annonse
annonse

test: Panospace One

Panospace One
Panospace One

Bygg ideene dine

Den bruker- og innredningsvennlige 3D-printeren har kommet et par skritt nærmere.

Brukervennlig 3D-printer til en fin pris. Programvaren er enkel, og maskinvaren er ganske driftssikker. Virker ved første forsøk.
Tross den stuevennlige designen er 3D-print fortsatt en komplisert prosess. Kun et printerhode og ingen nettverkstilgang.

Den første 3D-printeren jeg så, var på størrelse med en fryseboks. Den kostet som en andelsleilighet, og den kunne bare printe med gipspulver, noe som betydde at modellene var for skrøpelige til å kunne brukes. Siden da har prisene på 3D-printere stupt. Til forskjell fra boligprisene. Hadde jeg den gangen investert i en leilighet, kunne jeg i dag ha byttet den mot et lastebillass med 3D-printere som Panospace One.

Kinesiske Panospace har som mål å gjøre 3D-print så enkelt at alle kan bruke det hjemme, på skolen eller på kontoret. Det har foreløpig resultert i modellen Panospace One.

Panospace One har så fin design at man nesten ikke kan se at den er en 3D-printer. Foto: Panospace

Designerne har gjort en iherdig og vellykket innsats for å gjøre printeren lett å integrere i en normal innredning. Alle mekaniske deler er kapslet inn i et grått plastskjold, hvor kun byggeplaten i matt glass er synlig. Det får den til å minne om en symaskin som har vært i hendene på en industridesigner.

I gang på et kvarter
Den er enkel å ta i bruk. Panospace One leveres helt ferdig sammensatt. Man må ikke fomle med å montere ekstruder (printerhodet) eller samlekabler som vi tidligere har opplevd. Det er ikke engang en transportsikring som må fjernes. Man må bare anbringe spolen med plastfilament bak en klaff, og føre tråden frem til ekstruderen. Resten gjøres fra den touch-følsomme fargeskjermen. Hvis man velger å starte med en av de forprogrammerte demofigurene, går det derfor høyst et kvarter før den første 3D-printen er på vei.

Byggevolumet, altså omfanget av den figuren som kan printes, er på 15 x 15 x 15 cm, noe som er meget bra. Da det bare er et enkelt ekstruderhode, kan man bare printe i en farge av gangen. Det er kun en mindre begrensning, da fullfarge RGB-print likevel i beste fall ligger atskillige år inn i fremtiden. Det vil nok være et pluss å kunne arbeide med to typer materialer av gangen. Men Panospace One er på den andre siden kun beregnet til standard plasttråd (PLA-filament).

Den innebygde holderen kan bare romme små filamentspoler, men man kan på Panospaces hjemmeside laste ned en holder til store spoler, som kan monteres på printeren.

Panospace One kan kun romme små spoler med plastfilament. Men man kan laste ned en adapter. Foto: John Alex Hvidlykke, L&B

 

 

Fra idé til print
Et av de begreper man stifter bekjentskap med når man begynner å printe i 3D, er den såkalte sliceren. Det er et program som oversetter den matematisk perfekte 3D-modellen til noe som kan printes i virkeligheten. Det er for eksempel lett å tegne en perfekt, frittsvevende kuleform på skjermen. Men da det er umulig å printe den i løse luften, faller forsøket bokstavelig talt til jorden. 3D-modellen må ha et stabilt fundament å hvile på mens den bygges opp av plastmasse.

Her lar Panospaces programvare for sliceren maskinvaren litt i stikken, når den prøver å printe figurer som ikke kan balansere. For eksempel et dyrekranium som kun støtter seg på de spisse hjørnetennene. Uten støttepilarer skapt av programvaren er den slags modeller dømt til å ende som en haug plastspaghetti, som dras rundt på byggeplaten mens det fortsatt pøses mer plasttråd oppå. Og mens grensesnittet er eksemplarisk enkelt, er justeringsmulighetene tilsvarende basale.

Når printen går galt – og det gjør den ofte – ender man opp med noe som ligner plastspaghetti. Foto: John Alex Hvidlykke, L&B

 

 

Krever ekstra PC
Panospace One kan enten kobles til via USB eller printe modellfiler direkte fra et SD-kort. Det er dessverre hverken mulighet for kablet eller trådløst nettverk. Det er merkelig i en smarthome-tid, hvor selv den minste gadget kommer med innebygget nettilgang. Det betyr også at man i praksis er nødt til å ha en PC stående ved printeren på grovkjøkkenet. Det er ingen mulig å ha 3D-printeren stående på skrivebordet. Visst er den pen å se på, men 3D-printere støyer, rister og lukter av smeltet plast. Også Panospace One. Og man bør finne et stabilt bord å sette den på.

Det å få modellen til å stå fast på byggeplaten er en stor utfordring på mange 3D-printere. Hos Panospace er løsningen en helt alminnelig limstift, som følger med i esken. Smør et lag lim på glassplaten og gå i gang. Det er lavteknologi, men det fungerer!

