Det har lenge vært stille fra Margaret Atwoods dystopiske versjon av fremtids-USA, der fanatisk religiøse menn styrer det hele, knebler media/ytringsfriheten, går til frontalangrep mot rettsvesenet, undertrykker kvinner og bruker (de få) fruktbare individene som gruppevoldtatte fødemaskiner.
Eller som Donald Trump ville kalt det: En drømmeverden…
Det har gått to og et halvt år siden sesong 5, men i dag er det endelig sesongfinale for den aller siste sesongen av denne bemerkelsesverdige serien, med uforlignelige Elisabeth Moss i hovedrollen som opprørske June/Offred.
Og med misogynisten Trump, rabiate Musk, tradwife-elskende JD, ideologen Lutnick, «Mørkets Fyrste», Steve Bannon og mesterhjernen bak det hele, Paul Dans «trygt» plassert i Det hvite hus – så ser vi ikke bort ifra at Atwoods skremmende fremtidsvisjon snart er en realitet.
Max har sluppet den offisielle traileren for sesong 6 av serien:
Serien er basert på romanen (1985) til den canadiske, feministisk orienterte, forfatterinnen Margaret Atwood; der hun tegner et dystopisk skremmebilde av det gigantiske nabolandet i sør, og hvor til Helvete det kan gå med en gal mann i et hvite hus.
Atwood har nylig uttalt seg om hva hun mener om mannen som i dag sitter bak The Resolute Desk:
I serien slås all motstand i «Republikken Gilead» brutalt hardt ned på, med fengsling, tortur og offentlig henging. Det religiøst forkvaklende gubbeveldet styrer sine undersåtter med jernhånd, og har ikke anerkjennelse fra noen andre land i verden.
De heldige som makter å flykte med livet i behold, tar seg opp til vennligsinnede, og fortsatt demokratiske, Canada. Der befinner også vår protagonist, June, seg.
Etter i årevis å ha blitt holdt fanget, som hus- og sex-slave, av Herr og Fru Waterford fikk hun endelig (i sesong 4) sin brutale hevn over sin Herre, men i forrige sesong innså June at hun ikke kan får fred i sjelen før hun får det endelige oppgjøret med skrekkregimet – og i fremste rekke hennes tidligere Herskerinne, Serena (Yvonne Strahovski)…
I sjettesesongen av The Handmaid’s Tale er June (Moss) tilbake i kampens hete for å (endelig?) knuse Gilead, mens Luke og Moira slutter seg til motstandsbevegelsen. Serena forsøker på sin side å reformere Gilead, mens kommandør Lawrence og Aunt Lydia må bite i seg konsekvensene av sine handlinger – og Nicks lojalitet blir utfordret.
Det siste kapittelet av Junes brutale saga handler om hvor viktig det er med håp, mot, solidaritet og utholdenhet i kampen for rettferdighet og frihet.
I hovedrollene får vi Elisabeth Moss, Bradley Whitford, Yvonne Strahovski, Max Minghella, O-T Fagbenle, Samira Wiley, Ann Dowd, Madeline Brewer, Amanda Brugel og Sam Jaeger.
Finalesesongen består av 10 episoder, hvorav de tre første slippes på premieredagen, etterfulgt av én ukentlig. Serieskaper er, som før, Bruce Miller; mens Moss har regissert de to første episodene.
Men hva mener anmelderkorpset om Junes avsluttende kapittel?
De er ganske så splittet.
NRKs serieanmelder, Marte Hedenstad, ruller terningen til 5 og er begeistret:
Elisabeth Moss sin Emmy-vinnende skildring av June Osborne, har grepet og holdt fast i meg gjennom alle disse årene.
Likevel må jeg innrømme at jeg begynte å bli litt lei av seriens dvelende, dystre stemning da sesong 5 rulla over skjermen i 2022. Og jeg var veldig klar for at neste sesong skulle bli den siste.
Siden da har det skjedd ting i verden som har gjort «The Handmaid’s Tale» mer aktuell enn noensinne. Det gir et ekstra lag til en finalesesong som er flammende i sin kritikk av autoritære regimer og fascistisk ideologi.
