Det eksklusive kjøkkenet i The Bear har siden seriens start fungert som en smeltedigel for menneskelige følelser: et sted hvor ambisjon, konflikt og den nærmest absurde oppgaven som hverdagen utgjør for kokker på toppnivå, koker over i en blanding av desperasjon og håp. For mange anmeldere føltes tredje sesong som en eksperimentell smaksmeny: rik på aroma og tekstur, men til tider litt for usammenhengende i sin form. Men retningen blir fornyet i fjerde sesong. Serien serverer nå en femretters måltid, som føles både tilfredsstillende og, for det meste, tilbake i topform. Det er ikke bare en gjentakelse av seriens høydepunkter, men snarere en gjenoppdagelse av selve kjernen som gjorde The Bear så fengende i utgangspunktet.

Den innledende episoden setter tonen med en dårlig anmeldelse fra Chicago Tribune, hvor The Bear blir kalt «forvirrende», «pretensiøs» og «dissonant». For seerne som opplevde sesong 3 som litt selvopptatt og litt for kunstnerisk i sin struktur, føles dette ikke bare som en vending i handlingen, men som en meta-aktig selvinnsikt fra serieskaperen Christopher Storer – et selvironisk nikk til publikum, som tilfører (gjenoppretter?) en bevisst ydmykhet og forplikter serien til sin opprinnelige fortelleroppgave. Det minner også oss anmeldere om hvordan vi noen ganger sitter med den store makten og kan dømme om et prosjekt skal krones med suksess eller faller i fiasko.

Fra første stund merker man en ny intensitet. Restauranten får besøk av investoren, onkel Jimmy, og får beskjed om at den bare har to måneder igjen å leve hvis den ikke klarer å gå med overskudd innen den tid. Dermed henger den økonomiske kniven konstant i luften som et damoklessverd og skaper en velkommen nervøsitet som driver historien fremover. De fleste av de stjernespekkede gjesteopptredenene og episodiske sidesporene som tidligere stjal fokus, er (heldigvis) borte. De er imidlertid effektivt erstattet med diverse relevante klipp fra gamle filmer, som understreker plottets temaer.

Jeremy Allen White forblir som Carmy en mester i det kontrollerte kaoset av (for?) mange kokker – en mann spent som en fjær, alltid på randen av sammenbrudd under vekten av ansvar, personlig sorg og sin selvdestruktive perfeksjonisme. Whites engasjerende skuespill holder oss fast i den ubehagelige, men ekte følelsen av et menneske som hele tiden prøver å overleve seg selv, mens verden/kjøkkenet rundt ham brenner.

Birollene er dessuten blitt sterkere i denne sesongen. Ayo Edebiri som Sydney får nå den plassen som hennes karakter fortjener. Episode 4 handler kun om hennes karakter, og hun er til og med medforfatter på episoden. Sydneys usikkerhet, ambisjoner og søken etter fellesskap i kjøkkenet blir skildret med en nærhet og dybde som ikke helt kom til uttrykk i tidligere sesonger, og det samme kan sies om flere av birollene. Disse karakterbuene gir ensemblet en frisk og velbalansert menneskelig resonans.

Trailer for sesong 4:

Serien er fortsatt modig i sin beskrivelse av utmattelse, personlig vekst og den ofte smertefulle veien til forsoning (på flere nivåer). Den fremstiller utbrenthet og ambisjonens begrensninger med skremmende ærlighet, og i når den er på sitt beste, føles The Bear som noe av de mest autentiske skildringer av hvordan det er å jobbe under konstant press – hvor lidenskap og selvoppofrelse ofte går hånd i hånd med sammenbrudd og isolasjon.

Men når det er sagt, har sesongen også sine svakheter. Enkelte scener hviler for lenge på stemninger og stumme blikk, uten å drive historien fremover; tempoet kan til tider falle under et nivå hvor det føles mer som utfylling enn som innlevelse. Serien glemmer også å minne seerne på at disse figurene selv har valgt sin stressende situasjon – for denne seeren var det i hvert fall slående, og man tenker: Hvis det er så utmattende for dem, hvorfor velger de ikke bare å gjøre noe annet? Serien gir ikke noe svar. Det sentimentale fokuset på karakterenes indre liv og mange avstikkere med begrenset relevans for handlingen dominerer av og til på bekostning av en egentlig fremadskridende fortelling, noe som bringer historien ut av balanse. Og mens noen narrative grep fortsatt treffer blink og virker fornyende, er det på den andre siden også øyeblikk hvor alt føles mistenkelig kjent, som om man ser variasjoner av situasjoner og konflikter som allerede er skildret.

Men det endrer ikke på at sesong 4 føles som velkomponert sett under ett. Den viser modenhet i sitt grep om figurene og klarer å avslutte både plot- og følelsesmessige tråder med en verdighet og kraft som både føles fortjent og oppløftende, selv om ikke alle scener treffer helt i blink. Til syvende og sist minner The Bear oss om at det alltid finnes håp – og hvis vi er heldige, kanskje til og med et utsøkt måltid – på den andre siden av det menneskelige kaoset.

Karakteren for 4. sesong av The Bear ender på 4 av 6 stjerner. Alle 10 episodene er tilgjengelige på Disney+ nå.