Hvis jeg sier A-HA er det ikke det minste rart om tankene går til det norske bandet som slo gjennom med et brak i 1985, med megahiten Take On Me, og skrev tittelmelodien til James Bond-filmen The Living Daylights i 1987. Men hvis jeg sier at A-HA også er høyttalere, regner jeg med at jeg heller bidrar til total forvirring. For hvem i alle dager har hørt om høyttalere fra A-HA?

Svaret er et norsk-svensk samarbeid med Per Anders Annerstedt og Odd Rune Hegge. De viste sin første høyttaler, den gulvstående A2 i 2021, ikke lenge etter viste de frem et par kompakte høyttalere jeg dro litt kjensel på. 

Ved første øyekast klarte jeg ikke helt å plassere hvilken modell det egentlig var jeg kikket på, men da den ene av duoen bak høyttaleren – Odd Rune Hegge, fortalte at jeg kikket på en moderne utgave av Dynaco A-35 fra syttitallet, demret deg litt for meg.

Syttitallet er lenge siden, så jeg måtte google for å friske opp igjen glemt kunnskap. Originalen ble designet av David Hafler, som er litt av en legende i hi-fi bransjen. A-35 var en av fire modeller i en serie Dynaco lanserte på syttitallet. Den er nesten lik den litt mindre A-25, siden begge bruker en 26 cm bass fra SEAS, kombinert med en 35 mm SEAS-diskant. 

Men der A-25 har et bassreflekskabinett, er A-35 helt lukket. Hafler kalte det Dual Chamber Aperiodic, og prinsippet er egentlig ganske enkelt. Basselementet sitter i et lukket kammer, med en tverrgående plate på midten, som har en 8 cm bred åpning til resten av høyttalerens indre. 

Basselementet er godt dempet, og det er også dempemateriale i åpningen mellom de to kamrene. Ideen er at dempeventilen som man kan kalle den, slipper lavere frekvenser til det andre av de to kamrene for å strekke bassresponsen.

Fordelen med et lukket kabinett er at bassresponsen kan oppleves som mer kontrollert, ulempen kan være at den blir litt for laid back. Men siden A-35 Heritage har et relativt stort kabinett med en 10 tommers bass på fronten, kompenserer den til en viss grad for den typiske bassresponsen fra et lukket kabinett.

A-HA A-35 Heritage

A-HAs versjon av A-35 er nesten identisk med originalen til David Hafler. En 26 cm bass fra SEAS kombineres med en 35 mm diskantdome i en – meget – kort hornlading, også fra SEAS. Delefrekvensen er lagt på 1250 Hz, og selve filteret er et enkelt serielt delefilter, som er utviklet for den moderne utgaven av A-35, av SEAS i Moss, Norge.

Ifølge karene bak høyttaleren, er det gjort noe endringer til det bedre, sammenlignet med originalen. Målet har vært å lage en høyttaler som er effektiv, enkel å drive, og få frem transienter og dynamisk kontrast i så stor grad som mulig.

Målingene Annerstedt har gjort med Klippel-systemet hos SEAS, ser svært lovende ut. Det er liten tvil om at Haflers originale design, er godt ivaretatt i den nye A-35 Heritage, for målingene ligner faktisk på målingene av de originale høyttalerne.

Det er lett å argumentere for at A-35 Heritage, er en ganske svær høyttaler. Fysisk sett er en større enn de fleste kompakthøyttalere. Den har en ganske bred frontbaffel på 32 cm, og diskantelementet er utypisk plassert langt nede midt på kabinettet. 

Fraværet av en bassrefleksport vil naturligvis frarøve høyttaleren muligheten til å skjøte på lavere frekvenser med energi gjennom en bassport. 

A-35 Heritage er helt passiv, men den har to kabelterminaler på baksiden, og den kan leveres som en aktiv høyttaler. Siden både Hegge og Ahrnstedt har vært Linn-importører i flere tiår, har deres kontakt med Linn i Skottland ført til et samarbeide om aktiv drift med digitale delefilter. A-35 Heritage er støttet faktisk av Linns Space Optimization, som er en avansert kalibrering av høyttaleren til rommet de står i.

Oppsett

Vårt passive par ble plassert på et par solide stativer fra Atacama, og koblet til en ganske variert rekke av forsterkere. Det meste av testperioden foregikk med Yamahas briljante A-S3200, en av de bedre integrerte vi har hatt i stallen de siste årene. Men siden A-HA hevder 96 dB følsomhet, var det fristende å forsøke med en forsterker som leverte langt lavere effekt, enn Yamaha, Hegel, eller Denon-forsterkerne vi hadde til rådighet. 

Inn fra sidelinjen kom to små effektforsterkere, fra et lite selskap som driver med håndbygde rørforsterkere på bestilling. Oslo Vacuum kaller de seg, og forsterkeren vi hadde til rådighet sammen med A-35 Heritage, var en liten klasse A forsterker med 300B rør.

Det viste seg å fungere aldeles utmerket. Den varme klangen fra rørforsterkerne kledde høyttalerne godt, og selv om forsterkerne ikke hadde den samme kontrollen eller dynamiske kontrasten, som for eksempel Yamaha-forsterkeren, var det et interessant bekjentskap sammen med A-35 Heritage.

