Noen ganger er et separat phonotrinn et helt nødvendig tillegg i et anlegg. Mange tar det kanskje for gitt at de kan plugge platespilleren i forsterkeren, og så blir det bare lyd. Sånn var det før i tiden, men når stadig færre forsterkere har inngang for platespiller, må man i butikken.

Der skal man spørre etter et phonotrinn, også kalt RIAA-trinn, pickupforsterker og det misvisende begrepet step up-trinn. Som hverken er det ene eller det andre. Det korrekte er step up transformator, men det er en historie for en annen gang.

Phonotrinnets oppgave – for så vidt også en step up transformators oppgave, er enkelt sagt å forsterke det svake signalet fra en pickup. Et signal som er svakere fra en moving coil pickup, enn fra en moving magnet pickup. 

Det skal helst skje uten at støy eller interferens også forsterkes, og blir hørbar i høyttalerne, eller hodetelefonene. 

En enkel nok oppgave i teorien, som ikke er fullt så ukomplisert i praksis. 

40 PPA

De billigste phonotrinnene koster noen hundrelapper og er som regel en liten boks man kobler mellom platespiller og forsterker. Problemet løst. Noen platespillere har praktisk nok phonotrinnet innebygget, men det gjelder stort sett de billigste spillerne, og lydkvaliteten er sjelden særlig god.

Det siste er mye viktigere i høyere prisklasse. Ja, hele grunnen til å bruke mange tusenlapper på et separat phonotrinn, er nettopp lyden. Bedre lyd. 

Da er det nesten ingen ende for hvor dyrt det kan bli, men heldigvis finnes det edruelig prisede phonotrinn der ute. Som Cyrus Audio 40 PPA.

En veldig fleksibel koblingssentral for opptil fire platespillere eller pickuper, med enten moving coil pickup, eller moving magnet. Som med den medfølgende fjernkontrollen, er enkel å betjene, selv for de som ikke er så erfarne.

Phonotrinnet hører til Cyrus kompakte 40-serie, som vi allerede har hatt inne til test. Og nå er turen kommet til et av de mest interessante phonotrinnene i premiumklassen.

Der et helt normalt, men ikke nødvendigvis billig, phonotrinn gir brukeren noen få innstillingsvalg, gir 40 PPA brukeren en rekke ulike muligheter for tilpasning til stort sett alt av pickuper.

Styr alt med fjernkontroll

Man kan velge fire ulike oppsett for som nevnt fire ulike pickuper, og her kan man mikse som det passer. En pickup kan være av MM-typen, man kan ha en MC-pickup med høy utgangspenning, og en med lav, som skal ha en helt forskjellig impedansbelastning. Den fjerde inngangen kan brukes til en monopickup, og alle nødvendige innstillinger kan man altså gjøre fra godstolen med fjernkontrollen i hånden. 

Her er det ikke noe musepiano – dipsvitsjer – som sitter keitete til, forbilledlig nok. Det eneste vi oppdaget under testen, var at pekeskjermen ikke var så responsiv som vi hadde håpet på. Men med fjernkontrollen er det uansett ikke noe problem, og alt kan som kjent fikses med en fastvareoppdatering.

40 PPA har hele 10 valgbare innstillinger for impedansbelastning, fra 10 til 47k Ohm. Gain kan stilles i sju trinn, og kapasitans i fire, alt sammen uavhengig for de fire inngangene. Det er også et warp-filter her, som skiller seg fra et subsonic-filter ved at filteret demper og ikke kutter bassresponsen på den laveste oktaven. 

Det er en bitteliten svitsj på baksiden, som bytter mellom intern og ekstern jording, og en ethernetkontakt for fremtidige oppdateringer. 

40 PSU

Det er litt knotete å komme til alle inngangene på baksiden, når man skal koble til flere spillere. Kontaktene sitter tett, og med balanserte kabler, strømkabel, og fire platespillere tilkoblet, er det knapt plass til å koble 40 PPA sammen med 40 PSU.

Som er den separate strømforsyningen Cyrus tilbyr til komponentene i 40-serien. Den er ikke billig, men som vi fant ut i testen av den integrerte 40 AMP, ga den både mer effekt, og bedre lyd når den var koblet til. Slik er det også her, men forskjellen er ikke like stor. 

