Såkalte restomods er blitt en greie hvor man tager en gammel bil, hiver ut stempelmotoren og girkassen, og dytter inn elmotor og batterier. Det koster litt, men er man entusiastisk nok (og har en gammel boble f.eks.), så er det ikke måte på hvor elektrisk den gamle kan bli.
Disse karene på Mini-fabrikken i Oxford, hører helt klart til i entusiastisk-kategorien. De konverterer den klassiske Mini-en til eldrift, og tar faktisk vare på den lille firesylindrede motoren – og girkassen – skulle man ønske å reversere den elektriske konverteringen.
Nå er ikke Mini-en ukjent med modifikasjoner og konverteringer. Helt siden Alec Issigonis viste fram bilen i 1959, har folk moddet og mekket Mini-er, hovedsaklig for å få dem til å gå fortere (John Cooper), eller løfte komforten og luksusen i den grad det er mulig (David Brown).
Mini Recharged som den konverterte heter, får en 90 kW elektromotor på forhjulene, og en batteripakke som lover en rekkevidde på 160 km. Det vil si, neppe hvis man utfordrer de elektriske – og fysiske lover, med stadige akselerasjoner fra 0 til 100, som skal ta rundt ni sekunder.
Oxford-gjengen har ikke begått den synden det er å modifsere bilen med digitale instrumenter og moderne infortainment, et enslig analogt instrument viser batterikapasiteten, og tanklokket på venstre hofte, er nennsomt plukket vekk og erstattet av en ladekontakt.
Som vanlig med slike restomods, trenger man en donorbil, og England er stedet hvor det er lettest å finne elder Mini-er i god stand. Hvis man ikke ser det ulikt å kjøre bil med rattet på høyre side, men jeg er sikker på at man kan få konvertert rattplasseringen til venstre, om man vil og er villig til å betale.
Det opplyses ikke noe om hva denne herlige elektrifiseringen skal koste, men erfaringsmessig er det ikke billig. Antagelig er det rimeligere å kjøpe en ny Mini Cooper SE, som selv om den ikke har helt den samme sjarmen som den gamle, er en av de mest inspirerende elbilene i småbilsklassen.
