Glem det voldsomme brølet du kjenner fra filmlerretet. Overraskende nye funn tyder på at lydlandskapet i kritt var en kompleks blanding av mekanisk støy og komplekse, fuglelignende toner. Fortidens herskere var mer vokalt sofistikerte enn vi trodde.
Vår oppfatning av fortiden er ofte formet av de dramatiske bildene vi får servert i kinomørket. Særlig lyden av dinosaurer er meislet inn i bevisstheten vår som et øredøvende brøl. Men etter hvert som vitenskapen graver dypere, trer et annet bilde frem – et bilde av en verden med et lydbilde som var langt mer variert og merkelig enn noen fiksjon kunne ha forestilt seg.
En foredlet stemme fra fortiden
Den siste avsløringen kommer fra et usedvanlig godt bevart 163 millioner år gammelt fossil som ble funnet i Kina. Skapningen, kalt Pulaosaurus qinglong, var ingen gigant med sine 72 centimeter. Den store oppdagelsen ligger i nakken.
Fossilet inneholder et fossilt strupehode som er forbløffende fuglelignende i sin struktur. I motsetning til de enkle bruskstrukturene hos moderne reptiler, hadde Pulaosaurus delikate og fleksible benete deler i strupehodet. Ifølge forskerne betyr dette at den kunne produsere mer komplekse og varierte lyder enn enkle hves eller grynt – muligens noe i retning av fuglelignende pip og triller.
Det mest oppsiktsvekkende er at Pulaosaurus, i likhet med den tidligere oppdagede panserdinosauren Pinacosaurus, ikke tilhører den grenen av dinosaurene som direkte utviklet seg til fugler. Det faktum at to så forskjellige arter uavhengig av hverandre utviklet denne evnen til nyansert vokal kommunikasjon, tyder på at evnen til å kvitre kan ha vært utbredt. Fuglesangens opprinnelse kan ligge hos skapninger som levde for over 230 millioner år siden.
Den utilsiktede mekaniske lyden
Men ikke alle i krittperioden var utstyrt med et så sofistikert instrument. Et annet, like overraskende funn peker mot en helt annen tilnærming til lydproduksjon. Funnet av en liten, pansret dinosaur i Sør-Amerika, Jakapil kaniukura, har avslørt en unik kjevestruktur som var designet for å knuse seige planter ved å gni underkjevene sammen.
Denne metoden var utvilsomt effektiv, men også bråkete. Forskerne tror at måltidets konstante mekaniske knirking kan ha fungert som en sekundær form for kommunikasjon – en utilsiktet, men sannsynligvis ganske nyttig bieffekt. Fenomenet kalles stridulering og er det samme som når en gresshoppe eller siriss gnir beina mot vingene for å skape sin karakteristiske sang.
Dermed står vi igjen med et bilde av et forhistorisk lydlandskap som er langt mer komplekst enn vi tidligere har trodd. På den ene siden har vi den bevisste, fuglelignende sangen til skapninger som Pulaosaurus. På den andre siden har vi den konstante bakgrunnsstøyen fra dinosaurer som bokstavelig talt lagde lyd når de spiste.
Kilde: Gizmodo