annonse
(Foto: Produsenten)

Stranger Things 2: Sjarmerende ’80-talls nostalgi

Stranger Things, sesong 2

Nok en gang gir Duffer-brødrene oss en sjarmerende, og småskummel, tidsreise tilbake til 1980-tallets forgangne uskyldighet.

Sesong 1 av Stranger Things tok i fjor publikum, og anmeldere, med storm. I en herlig miks/homage av Steven Spielberg og Stephen King tar serien oss med tilbake til midten av 1980-tallet, der vi blir kjent med de fire nerdene Will (Noah Schnapp), Mike (Finn Wolfhard), Dustin (Gaten Matarazzo) og Lucas (Caleb McLaughlin). 13-åringene i den lille arketypiske småbyen Hawkins, Indiana opplever en rekke, mildt sagt, merkelige hendelser. Samtidig blir vi kjent med deres hverdagsliv, sårhet, følelsesliv (i hormonelt opprør), mens serien toppes med spot on referanser, rekvisitter og musikk fra det glade ’80-tallet.

(Foto: Netflix)

 

ERKETYPISK AMERIKANSK SMÅBYIDYLL
Omgivelsene i Stranger Things er som tatt rett ut av klisjéboken om hvordan beskrive en amerikansk landsens småby. En by der alle kjenner alle, de har en godslig sheriff, Jim Hopper (David Harbour), som elsker søtsaker og stort sett må løse nabokonflikter, ungene møtes på spillbula eller burgersjappa, og de strøkne forstadshusene ligger som perler på en snor med vaglkampplakater med «Reagen/Bush ‘84». Her har intet dramatisk skjedd siden andre verdenskrig.

I første sesongen ble småbyidyllen i Hawkins brutt. Etter en spillekveld i kjellerstuen, nerdene imellom, forsvant helt plutselig Will på vei hjem. Like etterpå dukker den mystiske, foreldreløse, Eleven/El (Millie B. Brown) opp, og hjelper guttene, og den desperate moren, Joyce Byers (Winona Ryder) i jakten på Will.

Har du vokst opp med The Goonies, E.T., Poltergeist, Ghostbusters, Christine, Stand By Me, The Breakfast Club, The Twilight Zone og He-Man vil du nikke gjenkjennende til Stranger Things. Bare se på posteren og grafikken til plakaten, og man ser den er en eneste stor homage til alle tenårings-/mysterie-/eventyrfilmer fra tiåret med hockeysveis, Walkman, arkadespill og dårlig popmusikk. Rundt dette nostalgiske universet har brødrene Matt og Ross Duffer skrevet Stranger Things. Småbyidyllen rives hardt og brutalt i stykker i det «skyggemonsteret» truer byen, og ingen lenger kan stole på myndighetene. Sesong 1 kulminerte med at Will kom hjem igjen, men han så, for å si det forsiktig, ikke helt ok ut…

https://www.youtube.com/watch?v=vgS2L7WPIO4

MØRKET LURER
I utkanten av byen driver militæret på med lysskye affærer. Sammen med en gjeng menn kledd i labfrakker, ledet an av protagonisten Dr. Owens (Paul Reiser), er det åpenbart at de skjuler noe i dypet av sin «forskning». Samtidig forsøker de å helbrede en stadig sykere Will, som plages av flashbacks og merkelige syner av den verden han kjenner rammet av Armageddon.

annonse

Situasjonen tilspisser seg til gangs i det Will tar imot velmenende råd fra hans mors nye kjæreste, Bob (Sean Astin, en av hovedrolleinnhaverne i The Goonies!), om å konfrontere monsteret i drømmene.

annonse

NERDENES HEVN
De fire guttene er ikke akkurat blant skolens mest populære, hverken blant andre gutter eller det motsatt kjønn. Med overdrevet interesse for arkade- og brettspill, samt naturfag, stiller de litt på utsiden. Men som alltid er det nerdene som ler sist, og høyest. I tidsriktige Halloweenkostymer kler de seg ut som gjengen fra Ghostbusters og søker å løse mysteriet. Dialogen guttene imellom er genuin, troverdig og ytterst sjarmerende. Man nikker gjenkjennende til sin egen ungdomstid, og alle fire leverer skremmende gode rolletolkninger.

