz i bassregisteret, som er dypere enn grunntonen på alle musikkinstrumenter, inkludert den mørkeste tangenten på et normalt flygel. Dette er imponerende, med tanke på at følsomheten er hele 93 dB med én watt, som betyr at man står langt friere i valg av forsterker enn med mindre følsomme høyttalere. Men det er også krevende å gjengi i et normalt rom. Og uansett, følsomme eller ei, skikkelige høyttalere krever skikkelig forsterkning.

 

Lyden av Piega

Store høyttalere skal låte stort. Og med vår vante plassering rundt 70 centimeter til hver sidevegg og en meter til bakveggen gjør de nettopp det. Selv med den ikke veldig dyre Parsound Halo Integrated Amplifier, eller HINT, en integrert forsterker til 30.000 kroner med 160 watt å rutte med per kanal. Test kommer om litt, men jeg kan røpe såpass at den har meget god oppløsning samtidig som kontrollen på musikkens mange skifter er imponerende.

På Boris Blanks elektroniske ”Touching Ghosts” er vokalen til Malia meget klar, og tamburinen rasler krispt og deilig. Det er noe eget med bånddiskant når det kommer til luftighet, og med båndmembran også til mellomtoneelementet gjengis musikken med en hurtighet av det sjeldne.

Piega_Classic_60.2_svart
Classic 60.2 er like lekker som den er autoritær i svart pianolakk. Foto: Piega.

Det er masse kraft i bassen. Men sett i forhold til de mye dyrere Electrocompaniet Nordic Tone og også de noe rimeligere Vienna Beethoven Concert Grand SE (testet i dette bladet) er bassen litt frakoblet resten av frekvensområdet, og oppfører seg litt som om en separat subwoofer står og spiller fra et annet sted i rommet.

Mer nøyaktig plassering må til. Da kan man for eksempel bruke Cardas sin romkalkulator. Vårt rom måler 6,9 x 4,5 meter, og man finner da ut at beste plassering er 124,2 cm til sideveggene fra høyttalerens akse (midten av diskanten), mens avstanden fra frontplaten til høyttalerens bakvegg skal være 201,15 cm. I vårt rom er dette en altfor upraktisk avstand til bakveggen, da kan den halveres til 100,58 cm. Dette er et godt utgangspunkt å starte med, men det kan godt hende man ender opp med en annen plassering. I dette tilfellet funket det best med en alternativ metode, og plasserte høyttalerne 112,5 cm til sidevegg målt fra midten av diskantelementet, og med frontplaten 172 cm til bakveggen.

 

Alt er på plass

Det er noe helt annet nå. Bassen sitter nå tidsriktig sammen med resten, og der den kunne oppleves som noe sidrumpa, er den nå stram og deilig. Og den går dypt. Sammenlignet med nevnte Vienna Beethoven Concert Grand SE er det en tøffere bassrespons i Piegaene. I den grad at jeg måtte sette på N.W.A.s ”Sa Prize (Part 2)” fra 1990. Dette er oppfølgeren til klassikeren ”Fuck Tha Police” 1988, og er om mulig enda tøffere. Med samples fra masse herlig 70-tallsfunk svinger det sånn at man nesten ikke kan sitte stille. En ung Dr. Dre er like forbanna som han er sulten, mens Eazy-E har stått opp fra de døde for å skrike ut mot politivold, der hvor han flower bedre og tøffere enn nært sagt hvilken som helst av dagens rappere. Og Piega Classic 60.2 står i sentrum, og pumper løs med høy underholdningsfaktor samtidig som jeg knapt kan huske å ha hørt rapperne stå like klart foran meg som nå.

Piega_Classic_hvit
Classic-serien kommer også i hvit pianolakk. Foto: Piega

Piega Classic 60.2 er noe så sjeldent som superoppløste og underholdende på én gang. Og det er på underholdningsfaktoren de virkelig blåser forbi de rimeligere Viennaene, og jeg vil påstå at de også har et og annet forsprang på de 200.000 kroner dyre Electrocompaniet-høyttalerne. Dersom de får det nødvendige pusterommet.

 

Referanseforsterkere

Men høyttalere til 88.000 kroner trives enda bedre med enda råere forsterkning. Som vår referanse Hegel-rigg, med HD12 digitalkonverter, P30 forforsterker og en H30 stereo effektforsterker. Elektronikk til totalt 127.000 kroner. At man nå kan spille enda høyere med stålkontroll er ikke det viktigste. En viktigere forskjell er det at lydbildet vokser mer i bredden og dybden, og blir nå enda mer levende. Transientresponsen sørger for at et triangel klinger enda tydeligere gjennom et orkester, mens det er enda bedre kontroll på basselementene. Her kan man drønne løs uten problemer.

