Netflix, og regissør Roar Uthaug, forsøker å gjenta suksessen fra sin mest sette ikke-engelskspråklige film, Troll – men ender opp med en blek og uinspirerende kopi av den lekne og sjarmerende originalen.

Kun knappe ti måneder etter premieren på den norske monster-katastrofefilmen i 2022 offentliggjorde strømmegiganten at de gav grønt lys for oppfølgeren – for en film som oppnådde et rekordstort globalt publikum.

Regissør Uthaug slo igjennom med den særnorske skrekkfilmen Fritt vilt (2006). I 2015 kom så monsterhiten, katastrofefilmen Bølgen; og selv toppfolk i Hollywood sperret øynene opp.

I Troll lekte han seg med eldgamle norske folkeeventyr og mytologi som bakteppe, i det vi ble med den driftige paleontologen Nora (Ine M. Wilmann), den pertentlige stabssjefen på statsministerens kontor, Andreas (Kim Falck), den kleine macho-kapteinen Kris (Mads S. Pettersen), samt Noras sjarmerende eremitt av en far, folkloristen Tobias Tidemann (Gard B. Eidsvold) på vaskekte troll-jakt.

 

Noe riktig må Uthaug & Co ha gjort, for verden rundt trykket Netflix-abonnentene den norske spillefilmen til sitt bryst! Så snart filmen hadde premiere begynte den å klatre på topplistene fra land til land.

Troll fortsatte å slå de fleste rekorder. Totalt oppnådde filmen imponerende 76 millioner avspillings-timer den første uken, og toppet Netflix-listene i 87 av 89 land. Etter knappe to ukers visning var Troll den mest sette ikke-engelskspråklige filmen på Netflix gjennom tidende! Den peaket med smått utrolige 103 millioner strømmetimer.

Selvsagt var en oppfølger uunngåelig, og faktisk en film vi så frem til. Men at Uthaug og manusforfatter Espen Aukan skulle ha gått så tom for originale ideer og et engasjerende plott overrasket oss virkelig.

Det de serverer med oppfølgeren er en skamløs rip off fra amerikanske action-blockbustere som Independence Day, National Treasure, Jurassic Park og Indiana Jones, satt til norsk natur og folklore; men uten én ny idé ei heller et persongalleri som vi evner å engasjere oss i. Det hele krydret med mer hårete (i overkant kleine) oneliners enn noensinne.

Som Nora sier et stykke ut i filmen: «Har dere ikke lært noe fra forrige gang?». Nei det har riktignok ikke karakterene, men dessverre ei heller folkene bak kamera.

På tidslinjen befinner vi oss noen år etter at et vaskete eventyrtroll skapte furore i det det våknet fra sin lange dvale i Jotunheimen, marsjerte mot hovedstaden og skapte kaos, død og krigstilstander i sine spor.

Den nå foreldreløse Nora har tatt etter sin far og lever en eremittilværelse i en liten hytte i fjellheimen. Her fordyper hun seg i folklore, troll og overtro. Brått banker fortiden på den unnselige døren – og i det Andreas trer inn i stuen vet vi at nå er det dags for trolljakt igjen!

I hui og hast bærer det av gårde til det nedlagte tungtvannsanlegget på Rjukan, der vi får vite at det var troll de allierte styrkene var ute etter under krigen, og jommen står det ikke et gigantisk troll trygt (?) plassert inne i en fjellhall. Sovende må vite, men ei for lenge…

Med et eitrende forbannet, bittert og hevngjerrig troll på frifot blir gode råd dyre. Trolljævlen marsjerer mot det historiske kirkesognet Nidaros, og forsyner seg rikelig av rike pappagutter under en pitstop i Hemsedal, akkompagnert av Freddy Kalas’ infantile landeplage «Pinne for landet». Noe som ikke ser ut til å skape nevneverdig panikk i regjeringskontorene i Oslo.

På et tidspunkt ser statsministeren at: «Vi må innse at Trondheim er tapt.» Men det militære mannskapet han sender for å stoppe trollpeisen er to redneck-aktige, triggerhappy piloter, i to stakkarslige lys-helikoptre. Kom ikke og si at Norge ikke tar landets nasjonale sikkerhet på alvor!

Og slik fortsetter det i ujevnt, og ulogisk trav. I halen etter de to umake trollene følger Nora, Kris og Andreas, akkompagnert av nykommeren Marion, gestaltet av en flakkende-i-blikket Sara Khorami. Uvisst av hvilken grunn hun er skrevet inn i firkløveret, for hennes grunne karakter tilfører historien intet.

Det vi virkelig undres over er hvor ble det av den avvæpnede humoren og de sjarmerende karakterene? Her virker det som om alt fokus har vært rettet mot perfeksjonering av de dataanimerte effektene (som ser imponerende ut) samt actionmettede kampscener. Og jo da, på dét punktet fungerer Troll 2 som lettbent popcornunderholdning, men som en helhetlig filmopplevelse svikter den. Selv en sedvanlig dyktig Wilmann ser oppriktig ut som om hun kjeder seg på jobben.

Dramaturgien halter og man får ikke den påklistrede kongesagaen, krysset med kirkehistorien og gammel overtro, til å feste seg. Det hele opplevelse litt halvhjertet og ufokusert.

Et av lyspunktene er faktisk en fandenivoldsk Anne Krigsvoll som outrert historiker. Hun tar oss med på en fascinerende religionshistorie ned under jorden i nasjonalhelligdommen Nidarosdomen. Akkurat i de scenen svinger det litt av Troll 2, og den spektakulære, snøkledde fjellheimen danner også en fin, dramatisk ramme rundt det hele. Men alt i alt innehar ikke oppfølgeren nok kvaliteter enn til å karre seg opp til 3 middelmådige troll-stjerner.

Troll 2 får global Netflix-premiere den 1. desember, godt timet for strømmehøytiden. Vi tviler dog på at oppfølgeren vil bli en like stor publikumssuksess – til det har for mye luft gått ut av ballongen.