Så man må vurdere om det er verdt utlegget, for med en pris på 31 995 kroner, (29 990 SEK, 20.500 DKK) koster strømforsyningen det samme som phonotrinnet.

Dynamisk og potent

Phonotrinnet alene koster mer enn Hegel V10 og Electrocompaniet ECP 2 MKII, og det samme som det glimrende Gold Note PH-10, med ekstern strømforsyning. Legger man 40 PSU til phonotrinnet fra Cyrus, dobles altså prisen, og da er vi i samme prisklasse som MoFi MasterPhono, og Rega Aura MC. Sistnevnte er dog et MC-only phonotrinn, men et fantastisk bra et.

Så det finnes definitivt konkurrenter til et Cyrus 40 PPA, både med og uten 40 PSU.

Det nye Cyrus-designet ser bra ut. Det gamle underbittet fra tidligere generasjoner er borte. Den glasskledde fronten er beksort helt til man slår på strømmen, og logo, skjerm og betjeningsikoner lyser opp. Alt dette kan dimmes, eller slukkes, og det beskjedne fotavtrykket til en 40 PPA gjør det enklere å finne plass til det ved siden av platespilleren.

Eller spillerne i vårt tilfelle.

Under testen av 40 PPA – med og uten 40 PSU, brukte jeg ulike spillere og pickuper. Fra den rimelige MM-pickupen Audio-Technica AT-VM540ML, til Phasemation PP-200 og Pro-Ject MC9 – to MC-pickuper i premiumklassen, og til slutt Ortofon Windfeld Ti. En high-end MC-pickup.

Med fjernkontrollen i hånden, var det en lek å sette opp og bytte mellom de ulike inngangene. Hver gang slo det meg at dette phonotrinnet knapt kan sies å ha noen lydsignatur. De fire pickupene har ulike egenskaper, og veksler mellom varm og fyldig lyd, til glassklar og nøytral klang. Alt dette var det så enkelt å finne ut av, bare ved å veksle mellom dem under testen. 

De færreste vil bruke en MM-pickup med et phonotrinn i denne klassen, og det er heller ingen justeringsmuligheter for moving magnet på 40 PPA, men det fungerer veldig fint. Med Audio-Technica tilkoblet, fikk jeg et støyfritt og fyldig lydbilde, rimelig med basskontroll og en åpen og balansert mellomtone.

Men med moving coil-pickupen Phasemation PP-200 på Cyrus Audio TTP, skjedde det en hel del med lydbildet. Som åpnet seg betraktelig opp. Bassen strakk seg med ett en hel oktav dypere, og plutselig hørte jeg detaljer som ikke fantes når jeg brukte Audio-Technica-pickupen. 

Med Pro-Ject MC9 tilkoblet, ble lydbildet litt mykere og fokusert, og klangbalansen varmere. Det klang fremdeles vakkert av klaverspillingen til Bill Evans, og kontrabassen lød fyldig og klangfull med MC9 på en Pro-Ject Classic Reference. Den stramme og kontante bassen fra TTP og PP-200, lød bløtere, men nydelig i ørene.

Ortofon Windfeld Ti koster dobbelt så mye som PP-200 og MC9 til sammen, og med den åpnet lydbildet seg endelig helt opp. Alt lød mer raffinert, og lydbildet var større, stillere, og mer dynamisk. Spesielt gjaldt det mikrodynamikk, som ga musikken langt flere nyanser. Som igjen viser at 40 PPA fint takler dyrere pickuper, og uansett hva man kobler til, legger den hverken til eller trekker fra noe.

Med unntak for når strømforsyningen 40 PSU er tilkoblet.

Da merker man godt at den faktisk har noe å si. Forskjellen er som sagt ikke like stor som når den er koblet til forsterkeren 40 AMP, men i høyeste grad merkbar på 40 PPA også.

Bassen på Ezra Collectives album Dance, No One’s Watching, strammes til og går plutselig dypere med strømforsyningen koblet til. Yazmin Laceys vokal er bedre fokusert og kommer tydeligere plassert i midten. Det er også en bitteliten forbedring i diskantene, hvor jeg oppfatter messingblåserne som friere, og klangen er mer utstrakt.

Det er ikke store forskjeller det er snakk om, selv om de i høyeste grad er hørbare. Men er det verdt å doble prisen for? Mitt råd er å høre før man kjøper.