Men Piega-høyttalerne spiller så lett og ledig i toppen, at de godt kan være med på enda flere mikrodetaljer. Og siden vi har fått inn et rørforsterkersett fra Audio Research til 385.000 kroner, nærmere bestemt forforsterkeren GS Pre og effektforsterkeren GS 150, med 2 x 150 rør-watt, så er det på tide.

Piega_Classic_lær
Foto: Piega

Det er helt rått det som skjer. Mens mye av basskontrollen bevares (ikke all, Hegel H30 har mer krutt), blir overtonene luftigere, og samtidig står sangstemmer enda mer finkornet frem.

Ta sangen ”Solidify” av norske The Fjords. Indiepop pakket inn i et stort, elektronisk lydbilde, og stemmen til Petter Vågan som står klar, fyldig og fet ut av det hele. Med Audio Research er lyden varmere, med mer nerve – spesielt fra mellomtoneområdet. Dette er musikkmagi på første klasse. Og Piega leverer hele veien. Lyden er mer magisk, musikalsk og oppløst, og samtidig med mer morofaktor enn jeg fikk selv Technics SB-R1 til å låte, og med tanke på at Piega Classic 60.2 koster halvparten, er dette rett og slett et kanonbra kjøp.

 

Konklusjon

Det er lov å forlange mye av høyttalere som nærmer seg 100.000 kroner per par. Detaljnivået må være i særklasse, høyttalerne må gjengi magien fra selv den dyreste forsterker, og all musikk må kunne håndteres med en nøyaktighet og et detaljnivå som gjør at man trekkes ut av sin egen verden og inn i musikkens, i det man lukker øynene.

Piega_Classic_Makassar-ibenholt
For et tillegg i prisen er høyttalerne tilgjengelig i Makassar-ibenholt. Foto: Piega

Piega Classic 60.2 gjør alt dette. Det koaksiale høyttalerelementet med båndmembran til både mellomtonen og diskanten funker usedvanlig bra, med glimrende oppløsning og hurtighet, og en faseriktig akse i alle retninger (bortsett fra bakover). Musikken gjengis på magisk vis, og enda viktigere er det at høyttalerne er underholdende å høre på. Bassen er like generøs som den går dypt, og du trenger ikke en gang en kjempekraftig forsterker for å få liv i dem.

 

Piega Classic 60.2 er alt vi forventer av en høyttaler til 100.000 kroner og mer til. På visse områder er den bedre enn enkelte andre til dobbel pris, og det sier ikke rent lite. Rett og slett fantastisk.

Det er ikke hver gang man gleder seg til å pakke opp et produkt. Selv dyre produkter kan bli møtt med et skuldertrekk, før man går løs på arbeidet med å pakke opp, koble til og lytte. Hele tiden vel vitende om at produktet mest sannsynlig trenger litt arbeid for å få til skikkelig, og at det er en deadline et sted lenger ned i løypa som skal overholdes. Men da disse sværingene fra Piega kom inn døra, kriblet det litt. Dette skulle bli de første fra den sveitsiske produsenten jeg fikk høre, som ikke hadde kabinetter av aluminium. Ikke at det er noe galt med aluminium, men det betød også at dette var mitt første møte med såpass store Piega-høyttalere til under 100.000 kroner for paret. Som likevel bare er de nest største i Classic-serien. Hvis du trodde fravær av aluminium gjør høyttaleren mindre eksklusiv, tro om igjen. Utførelsen er virkelig upåklagelig, der de står høyreist, i et MDF-kabinett bekledd av mange lag med deilig, svart pianolakk. Kabinettet er buet innover for å hindre parallelle flater. Av samme grunn skrår topplaten oppover fra foran til bak, slik at den ikke går parallelt med bunnplaten. Dermed hindres stående lydbølger inni kabinettet, og i stedet får lyden flyte fritt ut av høyttaleren.  

Båndmembraner

Piega sverger til bånddiskanter, og i tilfellet Classic 60.2 benytter også mellomtonen båndmembran. Disse er montert sammen som et koaksialelement, hvor diskanten er plassert i midten, med mellomtonemembranen rundt denne. Dette for å gi en mest mulig faseriktig og sømløs overgang de to imellom, samtidig som de to spiller på samme akse i alle retninger. Med det resultat at stereoperspektivet og frekvensresponsen blir best mulig, selv om man ikke sitter helt midt imellom høyttalerne når man lytter.  