Panospace One er forholdsvis hurtig i drift. Store modeller som fyller det meste av byggevolumet kan printes på 3–8 timer, avhengig av kompleksiteten. Den er betydelig bedre enn da vi sist testet 3D-printere.

Oppløsningen på en 3D-printer avgjøres dels av størrelsen på dysen i ekstruderen, og dels av den nøyaktigheten byggeplaten og ekstruderen kan beveges rundt med. I Panospace One er det henholdsvis 0,4 mm og 0,25 mm. Det er ikke tilstrekkelig til å bygge tannhjul til klokker, men fint til hobbyarbeid og til for eksempel å lage et nytt håndtak til kjøkkenskapet.

De fleste av de modellene vi printet, var både solide og uten skjevheter. Når noen endte som plastfuglereder på byggeplaten, var årsaken at modellen manglet tilstrekkelig støtte. Det er et problem som forhåpentlig vil bli løst i en senere utgave av programvaren til sliceren. I mellomtiden er løsningen selv å være oppmerksom på at modellen har godt fotfeste. La derfor vær med å prøve på å bygge en pyramide som står opp ned!

Det er også verdt å bemerke at selv om Panospace One ikke er feilfri, er veien til suksess stadig kortere og mer sikker enn på de fleste andre 3D-printere.

Hvis du har et spesielt behov, kan en 3D-printer være fantastisk. Men glem alt om å printe hverdagsgjenstander. Foto: Panospace

 

 

Konklusjon
Den brukervennlige 3D-printeren som er så enkel at alle kan bruke den, er et fatamorgana som produsentene har jaget i årevis. Panospace One er et av de nærmeste alternativene jeg har sett hittil: Plasser den på bordet, tilsett plasttråd og en datamaskin – og du er oppe og går. Det er til og med en god sjanse for at ditt første print blir vellykket! At den ser bra ut og har en tilgjengelig pris, hjelper ytterligere på det. 3D-print er imidlertid fortsatt en kunst for nerder, så regn med at langt fra alle print lykkes.

