Philips kaller dem nemlig for Stretch, og de lever i høyeste grad opp til navnet. De kan riktignok ikke brettes sammen, men de kan dras og vris nesten i alle retninger uten at de ryker. Og så sitter de best av alle i testen. Men bare dersom hodet er lite. For det er lite å gå på her, hodebøylen kan ikke strekkes, i stedet er det en strikk som tøyes når man drar dem over hodet. Støydempingen er godkjent. Pluss for avtakbar stoffkledd ledning, som forsterker inntrykket av kvalitet.

Lydkvaliteten er det verre med. De spiller ikke dårlig, men de utmerker seg heller ikke på noen måte. Lydbildet virker trangt, med dårlig stereoseparasjon og et rett og slett dunkelt klangbilde. Detaljer glimrer med sitt fravær, diskanten er så avslappet at det grenser til krise, og bassen er svampete og dominerer lydbildet i alt for stor grad. Er man det minste kritisk, faller Philips-hodetelefonene fullstendig igjennom, men digger man bass og synes det er kjekt at de ikke blir liggende igjen i snøen eller på asfalten, når man kjører snowboard eller skateboard, er det bare å løpe til nærmeste butikk. Eller kanskje ikke.

Også i denne testen:

budsjettvennlige hodetelefoner