Dyp bass

Høyttalerne er store, tunge og deilige. De er oppgitt til å gå helt ned til 24 Hz i bassregisteret, som er dypere enn grunntonen på alle musikkinstrumenter, inkludert den mørkeste tangenten på et normalt flygel. Dette er imponerende, med tanke på at følsomheten er hele 93 dB med én watt, som betyr at man står langt friere i valg av forsterker enn med mindre følsomme høyttalere. Men det er også krevende å gjengi i et normalt rom. Og uansett, følsomme eller ei, skikkelige høyttalere krever skikkelig forsterkning.  

Lyden av Piega

Store høyttalere skal låte stort. Og med vår vante plassering rundt 70 centimeter til hver sidevegg og en meter til bakveggen gjør de nettopp det. Selv med den ikke veldig dyre Parsound Halo Integrated Amplifier, eller HINT, en integrert forsterker til 30.000 kroner med 160 watt å rutte med per kanal. Test kommer om litt, men jeg kan røpe såpass at den har meget god oppløsning samtidig som kontrollen på musikkens mange skifter er imponerende. På Boris Blanks elektroniske ”Touching Ghosts” er vokalen til Malia meget klar, og tamburinen rasler krispt og deilig. Det er noe eget med bånddiskant når det kommer til luftighet, og med båndmembran også til mellomtoneelementet gjengis musikken med en hurtighet av det sjeldne. Piega_Classic_60.2_svart Classic 60.2 er like lekker som den er autoritær i svart pianolakk. Foto: Piega. Det er masse kraft i bassen. Men sett i forhold til de mye dyrere Electrocompaniet Nordic Tone og også de noe rimeligere Vienna Beethoven Concert Grand SE (testet i dette bladet) er bassen litt frakoblet resten av frekvensområdet, og oppfører seg litt som om en separat subwoofer står og spiller fra et annet sted i rommet. Mer nøyaktig plassering må til. Da kan man for eksempel bruke Cardas sin romkalkulator. Vårt rom måler 6,9 x 4,5 meter, og man finner da ut at beste plassering er 124,2 cm til sideveggene fra høyttalerens akse (midten av diskanten), mens avstanden fra frontplaten til høyttalerens bakvegg skal være 201,15 cm. I vårt rom er dette en altfor upraktisk avstand til bakveggen, da kan den halveres til 100,58 cm. Dette er et godt utgangspunkt å starte med, men det kan godt hende man ender opp med en annen plassering. I dette tilfellet funket det best med en alternativ metode, og plasserte høyttalerne 112,5 cm til sidevegg målt fra midten av diskantelementet, og med frontplaten 172 cm til bakveggen.  

Alt er på plass

Det er noe helt annet nå. Bassen sitter nå tidsriktig sammen med resten, og der den kunne oppleves som noe sidrumpa, er den nå stram og deilig. Og den går dypt. Sammenlignet med nevnte Vienna Beethoven Concert Grand SE er det en tøffere bassrespons i Piegaene. I den grad at jeg måtte sette på N.W.A.s ”Sa Prize (Part 2)” fra 1990. Dette er oppfølgeren til klassikeren ”Fuck Tha Police” 1988, og er om mulig enda tøffere. Med samples fra masse herlig 70-tallsfunk svinger det sånn at man nesten ikke kan sitte stille. En ung Dr. Dre er like forbanna som han er sulten, mens Eazy-E har stått opp fra de døde for å skrike ut mot politivold, der hvor han flower bedre og tøffere enn nært sagt hvilken som helst av dagens rappere. Og Piega Classic 60.2 står i sentrum, og pumper løs med høy underholdningsfaktor samtidig som jeg knapt kan huske å ha hørt rapperne stå like klart foran meg som nå. Piega_Classic_hvit Classic-serien kommer også i hvit pianolakk. Foto: Piega Piega Classic 60.2 er noe så sjeldent som superoppløste og underholdende på én gang. Og det er på underholdningsfaktoren de virkelig blåser forbi de rimeligere Viennaene, og jeg vil påstå at de også har et og annet forsprang på de 200.000 kroner dyre Electrocompaniet-høyttalerne. Dersom de får det nødvendige pusterommet.  