Den første 3D-printeren jeg så, var på størrelse med en fryseboks. Den kostet som en andelsleilighet, og den kunne bare printe med gipspulver, noe som betydde at modellene var for skrøpelige til å kunne brukes. Siden da har prisene på 3D-printere stupt. Til forskjell fra boligprisene. Hadde jeg den gangen investert i en leilighet, kunne jeg i dag ha byttet den mot et lastebillass med 3D-printere som Panospace One. Kinesiske Panospace har som mål å gjøre 3D-print så enkelt at alle kan bruke det hjemme, på skolen eller på kontoret. Det har foreløpig resultert i modellen Panospace One. [caption id="attachment_80262" align="alignleft" width="1000"] Panospace One har så fin design at man nesten ikke kan se at den er en 3D-printer. Foto: Panospace[/caption] Designerne har gjort en iherdig og vellykket innsats for å gjøre printeren lett å integrere i en normal innredning. Alle mekaniske deler er kapslet inn i et grått plastskjold, hvor kun byggeplaten i matt glass er synlig. Det får den til å minne om en symaskin som har vært i hendene på en industridesigner. I gang på et kvarter Den er enkel å ta i bruk. Panospace One leveres helt ferdig sammensatt. Man må ikke fomle med å montere ekstruder (printerhodet) eller samlekabler som vi tidligere har opplevd. Det er ikke engang en transportsikring som må fjernes. Man må bare anbringe spolen med plastfilament bak en klaff, og føre tråden frem til ekstruderen. Resten gjøres fra den touch-følsomme fargeskjermen. Hvis man velger å starte med en av de forprogrammerte demofigurene, går det derfor høyst et kvarter før den første 3D-printen er på vei. Byggevolumet, altså omfanget av den figuren som kan printes, er på 15 x 15 x 15 cm, noe som er meget bra. Da det bare er et enkelt ekstruderhode, kan man bare printe i en farge av gangen. Det er kun en mindre begrensning, da fullfarge RGB-print likevel i beste fall ligger atskillige år inn i fremtiden. Det vil nok være et pluss å kunne arbeide med to typer materialer av gangen. Men Panospace One er på den andre siden kun beregnet til standard plasttråd (PLA-filament). Den innebygde holderen kan bare romme små filamentspoler, men man kan på Panospaces hjemmeside laste ned en holder til store spoler, som kan monteres på printeren. [caption id="attachment_80267" align="aligncenter" width="495"] Panospace One kan kun romme små spoler med plastfilament. Men man kan laste ned en adapter. Foto: John Alex Hvidlykke, L&B[/caption]     Fra idé til print Et av de begreper man stifter bekjentskap med når man begynner å printe i 3D, er den såkalte sliceren. Det er et program som oversetter den matematisk perfekte 3D-modellen til noe som kan printes i virkeligheten. Det er for eksempel lett å tegne en perfekt, frittsvevende kuleform på skjermen. Men da det er umulig å printe den i løse luften, faller forsøket bokstavelig talt til jorden. 3D-modellen må ha et stabilt fundament å hvile på mens den bygges opp av plastmasse. Her lar Panospaces programvare for sliceren maskinvaren litt i stikken, når den prøver å printe figurer som ikke kan balansere. For eksempel et dyrekranium som kun støtter seg på de spisse hjørnetennene. Uten støttepilarer skapt av programvaren er den slags modeller dømt til å ende som en haug plastspaghetti, som dras rundt på byggeplaten mens det fortsatt pøses mer plasttråd oppå. Og mens grensesnittet er eksemplarisk enkelt, er justeringsmulighetene tilsvarende basale. [caption id="attachment_80265" align="aligncenter" width="495"] Når printen går galt – og det gjør den ofte – ender man opp med noe som ligner plastspaghetti. Foto: John Alex Hvidlykke, L&B[/caption]     Krever ekstra PC Panospace One kan enten kobles til via USB eller printe modellfiler direkte fra et SD-kort. Det er dessverre hverken mulighet for kablet eller trådløst nettverk. Det er merkelig i en smarthome-tid, hvor selv den minste gadget kommer med innebygget nettilgang. Det betyr også at man i praksis er nødt til å ha en PC stående ved printeren på grovkjøkkenet. Det er ingen mulig å ha 3D-printeren stående på skrivebordet. Visst er den pen å se på, men 3D-printere støyer, rister og lukter av smeltet plast. Også Panospace One. Og man bør finne et stabilt bord å sette den på. Det å få modellen til å stå fast på byggeplaten er en stor utfordring på mange 3D-printere. Hos Panospace er løsningen en helt alminnelig limstift, som følger med i esken. Smør et lag lim på glassplaten og gå i gang. Det er lavteknologi, men det fungerer! Panospace One er forholdsvis hurtig i drift. Store modeller som fyller det meste av byggevolumet kan printes på 3–8 timer, avhengig av kompleksiteten. Den er betydelig bedre enn da vi sist testet 3D-printere. Oppløsningen på en 3D-printer avgjøres dels av størrelsen på dysen i ekstruderen, og dels av den nøyaktigheten byggeplaten og ekstruderen kan beveges rundt med. I Panospace One er det henholdsvis 0,4 mm og 0,25 mm. Det er ikke tilstrekkelig til å bygge tannhjul til klokker, men fint til hobbyarbeid og til for eksempel å lage et nytt håndtak til kjøkkenskapet. De fleste av de modellene vi printet, var både solide og uten skjevheter. Når noen endte som plastfuglereder på byggeplaten, var årsaken at modellen manglet tilstrekkelig støtte. Det er et problem som forhåpentlig vil bli løst i en senere utgave av programvaren til sliceren. I mellomtiden er løsningen selv å være oppmerksom på at modellen har godt fotfeste. La derfor vær med å prøve på å bygge en pyramide som står opp ned! Det er også verdt å bemerke at selv om Panospace One ikke er feilfri, er veien til suksess stadig kortere og mer sikker enn på de fleste andre 3D-printere. [caption id="attachment_80264" align="aligncenter" width="495"] Hvis du har et spesielt behov, kan en 3D-printer være fantastisk. Men glem alt om å printe hverdagsgjenstander. Foto: Panospace[/caption]     Konklusjon Den brukervennlige 3D-printeren som er så enkel at alle kan bruke den, er et fatamorgana som produsentene har jaget i årevis. Panospace One er et av de nærmeste alternativene jeg har sett hittil: Plasser den på bordet, tilsett plasttråd og en datamaskin – og du er oppe og går. Det er til og med en god sjanse for at ditt første print blir vellykket! At den ser bra ut og har en tilgjengelig pris, hjelper ytterligere på det. 3D-print er imidlertid fortsatt en kunst for nerder, så regn med at langt fra alle print lykkes.
Vi tester over 450 produkter i året, les denne testen og få full tilgang til Lyd & Bilde
Allerede abonnent? Logg inn.
Prøveabonnement
0,-
Fri tilgang til lydogbilde.no
Bronseabonnement
425,-pr/halvår
1/2 år (6 utgaver) Digitalutgaven Fri tilgang til lydogbilde.no
Sølvabonnement
749,-pr/år
Mest populær
1 år (11 utgaver) Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Gullabonnement
1149,-pr/år
1 år (11 utgaver) Ny digital film hver måned Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Abonnementet fornyes automatisk til ordinær pris: Måned kr 39,-

Med et abonnement på Lyd & Bilde får du:

Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgave (iPad/Android) hver måned Betydelig rabatt Velg selv lengden på ditt abonnement, med eller uten SF Anytime Flott velkomstgave på årsabonnement

Ekstruderhoder: 1

Dyseoppløsning: 0,4 mm

Printoppløsning: 0,25 mm

Byggevolum: 150 x 150 x 150 mm

Filament: PLA 1,75 mm i ruller à 326 g

Tilkobling: USB, SD-kort

Styring: Farge-touchskjerm

Mål/vekt: 40,7 x 33,3 x 28,8 cm (BxHxD), 7,8 kg

Web: int.3dpanospace.com

Pris: 6.495,-

Alltid oppdatert!

Full tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned

0,-