Nylig kunne vi bivåne Helen Mirren som beintøff, fyrrig og handlekraftig rancher i Montana, i sesongfinalen av Yellowstone-prequelserien 1923.

I serieskaper Ronan Bennetts (The Day of the Jackal) MobLand har Dame Mirren noe av den samme rollen, som matriarken Maeve / «The White Queen», gift med mafia-patriarken Conrad Harrigan (Pierce Brosnan, 007). Men i motsetning til forbudstidens Montana, befinner vi oss i nåtidens London – der mafiafamilien Harrigan styrer brorparten av blant annet narkotrafikken i storbyen, og nå sikter seg inn mot det voksende fentanylmarkedet.

Men for at den irskættede familien skal kunne vokse sitt forbryterimperium må de først rydde av veien sine fiender – og venner…

 

Det hele starter med et gangstermøte mellom Harrigans og de greske- og tyrkiske mafiagrenene i London; ledet an av Harrigans altmuligmann Harry (Tom Hardy, Legend). Det hele ender like mislykket som Trumps retningsløse og amatørmessige forsøk på fredsforhandlinger mellom russerjævlene og Ukraina. Hensynsløst rydder The Harrigans sine konkurrenter av veien, hvorpå Conrad lakonisk uttaler:

When I think of all the fucking Turkish delight I had to eat..

Tonen er satt!

Dysfunksjonell familie

Den dysfunksjonelle familien har påfallende mange likhetstrekk med Roy-familien i Succession. Her er det en kynisk patriark i tospann med hjernen bak det hele, sin kone, stebarn og halvsøsken som alle higer etter Pappas gunst. Det mest oppegående av barna er sønnen Kevin (Paddy Considine, House of the Dragon), som er ulykkelig gift med den løse kanonen Lara. Sammen har de familiens sorte får, den enfoldige, bortskjemte og imbesilt egenrådige sønnen Eddie (en karakter som har skremmende mye til felles med ste-prinsen i det norske kongehuset).

Til alles irritasjon har partyprinsen Eddie en eklatant tendens til å drite-på-draget, og når hans handlinger bringer familien på randen av krig med Londons nest mektigste mafiafamilie, ledet av an Richie Stevenson (Geoff Bell) er gode råd dyre – og alle setter sin lit til at Harry skal gjøre sine magiske triks.

Er det derimot én i familien som har ukuelig tro på opprørsprinsen, så er det farmor, som til stor frustrasjon for sin onkel (døgenikten og taperen Brendan) og halvtante (forsmådde Serephina) legger sine vinger rundt ham.

Og på hjemmebane sliter Harry med å holde sine jobbforpliktelser adskilt fra sin oppgitte frue og datter. Det hjelper så visst ikke på at gjentatt forsøk på parterapi ender opp med at Fruen (Joanne Froggatt) møter opp i ensom majestet.

Kysse ringen

Harrigan-familien opererer under en kodeks George W. Bush ville nikket anerkjennende til:

Either you’re with us, or against us!

Her er det ikke rom for gråsoner eller nyanser, man skal betingelsesløst «kysse ringen».

Det er Pierce Brosnans karakter historien sentreres rundt, men det er aldri tvil om at det er Tom Hardy som er showets store stjerne, og leading man. Jo visst er Brosnan langt mer vellykket som hardkokt kriminell, med en forkjærlighet for å slenge banneordet «cunt!» etter kreti og pleti, men det er egentlig Harry som håndterer den daglige driften av mafiaimperiet – og det er hans problemer og personlige utfordringer vi engasjerer oss i.

Enhver ting er hverken for liten eller for stor til at Harry ordner opp. Om det er sønnesønnens fuck ups, håndtering av «ubeleilige» lik, utpressing av konkurrenter, drap eller simple kjøreoppdrag, så trekker hele familien Harrington alltid veksler på sindige, bunnløst trofaste Harry. Han står på pinnen døgnet rundt og får sjelden mer enn et klapp på skulderen som takk.

Selve kjernen i historien er hverken særlig original eller utpreget subtil. Vi har sett utallige filmer og serier om kyniske mafioser med hang til ekstrem vold, psykopatisk trekk og total mangel på empati. Men den er den herlige, satiriske dialogen og superbe skuespillere som virkelig løfter MobLand. Den hverdagslige, lettere absurde passiaren mellom Conrad og hans barndomsvenn Archie (Alex Jennings), er alene verdt noen timer i godstolen.

Hardtslående og elegant

I motsetning til en annen mafiaserie, slappe og uelegante Tulsa King, så er den bitende freske humoren i MobLand langt bedre, mer hardtslående og skarpere. Vi har vel knapt nok sett en serie der bannskap har en mer fremtredende plass i vokabularet, men det fungerer; noe som kler formspråket til Guy Ritchie (som har regien på de første episodene).

De mange klisjeene om gangsterfamilier styrer serien så absolutt ikke unna, og det er da heller ikke selve bandekrigen de to mektige mafiafamiliene imellom som holder oss engasjert – det er karakterene, og deres personlige problemer (og gleder) som vi skal nikke gjenkjennende til, og trigge en følelsesmessig respons. Og der lykkes MobLand godt.

Prygelknaben Harry, som gjør sitt beste for å opprettholde freden mellom Harrigan og Stevenson, vet innerste inne at en krig er uunngåelig. Ikke minst fordi Conrad ønsker stadig mer makt (og penger), men også fordi det ene familiemedlemmet etter det andre kun er ute etter å mele sin egen kake, og gir blanke faen i familiens beste. I det sønnen til Stevenson. Tommy, forsvinner i (tilsynelatende) løse luften, ligger blodtåken allerede tykt i luften.

Dialogen er elegant frekk, satirisk og krydret med spydig britisk humor, i tillegg er plottet spennende og tar noen uventede vendinger. Et sjeldent A-lag av skuespillere gjør MobLand til noe langt større enn en tretten-på-dusinet-krim og et fengende musikkspor understreker den gjennomgående kvalitetsproduksjonen i alle ledd.

Denne serien skal du se! 5 stjerner til Hardy & Co.

Nordisk strømmepremiere blir den 9. juni, da slippes den første episoden. Sesongen består av 10 episoder, hvorav anmeldelsen er basert på de fem første.