Referanseforsterkere

Men høyttalere til 88.000 kroner trives enda bedre med enda råere forsterkning. Som vår referanse Hegel-rigg, med HD12 digitalkonverter, P30 forforsterker og en H30 stereo effektforsterker. Elektronikk til totalt 127.000 kroner. At man nå kan spille enda høyere med stålkontroll er ikke det viktigste. En viktigere forskjell er det at lydbildet vokser mer i bredden og dybden, og blir nå enda mer levende. Transientresponsen sørger for at et triangel klinger enda tydeligere gjennom et orkester, mens det er enda bedre kontroll på basselementene. Her kan man drønne løs uten problemer. Men Piega-høyttalerne spiller så lett og ledig i toppen, at de godt kan være med på enda flere mikrodetaljer. Og siden vi har fått inn et rørforsterkersett fra Audio Research til 385.000 kroner, nærmere bestemt forforsterkeren GS Pre og effektforsterkeren GS 150, med 2 x 150 rør-watt, så er det på tide. Piega_Classic_lær Foto: Piega Det er helt rått det som skjer. Mens mye av basskontrollen bevares (ikke all, Hegel H30 har mer krutt), blir overtonene luftigere, og samtidig står sangstemmer enda mer finkornet frem. Ta sangen ”Solidify” av norske The Fjords. Indiepop pakket inn i et stort, elektronisk lydbilde, og stemmen til Petter Vågan som står klar, fyldig og fet ut av det hele. Med Audio Research er lyden varmere, med mer nerve – spesielt fra mellomtoneområdet. Dette er musikkmagi på første klasse. Og Piega leverer hele veien. Lyden er mer magisk, musikalsk og oppløst, og samtidig med mer morofaktor enn jeg fikk selv Technics SB-R1 til å låte, og med tanke på at Piega Classic 60.2 koster halvparten, er dette rett og slett et kanonbra kjøp.  

Konklusjon

Det er lov å forlange mye av høyttalere som nærmer seg 100.000 kroner per par. Detaljnivået må være i særklasse, høyttalerne må gjengi magien fra selv den dyreste forsterker, og all musikk må kunne håndteres med en nøyaktighet og et detaljnivå som gjør at man trekkes ut av sin egen verden og inn i musikkens, i det man lukker øynene. Piega_Classic_Makassar-ibenholt For et tillegg i prisen er høyttalerne tilgjengelig i Makassar-ibenholt. Foto: Piega Piega Classic 60.2 gjør alt dette. Det koaksiale høyttalerelementet med båndmembran til både mellomtonen og diskanten funker usedvanlig bra, med glimrende oppløsning og hurtighet, og en faseriktig akse i alle retninger (bortsett fra bakover). Musikken gjengis på magisk vis, og enda viktigere er det at høyttalerne er underholdende å høre på. Bassen er like generøs som den går dypt, og du trenger ikke en gang en kjempekraftig forsterker for å få liv i dem.   Piega Classic 60.2 er alt vi forventer av en høyttaler til 100.000 kroner og mer til. På visse områder er den bedre enn enkelte andre til dobbel pris, og det sier ikke rent lite. Rett og slett fantastisk.
Vi tester over 450 produkter i året, les denne testen og få full tilgang til Lyd & Bilde
Allerede abonnent? Logg inn.
Prøveabonnement
0,-
Fri tilgang til lydogbilde.no
Bronseabonnement
425,-pr/halvår
1/2 år (6 utgaver) Digitalutgaven Fri tilgang til lydogbilde.no
Sølvabonnement
749,-pr/år
Mest populær
1 år (11 utgaver) Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Gullabonnement
1149,-pr/år
1 år (11 utgaver) Ny digital film hver måned Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Abonnementet fornyes automatisk til ordinær pris: Måned kr 39,-

Med et abonnement på Lyd & Bilde får du:

Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgave (iPad/Android) hver måned Betydelig rabatt Velg selv lengden på ditt abonnement, med eller uten SF Anytime Flott velkomstgave på årsabonnement
  • Type: 3-veis bassrefleks
  • Diskant/mellomtone: Koaksial båndmembran
  • Bass: 2 x 22 cm
  • Frekvensområde: 24 Hz - 50 kHz
  • Følsomhet: 93 dB (1W/1m)
  • Impedans: 4 Ohm
  • Utførelse: Svart eller hvit høyglans
  • Mål: 132 x 35 x 46 cm (H x B x D)
  • Vekt: 52 kg
Pris: 88000,-

Alltid oppdatert!

Full tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned

0,-