Databrikkene lages av Monash Vision Group ved Monash University i Australia, og implanteres i personens visuelle korteks, hjernedelen ved bakhodet som styrer synet. De kobles trådløst til et par briller, som har et lite videokamera som fanger alt i lavoppløst svart/hvitt.
Det elektroniske videosignalet sendes til en dataprosessor hvor et spesialutviklet program konverterer dataene til signaler som hjernen forstår, og sender disse signalene videre til den implanterte brikken. Hjernen bruker så signalene til å bygge opp igjen bildet som kameraet har fanget opp.
Det lavoppløste bildet er ikke bra nok til at en person kan lese eller kjøre bil. Ennå.
Elektrisk kapasitet
Hovedutfordringen med teknologien er elektrisk kapasitet. Sammenliknet med et implantat man bruker for hørsel er informasjonen mye større. Mengden prosessorkraft og antallet elektroder som trengs er derfor stor. Et høreimplantat krever ca 15 elektroder, mens den visuelle korteksen må ha 600, altså 40 ganger flere. Dette er for lavoppløst video i svart/hvitt. Et typisk 1,4V batteri for høreimplantat gir 520 milliamperetimer (mAh), og det skal lades hver dag. Ganger man opp dette med 40, ender vi opp med over 20.000 mAh. Det er bare for implantatet. Videokameraet i brillene skal også drives. Vi ender med en seriøs batteripakke å drasse på. Her må det komme en løsning før produktet kan bli en realitet for brukerne. Likevel vil vi tro at det å drasse på en svær batteripakke er noe mange blinde er villige til å gjøre, dersom det gir dem synet.