Da Franco Serblin startet Sonus faber i 1983, var det toveis kompakthøyttalere han laget. Lenge. De små høyttalerne som Parva og Minima, ble synonymt med Sonus faber, som nesten er like knyttet til konseptet kompakt toveis, som Porsche er til boksermotorer.

Den lille fabrikken i Arcugnano, ikke veldig langt fra smellvakre Venezia, har tross eierskifter og endringer, vært tro mot grunnleggerens opprinnelige konstruksjoner, og Heritage-serien speiler i dag fortiden til selskapet. Som siden 1983 har vokst både i størrelse, og utbredelse. 

De små høyttalerne har altså fulgt selskapet helt siden starten, og den lille Minima Amator, og den større Electa Amator, er nå i sin henholdsvis andre og tredje generasjon. 

Begge tilhører Sonus fabers Heritage-serie, og det gjør den nye Concertino G4 også. Som er blitt en langt mer påkostet høyttaler, enn originalen fra 30 år tilbake.

Den siste generasjonen Concertino – kalt G4, ruver ikke i rommet. Ikke en gang på stativene Sonus faber leverer som ekstrautstyr. Med en høyde så vidt over 30 cm, og knappe 30 cm dype, er de små nok til å få plass på en benk eller hylle. Jeg vil nok anbefale stativer, ikke nødvendigvis fra Sonus faber, selv om de ser best ut på dem. Men for eksempel stativer fra Atacama, som vi har gode erfaringer med.

Det siste kan vi også si om Sonus fabers små høyttalere. Fra de bittesmå høyttalerne i Lumina-serien, til høyttalerne i Heritage- og Homage-serien, med sekssifrede priser, og tilsvarende påkostende konstruksjoner – og finish. De har en egen evne til å få mye ut av små kabinetter, og det gjelder Concertino G4 også.

Maestro

De små høyttalerne stiller ikke akkurat til start i budsjettklassen. Det gjorde forsåvidt ikke originalen heller, og ser man på hvordan Concertino G4 er konstruert, blir prisen lettere å forstå. 

Sideplatene er laget i ekte valnøtt, og skrudd fast i et trapesformet kabinett, som er trukket i plantebasert kunstskinn fra italienske Ohoskin. Som ser ut som skinn. Messingfargede knapper med Sf-logo dekker skruehullene til sideplatene, og kunstskinnet strekker seg til baksiden. Der er det et sett forgylte bi-wire skrueterminaler, og en bassrefleksport med en munning i valnøtt.

De første 300 parene leveres i en så kalt Maestro-utgave, og har en messingplakett på siden som forteller hvilket nummer i rekken akkurat dine Concertino G4 er. Vårt par i Maestro-utgaven, var 265 av 300 par. 

Maestro-utgaven leveres forresten med et nummerert og signert litografi av et par Concertino G4, hvor man kan skimte innsiden av høyttaleren.

Det tekniske

Den vanlige utgaven leveres uten litografiet og messingplaketter, og sparer deg for noen tusenlapper. 

Ellers er de like, og begge er konstruert med Sonus fabers DAD-diskant (Damped Apex Dome), med en vevd 28 mm silkemembran som rekker opp til 25 kHz. Sonus fabers fasesynkroniserte delefilter, deler på 1700 Hz. Der tar en 13,3 cm mellomtonebass med en papirfibermembran over, og den rekker ned til 60 Hz, i følge Sonus faber.

Bak kunstskinnet og valnøttplatene, skjuler det seg et kabinett i kork, formet som en C med diffusorer på innsiden. Som skal gjøre det unødvendig å stappe inn dempematerialer.

Sonus faber har brukt kork før, blant annet er det hvite mellomtoneelementet i Sonetto G2-serien, montert foran et innerkabinett laget i kork.

Voksent lydbilde og fyldig klang 

De er ikke det minste rart om man er skeptisk til en så liten høyttaler som Concertino G4. De fleste forventer nok at begrensingene er veldig hørbare. Slik det er for eksempel i et par Rogers LS 3/5A, eller andre små høyttalere.

Jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg pakket opp høyttalerne. Det lille basselementet i et kabinett som ikke er større enn en skoeske, vil raskt måtte kjempe mot fysikkens lover, og en følsomhet på lave 85 dB, betød at jeg bare kunne glemme å koble til en Wiim Amp.

At høyttalerne i det hele tatt skulle klare å rekke ned til 60 Hz, var vanskelig å tro på, men noen ganger er det helt greit å ta feil. Jeg merket det allerede første dag. Da handlet det mest om å få spilt inn høyttalerne, så en skikkelig lang spilleliste på Tidal, fikk strømme gjennom en TEAC UD-701N, men allerede da merket jeg at Concertino G4 hadde noen kvaliteter som er sjeldne i så små høyttalere. 

Den mest merkbare begrensingen, er naturligvis fraværet av dypbass. En begrensning høyttalerne deler med alle kompakthøyttalere, så derfor er et kun en konstatering, og ingen kritikk. 

Høyttalerne klarer seg fint på kompleks jazz, hvor kontrabassen til Christian McBride – på Live At the Village Vanguard, utfordrer det lille basselementet. Som lekende lett følger løpene på strengene, og ikke under noen omstendighet ser ut til å knele når det spilles høyt. Tvert i mot. 

Ok, det er selvsagt grenser for hvor mye et par basselementer på 13 cm klarer å massere magemusklene, men både kontrabass og slagverk får overbevisende vekt i bassen. 

Japanske Yosi Horikawa spesialiserer seg på å skape musikk med opptak han selv har gjort i naturen. Eller i et miljø hvor andre lyder enn de man forbinder med musikk, er naturlige. Som hjemme på kjøkkenet. På albumet Spaces, er det et rikt dyreliv, blandet med Horikawas sampling av forskjellige instrumenter. 

Det er en spesiell opplevelse, men lydkvaliteten er god, og på for eksempel Fluid, er samplingen satt sammen til en virkelig drivende låt med japanske instrumenter og perkusjon som de drivende elementene. 

Høyttalerne slipper ubesværet ut de minste detaljene i det komplekse lydbildet, og med en forsterker som har kontroll på de relativt tungdrevne høyttalerne, får man også god bassdynamikk ut av et lite membranareal.

Yosi Horikawas Longing for eksempel, har en tung bassrytme i starten, som blir mer kompleks etter noen takter. Små høyttalere sliter med kompleksiteten, særlig når de blir bedt om å spille, høyt, men de små Concertino G4, henger kontrollert med bassrytmene på Yoshikawas sampling.

Klangbalansen er kledelig varm. Det passer for eksempel perfekt på Helge Lien trios Revisited. På Liten Jazzballong lyder klaveret fyldig og det er rikelig med klangfylde her. Vispene på trommeskinnet er tydelig fokusert, i et lydbilde som langt overgår høyttalernes ringe størrelse. De nevnte Rogers-høyttalerne ville lett taklet både klaverklangen og vispene like godt, men ikke evnet å få fram den samme dybden i klangene. Særlig ikke i bassen.

Med musikk mye nærmere Sonus fabers hjemsted, som Vivaldis cellokonsert RV 398 i C-dur, skinner de små høyttalerne av spilleglede. Klangen fra Rostropovitsj cello, vibrerer i rommet. Selv om høyttalerne ikke er like gjennomsiktige som et par Dynaudio Contour 20 Black Edition, eller Sonus fabers egne Electa Amator III, hører man fint de små nyansene i Rostropovitsj tolking av for eksempel largo-satsen. 

Vokaler, som på Chappell Roans hit The Subway, lyder overprosessert og er dessverre et eksempel på hvordan det står til med moderne popinnspillinger. Men høyttalerne fikser lett skillet i de mange vokalharmoniene, og avslører faktisk hvor jæ…g lite musikkbransjen bryr seg om lydkvalitet om dagen.

Da står det bedre til på Alison Krauss Looks Like The End Of The Road. Her er vokalen både varm, godt fokusert, og harmoniene kommer nydelig fram i lydbildet. Det hører man på fiolinen også, og ikke minst på klangen fra dobroen, som er skarp og dyp på samme tid.