Den franske generalen, frimureren og forfatteren Pierre Ambroise François Choderlos de Laclos hadde sitt omfangsrike liv og virke i Frankrike fra 1740-1803.

I det Herrens år 1782 utgav han romanen Les Liaisons dangereuses («Farlige forbindelser»); filmatisert flere ganger, og i 1988 udødeliggjort av regissør Stephen Frears, med stjernegalleriet John Malkovich, Glenn Close og Michelle Pfeiffer i hovedrollene (Dangerous Liaisons).

Senest i fjor vinter kunne vi strømme en splitter ny serie, Cruel Intentions, basert på 1700-talls romanen. Men, selv om dyktige Sarah C. Hook gjorde det beste ut av det blodfattige manuset, ble det en meget uinspirerende serie uten antydning av erotisk gnist.

Nå kommer HBO Max på banen, og endelig får vi en filmatisering av romanen satt til dets hjemland, med franske skuespillere i ledende roller. I tillegg er miniserien satt til tiden romanens handling foregår, 1740-tallets pompøse Frankrike, med en overdådig, virkelighetsfjern adelsklasse, samtidig som landet er i krig mot britene i Nouvelle-France («USA»).

 

Frigjorte kvinner

I registolen finner vi erfarne Jessica Palud (Revenir), som gir den sterke, frigjørende kvinnehistorien et herlig feministisk snitt. Originaltittelen er Merteuil, som sikter til hovedkarakteren Isabelle de Merteuil, forbilledlig gestaltet av en fandenivoldsk forførende Anamaria Vartolomei. Vi spår hennes en stor karriere.

Scenen settes i det unge Isabelle, som kommer fra enkle kår, gifter seg med det hun tror er den sjarmerende beileren M. Beaucaillou. Det viser seg at navnet, og ekteskapet er fiktivt.

Iscenesatt av adelsmannen Valmont (Vincent Lacoste) og hans driftige, forfengelige tante, Rosemonde (Diane Kruger, Troja). Rett og slett som et lille kick for å bevise hvor enkelt han kan forføre kvinner, og snurre dem rundt lillefingeren. Både tante og nevø drives av et lekent konkurranseinstinkt og ser på medmennesker kun som brikker på et sjakkbrett.

Fortvilet, forsmådd og rasende konfronterer Isabelle Rosemonde – som faktisk ender opp med å respektere den unge kvinnen som er villig til å kjempe for sin tilværelse, og stå opp for sine prinsipper.

Hun tar henne inn under sine vinger (på hennes premisser!, må vite), og duoen reiser til forjettede Paris for å forsyne seg av alle fristelser, dekadanse og menneskelige maktpersoner som den sydende metropolen byr på. I den blaserte hovedstaden blir vakre, skjelmske Isabelle raskt en lydig og lærvennlig disippel av Rosemonde, og en ledende kurtisane. Spillet er i gang!

En forførende duo – med brustne hjerter i kjølvannet

I et adelssamfunn styrt av selvforherligende menn, i en verden der kvinner hadde lite spillerom, er selveste førsteprisen den mektige grev de Gercourt (Lucas Bravo). Den kvinnelige forførerduoen setter alt inn på at Isabelle skal forføre ham – men har ikke tatt høyde for hans sadistiske tilbøyeligheter, maktarroganse og evnen til selv å spille det skitne spillet.

Konstant i bakgrunnen lusker en såret Valmont, som nå har fått ekte følelser for Isabelle, og lengter etter hennes varme byste, bløte kyss og barmhjertige nåde. Men Isabelle avviser ham kontant, og er mer fokusert på sin egen lykke, maktposisjon og komplette seksuelle frigjøring. Her skal det swinges!

Hun ender opp med å gifte seg med en gammel gris av en greve, Merteuil, og innser at det forsmedelige skinnekteskapet er prisen hun må betale for å ha sin frihet og en mektig posisjon i det mannssjåvinistiske samfunnet; følelsesmessig avstumpet eller ei.

Syder av sensualitet

Palud har virkelig skapt en serie som syder av sensualitet, blonder, kniplinger, nakne bryster og rått erotisk begjær. Det hele delikat filmet med respekt og den perfekte lyssettingen – overhodet intet spekulativt med denne serien.

Måten den kløktige, djevelske kvinneduoen spiller sitt elegante maktspill på er herlig formidlet av en kynisk Kruger og en Vartolomei som vokser med oppgaven og rollen. Til å begynne med yndig naiv og usikker, men ettersom spillet utvikler seg lærer hun seg reglene og blir den dyktigste maktspilleren av dem alle – som eksakt vet hva en forførende kvinne kan få «enkle» menn til å gjøre. Måten hun setter den unge Chevalier (Samuel Kircher) på plass på, er et av The Seductions høydepunkter.

Serien har en litt haltende dramaturgi, der det tidvis tas noen litt for hastige klipp mellom scenene, slik at vi brått føler oss avspist og kastet inn i konklusjonen, med løse tråder hengende på slep. Den omfattende historien vill nok sett seg tjent med å utbrodere plottet over åtte (i stedet for seks) episoder.

I tillegg er nok budsjettmessige begrensninger årsaken til at den gis litt lite «luft», og føles innestengt. Mange karakterer til tross, så senteres det rundt de fire hovedrollene i nærmest et intenst kammerspill. Det er ikke før siste episode at vi endelig får seg Versailles og den utvidede rojale krets.

Sine begrensninger til tross har The Seduction blitt en forførende serie, med lekne, maktkåte kviner i dets senter som utnytter menneskelig begjær, lyster og dekadanse for å oppnå sine hårete mål. Med to så dyktige skuespillerinner i hovedrollene, en fascinerende historisk setting, og kulisser, kostymer og foto som oser av gjennomgående kvalitet, nøler vi ikke med å dele ut fire solide stjerner.

The Sedcution får sin strømmepemiere, på HBO Max, den 14. november. Det slippes én episode ukentlig. Anmeldelsen er basert på samtlige seks episoder.