Det er godt mulig at 96 dB er et optimistisk tall, for så veldig mye trykk var det ikke mulig å få ut av høyttalerne når jeg fikk lyst til å spille høyt.

A-HA-høyttaleren har noen fordeler og ulemper som man bør være klar over før man tar med et par hjem og kobler dem opp i anlegget. Så la oss ta det i rekkefølge fordel og ulemper.

Lytting

Det er noe nesten monitoraktig med Heritage-utgaven A-35. Til å begynne med lurte jeg på hvor bassen hadde tatt veien, men en plassering litt nærmere bakveggen svarte langt på det spørsmålet. Hvis Heritage-utgaven skal karakteriseres som noe, må det være at de leverer en avslappet nøytral klangbalanse – noen vil helt sikkert synes det er for avslappet for det finnes mer dynamisk sprut andre steder, for tilsvarende penger.

Jan Gunnar Hoffs smigrende toner fra trioalbumet Polarity, lyder deilig mykt og samtidig levende. Her er det noe disse høyttalerne får til som ikke er så veldig vanlig fra kompakthøyttalere, og det er en realistisk skala hvor basstrommer og klaver får en størrelse og tilstedeværelse i lytterommet, som man kan tro på.

Musikken gjengis med en nærmest legato mykhet, og her må jeg ile litt til å berømme SEAS-diskantens fine fokus og naturlige oppløsning. Det er virkelig et glimrende diskantelement som selv om konstruksjonen ikke nødvendigvis er veldig eksotisk, gjør en fremragende jobb med å få fram overtoner og klanger i det øverste registeret.

Høyttalerne virker veldig lineære fra SEAS-diskanten og et godt stykke nedover, før frekvensresponsen faller betydelig under 80-90 Hz, og her er vi ved ulempene med konstruksjonen.

Det vil være feil å si at gjengivelsen er avslappet, for med nok kraft bak basselementet, sparker det godt fra, og den dynamiske kontrasten er god – om enn ikke glimrende.

Man hører klokkeklart hvordan kontrabassen er tatt opp på 2L-innspillingen av Jan Gunnar Hoff ensemble, stram, fokusert og definert, men høyttalerne evner ikke å få fram nok av dybden – altså de dypeste tonene fra instrumentet – og de gjør det heller ikke med den samme selvfølgelige autoriteten som et par Dynaudio Contour 20i har i bassen.

Høyttalernes noe avslappende måte å presentere musikken på, er veldig behagelig, nærmest vanedannende. Men de kan med fordel kobles opp sammen med en subwoofer, som kan hjelpe på høyttaleren manglende dypbassrespons.

Balansen kan ikke hevdes å være slank, men det er noe med den avrundede bassresponsen som fører mellomtonen litt lengre frem i lydbildet. Det er en stor fordel, særlig på vokaler, som på Ezra Collectives Dance No One’s Watching, og ikke minst den for oss alle velkjente klangen fra vokalen til Kari Bremnes, på som Spor (2015 versjon).

Det samme gjelder klassisk musikk, som opera eller korverk.

I likhet med gjengivelsen av vokalen fra Kari Bremnes, lyder opptaket med Bizets Carmen (Abbado, Berganza, Domingo på Deutsche Grammophon), praktfullt på Heritage-høyttalerne. Den nøytrale klangen får et anstrøk av varme i mellomtonen, og vokalen er meget godt fokusert, også på korpartiene i Carmen-opptaket.

Men den avslappede dypbassresponsen gjør ikke rytmen på verken Ezra Collective eller Kari Bremnes Spor, noen tjenester. Det merkes ikke så godt på Carmen opptaket, og på nyutgivelsene av Bill Evans opptak fra Kongsberg jazzfestival i 1970, bryr jeg meg ikke. Det er rett og slett fordi at akkurat på slike innspillinger, gjør ikke høyttalerne noe gærent, de legger ikke hverken til eller trekker fra noe vesentlig – bortsett fra det jeg allerede har nevnt om dypbassresponsen. Man blir i stedet sittende og kose seg med musikken. Og da kommer høyttalerne i andre rekke.

Alternative høyttalere

Siden det ikke finnes noen høyttalere med tilsvarende konstruksjonsprinsipp som A-35 Heritage, må vi se til hakket mer konvensjonelle høyttalere med bassrefleks. Den allerede nevnte Dynaudio Contour 20i, er en enda bedre fokusert og bedre balansert høyttaler, som også evner å spille høyere med mer autoritet i bassen.

De koster også litt mindre enn A-35 Heritage. Det samme gjør MoFi SourcePoint 10. Som i likhet med A-35 Heritage er en relativt stor kompakthøyttaler. Her er det et 10 tommers koaksialelement i en bassreflekskonstruksjon, som spruter dynamikk som et fyrverkeri på speed. Samtidig er høyttaleren balansert, energisk og går dypere med mer autoritet i bassen.

Høyttalere som Bowers & Wilkins 705 S3 Signature, og Audiovectors R1-serie, er også verdt å nevne i denne sammenhengen. De har litt ulike kvaliteter, men er alle sammen fremragende høyttalere i tilsvarende eller lavere prisklasse som A-35 Heritage.