(Foto: Netflix)

 

Denne runden blir det dog brann i rosenes leir i det guttegjengen infiseres av guttelus (!). Den nyinnflyttede, fyrrige rødtoppen, Maxine, med spillaliaset «Mad Max» (Sadie Sink), splitter gjengen. To av dem legger sin elsk på henne, mens Mike gjør sitt ytterste for å fryse henne ut av «brorskapet». Max’ bror har overtatt rollen fra Steve, som byens ufordragelige drittsekk, mens den alltid positive Dustin får seg et nytt «kjæledyr» – et kjæledyr som er veldig glad i katter…

ELEGANT MIKS
Serien byr på elegant miks av nostalgisk ungdomsfilm der kameratskap står i sentrum mikset sammen med stadig kvassere grøss og gru spunnet rundt guttenes store eventyr. Andresesongen er betraktelig mer spennende og actionfokusert enn sesong én, noe som hever helhetsinntrykket. Ofte følte vi at førstesesongen gikk frem på larveføtter, og den slet med å fylle åtte episoder. Skumle, og tidvis relativt eksplisitte blodige scener til tross, så avvæpnes de raskt med lunefulle kommentarer og uskyldig familieidyll; det er hele tiden guttenes ubrytelige vennskap som er seriens bærende narrative tråd. Duffer-brødrene stjeler hemningsløst fra klassiske filmreferanser, noe de da heller ikke forsøker å skjule – Stranger Things er deres hyllest til nettopp disse filmene. Ironisk nok er brødreparet født i 1984, så noe særlig av 1980-tallet kan de ikke ha fått med seg.

annonse

Dog bryter bihistorien om Els fortid både rytmen og stilen, og fremstår kun som en ufullendt parentes. Bakgrunnen hennes serveres dryppvis og kulminerer med en hel episode viet til Elevens ukjente, og brogete, historie. Fullstendig unødvendig og, faktisk, forstyrrende.

Serien er på sitt beste når den går litt mer under huden på de fire komplekse hovedkarakterene, et av andresesongens mest uforglemmelige øyeblikk er når guttegjengen byr opp til dans under vinterballet på skolen. Ekte, sårt og fullstendig medmenneskelig. Mer av dette og mindre fokus på demonhunder ville tjent serien. Lun humor og bøtter med sjarm, toppet av velskrevne og toverdige dialoger, preger Stranger Things. I tillegg er den gjennomført i all sin ’80-talls nostalgiske, sjarmerende, prakt. En TV-serie som nok vil appellere mest til tenåringer, gutter unge til sinns og dem av oss som faktisk vokste opp på 1980-tallet. Sesong 2 vil garantert falle i smak om du likte førstesesongen, og premieres med 5 svake stjerner.

(Foto: Netflix)

 

De mørkeste scenene plages tidvis av en del artefakter, men billedkvaliteten er gjennomgående meget bra, og fullstendig uten bufferingproblematikken som ofte oppstår hos HBO. Lydsporet holder også topp kvalitet, med en god surroundmiks og både dybde og finesse.

<
>
(Foto: Netflix)
  • Netflix
  • Release: 27. oktober 2017
  • Regi: Matt Duffer
  • Med: Noah Schnapp, Finn Wolfhard, Gaten Matarazzo, Caleb McLaughlin, Millie B. Brown, Winona Ryder, David Harbour, Sadie Sink, Natalia Dyer
  • Genre: Eventyr
  • Land: USA
  • År: 2017
  • Tid: 8:15 t.

Film
Ekstra
Lyd
Bilde

Kommentarer

  Motta varsel  
Varsle meg om
annonse

Vaklende jordskjelv

Vikander gjør jobben i en overraskende retningsløs film uten evne til å engasjere.

Siste kveld med (mafia)gjengen

Mesterregissør Martin Scorsese gir oss med The Irishman en av sine beste filmer på flere tiår, og en umiddelbar episk klassiker.

Action-Ryan!

Jack Ryan er tilbake – og denne gangen har han lagt sin analytiske hjernehalvdel til side.

Heeeere’s Johnny!

Stanley Kubrick er fortsatt, 20 år etter sin død, en av tidenes mest spennende regissører. Når høstmørket nå senker seg kommer hans grøsserklassiker i nyoppusset, og forlenget, versjon.

Superagenter på tomgang

Tørrvittig, men det tar definitivt aldri helt av i den fjerde MiB-filmen.

Grøsserkick á la Stephen King

Det mangefasetterte grøsseruniverset til Stephen King revitaliseres i andre sesong av fabelaktige Castle Rock.

Finansakrobatisk sirkus

Steven Soderbergh tar for seg Panama Papers-skandalen, på en ganske så lettvint og ironisk måte.

Det holder nå!

En langt gjesp av et plott, med fullstendig uinteressante karakterer.

Hofteholder, stiletthæler og ballespark!

Luc Besson gjør det igjen, transformerer en «vanlig» ung kvinne til den ultimate drapsmaskin.

Din egen beste side?

Paul Rudd er på randen av sammenbrudd, 40-års krise og misfornøyd med livet generelt. Løsningen (?) blir en total «renselse» på et obskurt spa…