Det har gått hele 207 år siden den britiske forfatterinnen Mary Shelley, i det Herrens år 1818, førte skrekkromanen «Frankenstein; or, The Modern Prometheus» i pennen.

Siden den gangen har historien om den unge vitenskapsmannen Victor Frankenstein, og hans kreasjon av monster-liv, blitt filmatisert en rekke ganger. En av de mest slående visuelle filmene står regissør Kenneth Branagh for, med sin Mary Shelley’s Frankenstein (1994) – der han selv gestaltet hovedrollen, med De Niro som «skapningen».

Og om det var særegen visuell stil filmprodusent J. Miles Dale var ute etter, så kunne han ikke valgt en bedre partner enn meksikanske Guillermo del Toro (Pans labyrint) som regissør for Netflix-versjonen.

Med uforglemmelige filmer som Crimson Peak, The Shape of Water, Nightmare Alley, mesterverket Pinocchio og nevnte fortryllende Pans labyrint har del Toro utviklet sin helt særegne, karakteristiske visuelle stil. Legg så til meksikanerens evne til å skrive medrivende, fantasifulle og intelligente manus, og Mary Shelleys roman er i de beste hender.

 

Manuset er ført i pennen av regissøren selv, som også figurerer som medprodusent. Til å fronte den klassiske fortelling om kirurgen og vitenskapsmannen Victor Frankenstein, en visjonær og lynende intelligent men selvsentrert og traumatisert sjel, finner vi Oscar Isaac (Ex Machina).

Grunnelementene i historien bør være kjent for de fleste, men dette er del Toros nennsomme tolkning. Han gir karakterene mer dybde og substans, samt legger til elementer som forsterker og ekspanderer klassikeren.

Manisk besettelse av å leke Messias

Fortellingen tar til lang mot nord, i Grønlandsisen, der den danske gallionen «Horisont», med kaptein Anderson (Lars Mikkelsen) i spissen baler med et utmattet mannskap og fastfrosset skip i pakkisen. I en eksplosjon i det fjerne finner de Frankenstein hardt skadet på isen, og frem fra skyggene trer et rasende monster frem – med ett mål for øyet: Drepe Victor Frankenstein!

Filmen er delt i tre akter der vi først får et tilbakeblikk på oppveksten til baron Frankenstein, i et herskapelig hus med en omsorgsfull og kjærlig mor, og en streng og følelsesmessig avstumpet far Charles Dance (Game of Thrones).

Første akten gir karakteren Frankenstein sårt tiltrengt dybde, emosjonell tilknytning og forståelsen av hans maniske opptatthet av døden. I det hans yndige mor dør i barsel sverger han på å vie sitt liv til å skape liv. Han setter seg fore å gjenopplive døde mennesker – og forfekter den ugudelige muligheten for evig liv.

Med kriger som herjer kontinentet opplever han ikke akkurat mangel på forskningsobjekter, og når den steinrike våpenhandleren Harlander (Christoph Waltz, Inglourious Basterds) tilbyr seg å finansiere Frankensteins sterkt kontroversielle prosjekt er han i gang.

Som drevet av demoner arbeider han utrettelig døgnet rundt for å leke Messias – fjetret på sidelinjen står hans fromme bror (Felix Kammerer) og hans enigmatiske forlovede Elizabeth (Mia Goth).

Nytt liv

Del Toro har selv uttalt at han har drømt om å realisere filmen siden 1971, da han som syvåring så Boris Karloff stabbe rundt i James Whales film (1931). I 2025-versjonen gjør han ære på klassikerne, samtidig som han setter sitt enestående fotavtrykk på den, og tilfører historien noe nytt.

Fra første scene av suger del Toro oss inn i den fascinerende historien. Kulissene er overveldende, detaljerte, gotisk dystre men samtidig lystig lekne. Vi forbløffes av de fantasirike og eventyrlige kostymene, mens foto til Dan Laustsen blender oss. Og aldri har monsteret (i Jacob Elordis mektige skikkelse) sett mer fryktinngytende ut. Han er både mer menneskelig (med likhetstrekk med skapningen vi møter i begynnelsen av Ridley Scotts Prometheus), slik at vi kan relateres til ham; men samtidig så skamfert og avskyelig at vi dødelige ikke makter å se personen bak sinnet og arrene.