Serien blir imidlertid aldri kjedelig. Elisabeth Moss har fortsatt evnen til å røske tak i deg, både som skuespiller og regissør.
Det er nok av spenningstopper og emosjonelle høydepunkter her til at jeg både blir grepet, rørt og ekstremt spent på avslutningen.
VGs Tor Martin Bøe, gir serien karakteren 3, og er mer langt mindre euforisk:
Etter hvert som June Osborne (Elisabeth Moss) førte kampen videre fra Canada, forsvant mye av den grunnleggende uhyggen og intensiteten. Og med det også noe av sjokkeffekten.
Denne avsluttende sesongen balanserer rundt Serenas oppblomstring som en slags feminist for Jesus, med en gryende, redefinert ideologisk overbevisning.
Bruken av Cigarettes After Sex-låten «Nothing’s Gonna Hurt You Baby» i første sesong og Portisheads «Only You» i sesong 3 var uforglemmelige kombinasjoner av ugne bilder og trøstende lyd. Her føles løsningene trøtte og forutsigbare.
Heller ikke Aftenpostens Asbjørn Slettemark (som gir karakteren 3) er fra seg av begeistring:
Marerittet er endelig over for «The Handmaid’s Tale».
Serien begynte som en sensasjon, men ender som en ordinær fortelling om viktige ting. Endelig er det slutt.
Det er likevel ikke mer enn at serien, som begynte som en sensasjon, ender som en hvilken som helst dyr serie med greit manus og hovedpersoner vi er lei av.
Også Lauren Thoman i The Wrap, kan styre sin begeistring over finalesesongen:
‘The Handmaid’s Tale’ Season 6 Review: Hulu Series Ends With More of the Same Missed Opportunities.
It’s also a frustrating missed opportunity to learn from and engage with the real people and history from which this story draws its inspiration. These have always been the two sides of this series, and Season 6 leans into that strange dichotomy more than ever.
How well the final season of “The Handmaid’s Tale” will sit with viewers will likely depend on how they feel about the show’s previous seasons, as the series’ last act is very much in line with what has come before.
In other words, “The Handmaid’s Tale” Season 6 delivers on the promises it’s been making since the beginning, for better and for worse. Buckle up for a furious and frenzied ride.
Jeff Ewing, i Collider, er langt mer positiv:
A Powerful Finale for One of TV’s Best Shows.
The Handmaid’s Tale initially premiered mere months after Donald J. Trump’s presidential inauguration. Now that the series is nearing its high-stakes finale, a few months into Trump’s improbable second term, with the U.S. spiraling into a far less safe and rational place than before, every aspect of the series hits a little differently.
With Season 6, The Handmaid’s Tale is a masterclass in how to end a sharp, politically imperative show in times of moral crisis. It pulls no punches, never hesitates, and has perfect clarity about where it’s going and why. These facets make for a strong finale, as do its thoughtful character development, great action, and gorgeous visuals. Moss and Strahovski deliver groundbreaking and at times heart-wrenching performances, supported by a great cast.
Emily Zemler i Observer, stiller seg sånn midt på treet:
This final season may be more of a cliffhanger than a conclusion.
As June, Moss has been less nuanced in her portrayal, often showcasing the character with an unlayered front of fury. This season, June too grapples with her choices and her relationships, and she’s confronted by both Luke and Moira (Samira Wiley) for her blatant selfishness. Moss is more restrained and vulnerable, which is an effective choice and gives June a stronger sense of relatability than in past seasons.
Mens Gizmodos Cheryl Eddy kaller det avsluttende kapittelet mer vitalt enn noensinne:
The Handmaid’s Tale Is Back and More Vital Than Ever.
As you might expect, the show’s history has never been more important.
But as we follow June and her allies toward that long-promised final face-off—the season’s tagline is literally “the revolution is here”—The Handmaid’s Tale reminds us again and again that while some things are quite clearly black and white, and that certain characters are indeed purely evil, shades of grey do bleed around the edges. That’s especially the case when relationships are tested, ruined, and reaffirmed as that final reckoning looms.
Hva mener så du?
Logge deg inn på Max i kveld og bedøm selv – kommenter så gjerne i kommetarfeltet nedenfor 🙂
Blessed be the fruit!