I motsetning til de første Frankenstein-filmene, så er del Toro mer opptatt av personen bak arrene enn all terroren og skrekken som følger i hans noget ukontrollerte kjølvann. Fra første stund møter vi et vesen, skapt av diverse menneskerester fra krigens makabre likhauger, som et nyfødt barn er genuint opptatt av den nye, uutforskede verden han befinner seg i, men som aldri finner seg til rette.

Når Frankenstein ikke oppnår den responsen han er ute etter stiger frustrasjonen og sinnet – inntil han forsøker å kvitte seg med «utysket». På det tidspunktet er det Elizabeth som har knyttet de sterkeste båndene til «skapningen»; og maktbalansen spinner ut av kontroll.

Gotisk dystert – og grafisk makabert

Filmens grunnelementer er tro mot Shelleys roman, men del Toro gir oss sitt umiskjennelige særpreg – på karakterene og historien.

Regissøren er ikke kjent for å være subtil eller tilbakeholden, og her bruker han enhver anledning til å understreke hvilken dyster, makaber og menneskendrig del av menneskehetens utvikling vi befinner oss i.

I 1800-tallets Europa behandles de nederst på rangstigen som dyr, og krigsofre som utilsiktete skader. Filmen er ikke for sarte sjeler i det vi får nærbilder av dissekeringer, knuste hodeskaller og mengder av kroppsdeler flytende i elver av blod. Frankenstein selv lar seg ikke affisere av de makabre omgivelsene (han ser på seg selv nærmest som en kunstner), mens hans kommende svigerinne lar seg fascinere av dem.

De spektakulære, stygg-vakre omgivelsene luller oss inn i troen på at vi er hensatt i en eventyrlig verden, men så snart et bein brekkes ut av vinkel og et skrikende øyeeple trykkes på plass, våkner vi til marerittet – og innser at vi befinner oss i en dystopisk fantasyverden i beste gotiske stil.

 

Manisk livskall

Isac er drivende god som den maniske mannen i ferd med å gjennomføre sitt livskall. Han mangler empati, evnen til å lytte til fornuft og tar ikke hensyn til noe eller noen. Samtidig har han en øm side, et hjerte som lengter etter omsorg og kjærlighet – noe han søker i forbuden frukt hos sin brors forlovede.

Waltz er som sedvanlig solid, og hans kyniske tilnærming til prosjektet og utømmelige pengesekk driver historien fremover. Dessverre får han en meget utilfredsstillende, og uforløst slutt. Filmens mest komplekse person er faktisk Elizabeth, som fra første stund våger å opponere mot sin trassige svoger. Hun er «våre øyne» inn i galskapen. Samtidig som hun viser umåtelig empati med «skapningen» har hun en morbid fascinasjon for det eksplosive prosjektet. På toppen av det hele leker hun med følelsene til Victor.

Men æres skal den som æres bør, og dette er virkelig en film fylt av de kunstneriske ferdighetene til en av vår tids mest spennende regissører. Scenografien bærer hans umiskjennelige preg og hele filmen gjennomsyres av bunnsolid håndverk. Som lyssettingen, rekvisittene, kostymene, den forseggjorte scenografien, et medrivende musikkspor og et gjennomarbeidet manus der dramaturgien flyter sømløst.

Enkelte av karakterene, i særdeleshet hans prektige bror, blir i overkant stereotype, og hangen til de enfoldige menneskene til å uhemmet skyte på monsteret blir noget eksorbitant. Og den betagende scenografien til tross, snødekt ishav i Arktis er noe del Toro ikke troverdig makter å gjenskape. Men, dette er for småpirk å regne.

Nyinnspillingen av Frankenstein har blitt visuell nydelse som kombinerer det beste fra den gotiske stilen med grøss og fascinasjonen over menneskets dårskap. Som Victor Frankenstein ble drevet av sin pasjon (en besettelse som kan være både god og ond) for å skape liv ut av døden, har del Toro en distinkt pasjon for å skape et helhetlig, gjennomarbeidet kunstverk ut av sine enestående spillefilmer. 5 sterke stjerner.

24. oktober er det premiere på utvalgte kinoer, mens Netflix’ abonnenter må vente til den 7. november innen den kan strømmes.